Bistandskonsulentene: – Et åpenbart sugerør dypt ned i statskassen

Konsulentselskapet ILPI lever av bistandspenger fra UD og Norad. – Et åpenbart sugerør dypt ned i statskassen, mener professor Terje Tvedt.

VG fortalte tidligere denne uken hvordan bistandsoppdrag harblitt lukrativ business for gründerne bak International Law and Policy Institute (ILPI).

De tre eierne av selskapet, som alle har lang fartstid i UD-systemet, har hentet ut millioner i utbytte de siste årene.

En som reagerer sterkt på det som fremkommer i ILPI-saken, er Terje Tvedt. Han er historieprofessor ved Universitetet i Oslo og geografiprofessor ved Universitetet i Bergen.

– Gitt at alt hva VG skriver er tilfellet, dokumenterer avisen et veldig interessant mønster. Tidligere forskning har vist at Utenriksdepartementet i perioder har brukt private aktører som leiediplomater. VG viser at ILPI har lignet på et slags privat vikarbyrå for departementet. ILPI har trådt inn i en ny type rolle; de kan kalles UDs «leiebyråkrater», sier Tvedt.

Timeprisene til ILPI kan du lese om her:

Drømmelønn

I 2003 skrev han den bistandskritiske boken, «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen», som en del av maktutredningen. Boken ble både utskjelt og hyllet. I boken var han sterk kritisk til det han kalte «det sørpolitiske system».

Fremveksten av et selskap som ILPI ser han på som mer av det han finner kritikkverdig med hvordan norsk bistand drives.

– ILPI fremstiller seg selv som uavhengige konsulenter og forskere. Men i virkeligheten har de mer vært byråkrater som gjør jobber for UD som UD selv ikke har kapasitet til. Samtidig er de private konsulenter på en statslønn statens egne byråkrater bare kan drømme om, sier historikeren.

VG har dokumentert at 81 prosent av ILPIs omsetning på 186 millioner kommer fra norske bistandsmidler.

Tvedt mener det ikke er en sensasjon at konsulenter tjener store penger på bekjempelse av fattigdom.

– Men det som avdekkes her er et nytt fenomen som språket enda ikke har utviklet et begrep for – ILPI er ikke et statlig byråkrati siden ILPI har flere norske og utenlandske konsulenter som antageligvis aldri ville ha fått jobb i departementet, men det er heller ikke ganske enkelt et privat konsulentselskap, sier han og forklarer:

– Når VG nå avdekker at selskapet kunne bli opprettet takket være en lukrativ rammeavtale med departementet, har det oppstått en ny type institusjon: Selskapet har et sugerør dypt ned i statskassen, mens eierne henter ut profitt som om de bare er private konsulenter i et marked, sier Terje Tvedt.

Skartveit kommenterer: Det er på tide å stramme inn

Outsourcing av politikk

Utenriksdepartementet og Norad har inngått millionavtaler med ILPI for å få utarbeidet rapporter, analyser og vurderinger rundt sine bistandsprosjekter i utviklingsland. Først og fremst fordi de selv mangler spisskompetanse.

– For norsk utenrikspolitikk er det generelt et demokratisk problem at departementet driver outsourcing av politikken til private konsulenter, sier Tvedt.

– Da Bondevik-regjeringen for noen år siden uten debatt gikk inn for å gjøre departementet ansvarlig for all utviklingshjelp, ble det plutselig administrativt ansvarlig for tusenvis av bistandsprosjekter i nesten 100 land. Den logiske konsekvensen ble at departementets ansatte fikk alt for mye å gjøre, og ble ansvarlig for ting de ikke hadde utdannelse for.

Elitesirkulasjon

Tvedt mener denne endringen har ført til at departementet ikke får gjort jobben de faktisk er ment å gjøre.

– Mange av byråkratene i UD er blitt mer bistandsrevisorer enn utenrikspolitiske strateger. De er satt til å kontrollere bruk av penger til bistand istedenfor å hjelpe regjeringen med å utforme en smart politikk.

– Slik kontroll er tidkrevende og vanskelig. De klarte jo, viser VG, ikke engang å passe på at departementet fulgte sine egne retningslinjer i måten de støttet ILPI på, enda ILPIs kontorer var noen få gatelengder unna, sier han.

Tvedt har i sin bok omtalt de tette båndene mellom aktørene i bistandsbransjen som «elitesirkulasjon», der de samme aktørene sirkulerer mellom posisjoner i systemet. I ILPI har alle tre eiere hatt tilknytning til UD over mange år. En av eierne er tidligere UD-direktør.

– UD er blitt sentrum i hva jeg har kalt et humanitær-politisk kompleks. Det vokser stadig, har sine egne interesser, og som ofte ikke er i samsvar med landets interesser. Relasjonen mellom ILPI og UD er et eksempel på hvordan tette forhold innenfor dette systemet må påvirke politikkens kvalitet, sier Terje Tvedt.

– Vet ikke nok

ILPI svarer slik på Tvedts kommentarer:

– Terje Tvedt er en spennende akademisk stemme i bistandsdebatten, men her har han ikke satt seg godt nok inn i hva ILPI er, sier Njål Høstmælingen, medeier og daglig leder i ILPI.

– ILPI konkurrerer med en rekke andre utenlandske og norske institusjoner, som KPMG, NUPI, CMI og Universitetet i Oslo, om de samme offentlige midlene, og hvor pris, kompetanse, kapasitet og løsningsforslag er avgjørende faktorer for hvem som vinner, sier han.