Stine (32) fikk nok – syk av å være hjemmesykepleier

SANDEFJORD (VG) Full av pågangsmot og yrkesstolthet gikk nyutdannede Stine Lihovd (32) løs på jobben som sykepleier i hjemmetjenesten. Etter halvannet år fikk hun nok – syk av å ikke strekke til.

Stine møter VG i en kaffebar i Sandefjord sentrum, hjembyen – Vestfoldkommunen der hun fortsatt arbeider – nå som sykepleier i rusomsorgen.

Hun mener det er viktig at de som kjenner den norske eldreomsorgen fra innsiden beskriver virkeligheten.

Men hun skynder seg å si at dette intervjuet ikke er noen bebreidelse av arbeidsgiveren hennes, Sandefjord kommune. Heller en ærlig skildring og kritikk av norsk eldreomsorg i en tid da stadig flere blir eldre, sykere og mer pleietrengende.

– Angår landet

– Dette er mine opplevelser. Dette har ingenting med Sandefjord kommune å gjøre. Dette er en beskrivelse som angår hele landet, innleder Stine Lihovd.

Hun trodde hun kjente eldreomsorgen da hun startet i jobben etter studiene. Likevel ble det et sjokkartet møte med virkeligheten.

– Du får et sjokk midt i fleisen når du oppdager gapet mellom den standarden du lærer om på høyskolen, og det som er mulig i virkeligheten du møter der ute.

Hun tror veldig mange som velger å bli sykepleier, gjerne har en grunnleggende omsorg i seg: en vilje til å hjelpe.

– Det er en grunn til at vi velger dette yrket. Når du hele tiden går på akkord med det, så blir du emosjonelt utslitt, beskriver 32-åringen.

Hun kan ikke begrunne denne opplevelsen av å bli utslitt med enkelthendelser.

– Det er mer snakk om samlingen av opplevelser som gjør at begeret til slutt renner over, illustrerer sykepleieren.

Hennes opplevelser er en kontrast til Helsepersonellkommisjonen som kommer med sin rapport torsdag. Der det slås fast at Helsesektoren må bruke dagens personell og deres kompetanse mer effektivt.

Den sier blant annet at det blir færre ansatte per pasient.

Nylig delte hun et innlegg med sine Facebook-venner der hun beskriver at hun ble syk av jobben og var så sliten at hun ofte gråt og hadde søvnvansker etter arbeidsøktene.

– Jeg ga absolutt alt på jobb for å leve opp til den standarden jeg mener skal være der. Det førte til at jeg ikke orket å være sammen med folk, orket ikke å være med på ting. Det ble på en måte bare å jobbe, spise, prøve å sove, og deretter på’n igjen. Det er ikke oppskriften på lykke akkurat, sier sykepleieren til VG.

Stine opplevde at hun så å si aldri fikk fullført oppgavene.

– Det er et tidsjag, du skal rekke det og det. Som sykepleiere får vi stadig mer ansvar og oppgaver. Men jeg har ikke opplevd at det blir tilrettelagt for å få tid til det. Det er alltid så mye annet som brenner. Du slukker branner hele tiden, men du får aldri gjort alt du skal og alt du vil, beskriver hun.

Tidspress

– Det ble for mange oppgaver?

– Når du får det tidspresset i tillegg så går det utover evnene til å observere. Du får på en måte skylapper når du har så dårlig tid. Du blir stresset. Det går på bekostning av viktige observasjoner. Da går du hjem fra jobb. Så tenker du: Oi, var det riktig det jeg gjorde der? Burde jeg tatt tak i det? Du blir ikke ferdig med jobben etter arbeidstid. Du bærer ansvaret med deg hjem, svarer Lihovd.

Da hun endelig fikk sove, våknet hun flere ganger om natten, og tenkte:

– Shit, husket jeg på det og det? Og med en gang du våkner tenker du på jobb – i dag må jeg huske på det og det. Du blir jo sliten av det, sier Stine om timene før hun startet på vaktene sine.

Selve vaktene kunne være heseblesende hektiske. Mange av dem uforsvarlig travle rent faglig, mener hun selv. Hun klarte snart ikke å se seg selv i speilet som fagperson. Og jobben gikk ut over humøret hennes.

– Jeg var veldig stolt i begynnelsen. Men så snudde det på en måte til at jeg ble mer og mer bitter. En dag så slo det meg at jeg ikke var stolt av å være sykepleier lenger. Jeg ville ikke være der.

– Til slutt så må du bare beskytte deg selv ved å senke kravene dine til yrkesutøvelsene, og på en måte bli litt kald. Jeg ville ikke være en sånn sykepleier. Til slutt måtte jeg bare ta et oppgjør. Det gikk så langt at jeg gråt da jeg kom hjem. Mamma så det, og sa til slutt at enten ringer du legen, eller så ringer jeg for deg, forteller Stine.

Det endte med sykmelding, og deretter oppsigelse fra jobben.

Men forut prøvde hun virkelig å være nær – og et medmenneske på jobb oppe i alle tjenestene hun skulle yte til alle pasientene.

– Jeg har alltid vært opptatt av god kommunikasjon med pasienter. Det har vært min styrke gjennom hele studietiden. Liker å kommunisere med folk og skape tillit. Man prøver jo det mens man utfører oppgavene, og snakke litt med dem. En pasient vil jo ikke åpne seg for deg når vedkommende ser at du står i døren klar til å gå.

Stine gikk ut utgangsdøren fra hjemmesykepleien for siste gang før jul.

– Har du hatt noen opplevelse av å flykte fra et yrke og mennesker som virkelig trenger deg?

– Jo, jeg føler jo det. Nå har jeg fortsatt en sykepleierstilling, bare en litt annerledes jobb. Men jeg er opptatt av at når man går på akkord med hva man selv mener jobben skal være, så har man et ansvar for å si ifra. Min måte å gjøre det på – var å si opp i protest. Jeg opplever det som mer effektivt enn å si ifra at nå gjør jeg en dårlig jobb. Man kan jo rope ut i en evighet, så skjer det ingenting.

Ifølge en undersøkelse fra Kommunesektorens organisasjon KS, så er sykepleier et av yrkene som har størst turnover. Mange skifter jobb ofte.

Stine Lihovd er plutselig en av mange i den statistikken.

– Innen hjemmesykepleien kan jeg forstå grunnen. Det er for stort hardkjør. Men det er også steder å jobbe hvor man får tid til å jobbe ordentlig. Mange sykepleiere i kommunene vurderer å slutte. Det er skremmende mange. Nå må politikerne ta dette på alvor, insisterer hun.

Ordføreren: Respekt for Stines historie

Ordfører i Sandefjord i 20 år, Bjørn Ole Gleditsch (H) har fått lese Stines beskrivelser av hvordan det var å jobbe som hjemmesykepleier for noen av innbyggerne i kommunen.

Han er ikke overrasket, men:

– Jeg har veldig respekt for det hun forteller og at hun kjenner på en slik frustrasjon over å ikke strekke til i det yrket hun har valgt. Generelt er det nok slik at mange opplever at de ikke strekker til. Dette er jo omsorgspersoner som har en samvittighet som kan være vanskelig å ivareta både når det gjelder tid og mennesker, sier Gleditsch til VG.

Han tar gjerne en prat med sykepleier Stine Lihovd og helse- og sosialetaten om hvordan kommunens hjemmetjenester fungerer.

– Generelt er det slik at mange kommuner sliter med rekruttering. Medias virkelighetsbeskrivelser er kanskje ikke med på å fremme denne rekrutteringen, men jeg opplever denne sykepleierens initiativ som konstruktivt, sier ordføreren.

Han vil også nyansere bildet ved å si at de fleste brukere av omsorgstjenestene i Vestfold-byen uttrykker tilfredshet.

Stine Lihovd sier på sin side at det hun forteller høyst sannsynlig er et systemproblem. En skyggeside i Velstands-Norge.

– Jeg har flere bekjente sykepleiere og annet helsepersonell andre steder i landet som kjenner seg igjen i mine opplevelser, sier hun.

Som 32-åring har hun et håp om å skaffe seg et liv som også har plass til noe annet enn jobben.

– Jeg lever alene, men den forrige jobben gjorde meg så lite sosial at det egentlig var lite realistisk å møte hverken venner eller andre. Jeg var ofte så sliten og frustrert etter jobb, at jeg var sinna på bikkja mi, stakkar.