NY SJEF: Ole-Christian Emaus (44) har tatt over sjefsstolen i Telemark Bataljon. VG har snakket med han om tapet av medsoldater, personlige tragedier og kvinner i Forsvaret.
NY SJEF: Ole-Christian Emaus (44) har tatt over sjefsstolen i Telemark Bataljon. VG har snakket med han om tapet av medsoldater, personlige tragedier og kvinner i Forsvaret. Foto: Foto: FREDERIK RINGNES, FORSVARET

Ny sjef i Telemark Bataljon: Stort ansvar å sende noen i livsfare

INNENRIKS

Den nye sjefen for Telemark Bataljon har opplevd å miste våpenbrødre i kamp. Men det var tapet av søsteren, som ble drept i trafikken av en fyllekjører, som var det vanskeligste å takle.

Betalt innhold
Publisert:

Det er april i 2012. Ole-Christian Emaus befinner seg i Kabul – hovedstaden i Afghanistan. Han er skvadronsjef for spesialsoldater fra Forsvarets Spesialkommando (FSK). Fienden har forskanset seg i tre forskjellige bygg.

Kulene hviner forbi de norske soldatene, mens sivile løper for livene sine bort fra området i alle retninger.

Det er fullstendig kaos.

Emaus står midt oppe i det og leder de norske spesialsoldatene og de allierte afghanerne fra stridens kjerne. Det tar hele 18 timer før det siste skuddet har falt. Ingen nordmenn mistet livet i aksjonen. Samtlige av terroristene som hadde forskanset seg var døde.

Tilbake på norsk jord blir Emaus dekorert med St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen «for på fremragende måte å ha utvist ledelse og personlig mot» i denne og en annen operasjon.

– Det var høy risiko for at noe kunne gå galt, men det var ingen som tvilte på at det vi gjorde var rett selv om det potensielle utfallet for den enkelte var å ofre eget liv. Det handler om et godt etablert tillitsforhold.

– Jeg tenker mye på hva jeg sender gutta ut på, og om det i det hele tatt er verdt det. Det er et stort ansvar å sende noen i livsfare og vi gjennomfører ikke slike operasjoner hvis vi ikke må, sier han.

For en måned siden ble Ole-Christian Emaus (44) ny sjef i Telemark Bataljon (TMBN), med det øverste ansvaret for mellom 700 og 800 personer tilknyttet HRS (hurtig reaksjonsstyrken til Brigade Nord) 500 av dem er helprofesjonelle soldater, fast ansatt i TMBN.

Avdelingen ble startet i 1993 som en infanteribataljon for støtte til NATO, men ble senere omorganisert til en hurtig reaksjonsstyrke.

Med andre ord står TMBN på beredskap for på kort tid å kunne reise til et ønsket konfliktområdet for å løse et oppdrag.

Dette kan både være konfliktområder både i Norge og utlandet.

Fra 1997 til 2015 var avdelingen på 15 skarpe oppdrag i utlandet.

Emaus sitter på toppen med ansvaret for livene til soldater som vet at de rask kan bli sendt ut i striden på første linje. Men det lå ikke alltid i kortene at det var denne karriereveien han skulle gå.

Som ung gutt fra Alta skulle han bare gjennomføre verneplikten sin i Fallskjermjegerkommandoen før han skulle bli fysioterapeut, eller advokat.

– Jeg hadde ingen militære ambisjoner, men var interessert i konkurranse og fallskjermjegeropptaket var noe bare få klarte, så jeg måtte prøve, sier han.

24 år senere har han ledet spesialoperasjoner over hele verden, bygget opp NATO-treningsanlegg i Georgia, som han ble tildelt Forsvarets Innsatsmedalje med ekegren for, og vært utstasjonert i Afghanistan hele åtte ganger.

(Deployering vil si å utplassere eller utstasjonere midlertidig)

Sakte, men sikkert ble den sivile studiedrømmen visket ut mens de militære ambisjonene gjorde seg mer gjeldende.

Men med alle de sterke påkjenningene og opplevelsene han har hatt, blant annet å miste kamerater i strid, er det fortsatt tapet av søsteren som satte de dypeste sporene.

– Militært er vi forberedt på dødsfall

Han sitter i stolen sin på kontoret i Rena Leir. Øverst oppe i etasjene med utsikt over hele leiren. Det relativt enkle kontoret kunne like gjerne tilhørt en saksbehandler i en middels stor norsk kommune, men bak skrivebordet sitter en mann med opplevelser fjernt fra hva de fleste kan tenke seg.

Foran seg har han dratt ned et hvitt lerret der han viser bilder fra livet sitt. På et av bildene ser man en buss som ligger veltet i veien ved en bensinstasjon, og en tegning som viser hendelsesforløpet.

– Militært er vi forberedt på dødsfall. Som sjef vet jeg at jeg må kunne risikere eget og andres liv, men det er lettere å takle om noen mister livet når man er klar over oppdraget og farene. Jeg er et følelsesmenneske og det å miste noen sivilt, er langt vanskeligere å takle, sier Emaus alvorlig.

Det var i 2005 at søsteren hans jobbet som reiseleder på Tenerife. En fyllekjører kjørte inn foran bussen hun befant seg i og førte til at den veltet. Søsteren var guide og satt foran i bussen, mistet livet i ulykken i tillegg til to andre personer.

Hun ble bare 24 år gammel.

I militæravdelinger, der tap av personell er et tema allerede lenge før deployering, ligger det så mange rutiner klare i en slik situasjon. Men nå fikk familien bekreftelse på at hun var død på tekst-TV langt på natten. Flere timer etter hendelsen kom presten for å informerte om tapet.

Kort tid senere så de overskriftene i mediene, og den ødelagte bussen hengende i en kran på bildene.

– Vi er heldige i det militæret systemet fordi vi er så godt forberedt på det som kan møte oss.

– Jeg husker første gang jeg skulle deployere og jeg skrev mitt «siste brev» og testamentet. Alle de gangene jeg har snakket med moren min og kona om hva som kunne skje. Det hadde nok vært enklere for familien om jeg mistet livet i en operasjon, enn at søsteren min døde.

(Mange i Forsvaret skriver et «siste brev» og testamentet før de reiser ut i stridssituasjoner. Brevet er en siste hilsen til familie og venner, og blir lest opp under begravelsen dersom soldaten mister livet under oppdraget)

Emaus og familien fikk også kjenne døden på kroppen da en kollega fra FSK mistet livet i 2007. Den falne var naboen til Emaus, og de hadde middagsplaner med kona hans den samme dagen som han falt.

Familiemann og soldat

En rekke av deployeringene han har vært på har vart i seks måneder av gangen. I tillegg har han tjenestegjort flere steder i Norge og gått på skole i Virginia i regi av United States Marine Corps.

Flere ganger har familien flyttet etter han. Når kona ikke har hatt mulighet til å få permisjon fra jobben, har hun måttet slutte for å holde familien samlet.

– Hvordan er det for familien å følge deg verden rundt på denne måten?

– Jeg har en million grunner til å være gift med kona, men finner ingen grunn til at hun skal være gift med meg. Hun har bygget hus, hatt orden på økonomien og fulgt opp barna. Ofte har jeg tenkt at livene deres egentlig blir lettere om jeg mister livet i en operasjon. Hadde noe skjedd med henne, ville hele familien falt, sier han.

Emaus har bestemt seg for å være ærlig om slike ting. Både følelsen av å ha vært for lite til stede i barnas oppvekst og viktigheten av å skape endring for han selv og kolleger på det feltet.

– Man må ha evnen til å prioritere. Man skal være klar for å deployere, men samtidig gjøre familien klar og prioritere dem. Nå som jeg har fått et så stort ansvar er jeg bevisst på at de som jobber her må ha tid til begge deler. Jeg har hatt et stort forbedringspotensialet, men prøver å ta det igjen nå.

– Hvordan er det å være sjef her, men komme hjem til kona som har full kontroll hjemme?

– Du blir litt som håret i suppen. Vi kan jo ikke etablere rutiner som er avhengig av min tilstedeværelse. Det er et savn å ha den delaktigheten. For meg har det vært lettere å være midt i en terroraksjon enn da kona mi skulle føde. Under fødslene var jeg bare passasjer, men i strid er jeg en spiller med en funksjon, sier han.

Høyeste NATO-beredskap

Like etter Emaus tok over som sjef reiste han med TMBN på øvelse i Tyskland. Fra 2019 skal avdelingen nemlig stå i NATOs høyeste beredskapsnivå og under øvelsen skulle de øve med styrker fra de andre landene i alliansen.

Hvor hurtig reaksjonstiden skal være er klassifisert. Men det er snakk om få dager på å frakte soldatene til krigssituasjoner hvor som helst i verden.

– Om vi blir sendt nord, sør, øst eller vest har ingenting å si for oss. Vi skal være klare uansett, sier Emaus.

NATOs forsvar består nå blant annet av en brigadestruktur med en hurtig reaksjonsstyrke bestående av ni nasjoner. Men i tillegg finnes det som kalles «Spearhead», eller spydspiss på norsk – bestående av Norge, Tyskland og Nederland.

Det er denne gruppen TMBN nå skal være del av og som de trente på under øvelsen i Tyskland. En enhet som skal ha mulighet til å være raskest på plass i krisen, og tilrettelegge for å ta imot hovedstyrken.

Fra spesialstyrken er han vant til å være på kort beredskap. Ofte bare 24 timer. Det har blitt en naturlig del av hverdagen. Selv om det virker vanskelig å leve et liv på denne måten, mener Emaus at det er det motsatte som er vanskelig for personellet hos TMBN.

– Det er faktisk vanskeligere å beholde folk hvis det er mangel på operasjoner. Det er en frykt for å ikke bli brukt til det vi trener på. Den korte beredskapstiden er med på å aktualisere det vi trener på. Vi er en fullvervet, profesjonell styrke og operasjoner er første prioritet.

Endret konfliktbilde

Det norske Forsvaret er langt ifra det største. Men Emaus er klar på at den profesjonaliteten og treningen de innehar blir lagt merke til på internasjonale operasjoner og øvelser.

Til tider kan det være frustrerende at mange tror at det norske Forsvaret ligger etter andres, når sannheten er at nivået på de norske soldatene ligger langt fremme på internasjonalt nivå, mener han.

Men det er fortsatt en fare for at de norske styrkene blir for små. Blir man for liten, blir man sårbar, legger han til.

– Hva er de store forskjellene i konfliktbildet fra du begynte i Forsvaret og til nå?

– Hurtigheten. Det skjer nå, og konflikten er overalt. Det har kommet en endring der vi må ha litt av alt, og mulighet og evne til å jobbe med alle maktmidler. Både sivilt og militært. En ren militær «stål mot stål»-tilnærming er ikke det mest aktuelle lenger.

En annen endring er kvinneandelen i Forsvaret. Det er fortsatt langt flere menn enn kvinner i TMBN, men de kvinnene som kommer gjennom nåløyet er til gjengjeld blant de tøffeste i bataljonen, mener Emaus.

Eksepsjonelle kvinner

– Vi har kvinner som løper fortere, går fortere og bærer tyngre enn menn. Vi må nok erkjenne at vi menn er det svake kjønn, både på jobben og hjemme. Flere av dem som er her setter oss virkelig på plass, og gutta hører etter. Det er eksepsjonelt å se på.

Han mener det viktigste er at man har satt opp klare krav til en stilling og at det er irrelevant om det er en mann eller kvinne som får den så lenge kravene er bestått.

Det har ikke med kjønn å gjøre, men jobben som skal gjøres i situasjoner der liv står på spill. Kvotering er derimot noe han ikke har troen på. Man skal fortjene jobben sin og konkurrere på likt grunnlag

– Kvinner i Forsvaret gjør at vi får sett et problem fra flere sider enn et endimensjonalt «manneperspektiv». Jeg tror konfliktbildet vi skal inn i er vanskelig å forstå, og da må vi utfordre oss mentalt.

– Kulene går like fort, og effekten av å bli truffet er lik uansett kjønn.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL785

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om