– Oppgjøret med 22. juli er ikke over

AUF-leder Ina Libak (29) mener det er en farlig tanke å tro at Norge er ferdig med 22. juli åtte år etter terrorangrepene. Hun får støtte fra ekstremismeforsker.

– Hvis vi begynner å tenke at vi er der vi bør være, gjør vi ikke det vi lovte hverandre etter 22. juli, sier Libak til VG.

– Vi lovte hverandre at vi ikke skulle glemme historien. At alle har et ansvar for å sørge for at det ikke skjer igjen. Med en gang vi begynner å miste fokus på det, legger vi ut på en farlig vei, sier hun.

Mandag er nøyaktig åtte år gått siden Anders Behring Breivik bombet regjeringskvartalet og gikk til angrep mot uskyldig ungdom på sommerleir på Utøya.

Selv ble Libak skutt fire ganger av den høyreekstreme terroristen. Datoen 22. juli er alltid en påminnelse om hvorfor hun begynte med politikk.

– Jeg har alltid følt at det å være i AUF er det viktigste jeg har gjort. Etter Utøya gikk det fra å være viktig til å bli livsviktig. Jeg ble forsøkt drept for det jeg tror på, og tar ikke det samfunnet vi har kjempet for for gitt, sier hun.

– Ord blir handling

I løpet av de åtte årene siden angrepet er det skrevet en rekke rapporter og evalueringer, både av politi- og sikkerhetsarbeidet under hendelsen og av hvordan de berørte er blitt håndtert av helsevesenet.

I flere ble det funnet mangler, og mange av dem er utbedret eller forsøkt utbedret. På sine egne nettsider har regjeringen laget en 92 punkts liste over tiltakene den har iverksatt etter terrorangrepet.

Mange av dem dreier seg om samarbeid og kommunikasjon mellom beredskapsaktører, et punkt der 22. juli-kommisjonen slo fast at svikten var stor. Flere tiltak er også satt inn for å forebygge ekstremisme.

Breiviks fascistlignende tankegods florerer imidlertid fortsatt i de mørkeste krokene på internettet. Terrorangrepet i New Zealand, der gjerningspersonen var inspirert av Utøya-terroristen, mener Libak var en fersk påminnelse om det.

– Sikkerhet og beredskap er viktig, men oppgjøret med ideologien og tankegodset som lå bak 22. juli er ikke ferdig. Det er heller tatt i for liten grad. Er det en ting vi vet, så er det at ord fort kan bli til handling, sier Libak.

– Vi lever nå i en verden der konspirasjonsteorier og netthets fortsatt florerer. Det er ikke tiden for å slutte å ta kampen for demokratiet vårt, for mangfoldet vårt og alle de tingene som ble angrepet. Heller tvert imot, sier hun.

Bare vokser

Netthets, høyreekstremisme og Utøya-gjerningsmannens tankegods var i aller høyeste grad også på agendaen før fjorårets årsmarkering av 22. juli.

Bakteppet var debatten om daværende justisminister Sylvi Listhaugs omstridte Facebook-innlegg der hun anklaget Ap for å være mer opptatt av terroristers rettigheter enn nasjonens sikkerhet.

Listhaug gikk av som justisminister i kjølvannet, mens Høyres Jan Tore Sanner beklaget i en direktesendt NRK-debatt etter å ha anklaget Ap for å dra 22. juli-kortet da de reagerte på Listhaugs innlegg.

Aftenposten avslørte senere samme år at en rekke Utøya-overlevende fortsatt mottok hets og trusler. Statsminister Erna Solberg (H) slo fast at dette var uakseptabelt og erklærte krig mot ekkokamre for konspirasjonsteoretikere.

Seniorforsker Terje Emberland ved Holocaustsenteret har i flere år forsket på konspirasjonsteorier, deriblant det konspirasjonsteoretiske hatet mot Arbeiderpartiet. Han mener fjorårets debatt hadde null effekt.

– Jeg har fulgt disse nettstedene i det ytterliggående høyre i lengre tid, og kan ikke se at konspirasjonsteoriene om Arbeiderpartiet har roet seg i det hele tatt. Snarere tvert imot har det blitt mer intenst, sier han.

– Ingen grenser

Emberland, som var ekspertvitne i rettssaken mot Breivik, sier det nesten ikke finnes grenser for hva slags hatytringer og forestillinger Ap utsettes for i disse miljøene.

Omfanget har ikke bare økt i tiden etter fjorårets debatt, men hatt en jevn stigning siden 2011. Allerede i timene etter terrorangrepene 22. juli dukket det opp konspirasjonsteorier om at det var iscenesatt av Ap selv, og om at Breivik var en fjernstyrt robot.

– Konspirasjonsteorien om at de de har solgt seg til en muslimsk verdenssammensvergelse spres fortsatt mye. Det gjelder ikke bare i de mest ekstreme miljøene, men også miljøer som står Frp ganske nært, sier han.

– Verst går det utover velintegrerte muslimer med sentrale posisjoner i samfunnet, som Ap-nestleder Hadia Tajik. De anklages for å være femtekolonister, altså noen som i det skjulte arbeider for en ytre fiende som vil okkupere landet, sier Emberland.

Han er enig med AUF-lederen i at oppgjøret etter 22. juli er langt fra over.

– Jeg syns ikke minnekulturen rundt det som skjedde har vært god nok. Vi må ikke bare minnes dette som en nasjonal katastrofe. Minnet om Breiviks ugjerninger må knyttes til ideologien som motiverte dem, sier han.

– Vi må vise at dette tankegodset ikke bare var forbeholdt ham. Det er utbredt. Skremmende utbredt, og det vokser både i Europa og USA, sier han.

Fysiske spor

Hvordan man skal få bukt med dette problemet, er fortsatt et ubesvart spørsmål. Libak mener et viktig steg er å ta vare på de fysiske sporene etter angrepet, og minnene om de som ble drept.

– I en verden der konspirasjonsteoriene fortsatt florerer må vi ta vare på den ekte historien, slik at fremtidige generasjoner kan lære av den og selv ta stilling til hvordan de skal skape historien videre, sier Libak.

– Derfor er det av avgjørende betydning at regjeringen følger opp stortingsvedtaket om at 22. juli-senteret skal ligge der det er. Det kan være sterkt og vondt høre disse historiene og se disse sporene, men det skal det være. Det var et forferdelig angrep, sier hun.

AUF-lederen trekker også fram viktigheten av at både politisk ledelse og mannen i gaten fortsetter å ta de små og store hverdagskampene mot holdningene Breivik representerte.

– Vi som fortsatt lever må bruke stemmene våre på vegne av dem som mistet stemmene sine. Hat og splittelse finnes fortsatt, men det finnes også håp, solidaritet og fellesskap, sier hun.

– Vi må hele tiden fortsette å ta avstand fra ting som blir sagt som man vet gir gjenklang i noen miljøer. Om vi møter det som privatpersoner, på jobben eller i andre sammenhenger må vi ikke tie, men si imot det, sier hun.