Kylling-krigen

I matbutikken ligger pakkene med lyserosa kyllingbryst i lange rekker. Noen er merket som sunne, kortreiste, norskproduserte eller med bedre dyrevelferd.

Uten emballasjen kan ikke kundene se forskjell. Men bak foregår en tungvektsduell mellom Rema 1000 og resten av matvaregigantene – og mellom kyllingrasene Hubbard og Ross 308.

Sassy Allure spiser kylling nesten hver dag.

Kunstneren mistet nær all inntekt under pandemien, og har først nå begynt å komme på beina igjen. Han beskriver det som en luksus å bekymre seg for dyrevelferd.

– Jeg tror det kommer an på hvor godt etablert man er. Hvis man nesten er på vei til å bli kasta ut, da blir det den billigste, sier han. Da har man ikke råd til å tenke «hvordan går det med kyllingen».

Edgar Haugen Rolland (17) og Axel Baggerud-Witsø (17) kjøper kylling svært sjelden.

Dyrevelferd er en viktig grunn til det.

– Jeg vet hvordan kylling blir behandlet og lar være å spise kylling med mindre den er økologisk produsert, sier Edgar Haugen Rolland.

– Så lenge det står på pakken at kyllingen har hatt det bra, så spiser jeg det, sier Axel Baggerud-Witsø.

Kundene har få valg i den vanlige dagligvarehandelen, hvis de dyrere spesialproduktene ikke er aktuelle.

Nær all kyllling produsert i Norge kommer fra samme rase. Industrikyllingen Ross 308 er avlet fram for rask og effektiv kjøttproduksjon.

Mens det pågår en kampanje i Europa for å gjøre bruken av rasen forbudt, spiser vi den som aldri før i Norge. Den selges fra alle matbutikkene.

Med ett unntak.

Rema 1000 har gått over til en annen rase som lever lenger, og markedsfører den. «Vi tror en kylling som har det bedre, smaker bedre» hevder reklamene for Remas egenproduserte kylling.

Påstanden om en lykkeligere kylling provoserer mange i kyllingbransjen, som ikke forstår hvordan Rema kan selge en fugl som er dyrere i drift til samme pris.

Når bonde Lars Otto Grundt går inn i fjøset, deler et hav av hvite kyllinger seg. De er 21 dager gamle og har tilbrakt 20 dager av sitt liv på gården i Indre Østfold.

– De kvitrer når de trives, akkurat som oss, sier Grundt.

En litt småvokst kylling sliter med å nå opp til vannforsyningen. Det får bonde Grundt med seg. Han bygger en liten forhøyning i torv til kyllingen, som raskt hopper opp og begynner å drikke.

Den vesle henger etter de andre, for disse kyllingene vokser fort.

På 33 dager går kyllingen fra å titte ut fra et lite egg til å veie rundt to kilo. Rasen er kjent for å ha et solid stykke brystfilet på buken foran. Ross 308 er den dominerende kyllingrasen i Norge, og vi spiser stadig mer av den.

Mengden kyllingkjøtt produsert i Norge har økt kraftig siden 60-tallet, med en tredobling de siste tjue årene. Fra 35.000 tonn i 2001, til over 100.000 tonn i 2021.

Grensene for hvor mye en bonde kan produsere har blitt utvidet igjen og igjen, i takt med at fjøsene bygges større. Dermed produserer omtrent det samme antallet bønder tre ganger så mye kjøtt.

En av årsakene til at det går an, er broileren, industrikyllingen avlet fram for å gi effektiv kjøttproduksjon.

– Jeg synes Ross’en har fått ufortjent mye pepper, sier bonde Grundt.

Det har ikke manglet på skremmende beskrivelser.

«Monsterkylling» og «turbokylling» blir brukt av norske dyrevernsorganisasjoner.

Etter romanen om vanskapningen laget av en gal vitenskapsmann. De sier kyllingen vokser for raskt for sin egen kropp, og til slutt ikke klarer å bære sin egen vekt.

I fjøset til Grundt viser også kyllingene tegn til at de trives. De strekker på vinge og bein, en slags kyllingversjon av å male som en katt. De ypper seg, tar sats og løper mot hverandre med vingene ute.

Disse tegnene er der også når kyllingen nærmer seg slaktevekt, ifølge bonden, men heller ikke han legger skjul på at det er en litt annen fugl når den bikker 30 dager.

– Du får ikke en slakteferdig kylling til å vagle. Da er den framtung. Noen klarer det, andre gjør det ikke, sier Grundt.

Nå pågår det en kampanje i flere land i Europa for å få slutt på bruken av denne kyllingrasen. I England går dyrevernere til sak mot staten for brudd på dyrevelferdsloven. Saken skal opp for britisk High Court i begynnelsen av mai.

Samtidig ser ikke de norske fjøsene ut som de britiske.

– Jeg har jo trua på det jeg driver med, og synes det er bra å jobbe med disse dyrene. Hadde jeg ikke syntes det så hadde jeg kanskje gjort noe annet som bonde. Men jeg er ikke gift med en bestemt rase, jeg, sier Grundt.

Hva er alternativet?

For fem år siden kom en ny kylling inn i den vanlige produksjonen og ut i butikkhyllene.

I fjøset til Tove og Snorre Hellesvik løper de rundt, kyllinger av rasen Hubbard JA787. Også disse er 21 dager gamle. Store vinduer langs siden på fjøset, gir både dagslys til dyrene og innsyn for nysgjerrige naboer.

Paret har holdt på med kyllingproduksjon i over 20 år, og har hatt flere varianter av Ross før de gikk over til Hubbard i 2018.

– Det er noe helt annet. Denne er livlig, nysgjerrig og flyr litt. Den er mer vital, sier Snorre Hellesvik.

Hubbard er en krysning av en hurtigvoksende hane og en saktevoksende verpehøne. Den lever nesten to uker lenger før slakt. Da er den et par hundre gram tyngre enn Ross, der mer av vekta legger seg rundt lårene.

I fjøset graver kyllinger seg ned i strøbadet som kastes opp i lufta, de klatrer opp på forhøyninger og kjemper om plass på høyballene. En kylling napper ut et strå og springer vekk med premien.

– Det fascinerende med Hubbard’en er at den er sånn også når den er 40 dager gammel. Den er aktiv da også. Det er kjempefint og godt for oss å se, sier Tove Hellesvik.

Det var ikke ekteparet som tok initiativ til å bytte rase. Det var produsenten deres, Norsk Kylling, som er heleid av Rema 1000.

– Vi synes egentlig det fungerte godt med Ross hos oss. Men da vi skiftet tenkte vi at «farsken», dette skulle vi gjort før egentlig, sier Snorre.

– Hvorfor det?

– Vi fikk en annen opplevelse når vi gikk i fjøset, det ble triveligere for oss fordi vi visste at de hadde det ålreit, sier Tove.

I Norsk Kyllings flunkende nye lokaler på Orkanger henger dataskjermer i en ny operasjonssentral, som skal sørge for mer effektiv styring av produksjonen.

Tonnevis av kylling sendes på samlebånd til en slags rundkjøring. Der skiller maskinen raskt ut hvilke stykker som skal sendes hvor, sånn at pakkene får akkurat den vekten de skal ha.

Selskapet er heleid av Rema 1000, som har kontroll på alle ledd i produksjonen. I 2017 begynte de prøveprosjektene for å erstatte Ross med rasen Hubbard. Innen senhøsten 2018 var all Ross faset ut.

Dette har på ingen måte blitt forbigått i stillhet.

Rema 1000 har brukt bedre dyrevelferd i en massiv reklamekampanje. Kunder lokkes med en kylling som «har det bedre», men til samme pris.

Kampanjen provoserer mange bønder VG har snakket med, fordi de opplever at Rema 1000 rakker ned på andre produsenter. Samtidig har påstanden noe belegg i forskning.

Det er publisert flere forskningsrapporter som sammenligner helse og dødelighet hos ulike raser. Det er også gjennomført trivsel-studier, tegn som skal tyde på at kyllingen lever et naturlig liv.

Men disse forskningsprosjektene har vært gjennomført i andre land, der forholdene på de større gårdene er helt andre.

Det har ikke vært gjennomført slike studier i Norge. Før nå.

Norsk Kylling tok selv initiativ til et studie, der de sammenlignet Ross og Hubbard i norske fjøs.

I tiden etter utskiftningen hadde de produksjon under nøyaktig samme forhold som før. Dermed skulle de ha et godt grunnlag for å sammenligne, og fikk støtte fra Norsk Forskningsråd.

De har også sammenlignet sine fjøs mot landssnittet for resten av bransjen:

• Selv om kyllingen lever nesten to uker lenger, er det 23 prosent færre kyllinger som dør før slakt. Hos Ross-kyllingene øker dødeligheten i de siste ukene før slakt, men ikke hos Hubbard.
• Under halvparten så mange kyllinger blir kassert på slakteriet på grunn av sykdom. Mens landssnittet ligger på 1,59 % av kyllingene, er det 0,68% hos Norsk Kylling. En forskjell på 58 prosent.
• Noen bønder hadde problemer med at Ross-kyllingene fikk sviskader på beina, på grunn av fuktighet i underlaget der kyllingene står og ligger. De merket en bedring med en gang de gikk over til Hubbard, ifølge Norsk Kylling.

Men det som virkelig utmerket seg, er hjertehelse, ifølge forsker Merethe Forseth.

Hun er ansatt i Norsk Kylling. Nå i mars fikk hun publisert en artikkel om forskjellen i hjerte- og karsykdom, i anerkjente Nature Scientific Report.

En av medforfatterne er Käthe Kittelsen i bransjeorganisasjonen Animalia, mens professor Randi Oppermann Moe ved NMBU er veileder. Forseth forklarer hvor tallene kommer fra.

– På alle slakterier er det kjøttkontroll, som Mattilsynet står for. Her kasseres kyllingene som ikke kan godkjennes som menneskemat, forklarer Forseth.

Et vanlig problem kontrollørene finner er slaktekyllinger med væske samlet i bukhulen.

– Det får den på grunn av en høyresidig hjertesvikt, som er tett knyttet til tempoet kyllingen vokser i. Veksten skjer for raskt, og hjertet klarer ikke å henge med på behovet til musklene og kroppen ellers, sier Forseth.

Til slutt gir hjertet etter og det samler seg væske i buken. Kjøttkontrollen gjør at man har klare tall.

Bøndene i Trøndelag var mer utsatt for dette enn resten av landet, fordi skiftende vær og temperatur påvirker det. Enkelte av Norsk Kyllings bønder opplevde hjertesvikt hos mellom to og tre prosent, der resten av landet hadde et snitt på 0.4 prosent.

Det var de ekstreme tilfellene.

– Dette var fortvilte bønder som synes dette var vanskelig. De ønsket en endring, forklarer veterinær og produksjonssjef Tor Inge Lien i Norsk Kylling.

De gjorde flere tiltak, som å endre på fôret for å dempe tempoet de vokser i. Det hjalp til et punkt, men så kom de ikke lenger ned.

– Så byttet vi til Hubbard, og da falt dette tallet rett ned og ble værende der, sier Forseth.

I fjor hadde Norsk Kylling dette problemet hos 0.08 prosent av sine kyllinger.

Problemet knyttes direkte til tempoet i veksten. Selv om Hubbard faktisk blir større enn Ross-kyllingene før de slaktes, greier hjertet og blodomløp i større grad å henge med.

– Det blir ikke så følsomt, for de er mer balansert i forhold til egen kropp og sirkulasjon. De er mer i balanse, derfor tåler de ytre påvirkninger bedre også, sier Forseth.

Norsk Kylling har fått tatt dette bildet av Hubbard-kyllinger på dag 45, like før de skal sendes til slakt. Da veier de rundt 2,4 kilo.

Fem år etter overgangen har likevel ingen andre i bransjen fulgt etter.

Ingenting, ifølge Norsk Kylling.

I kassen på Rema 1000 koster kyllingen det samme.

For resten av bransjen er det noe som ikke henger på greip.

Tilbake på gården i Indre Østfold ser bonden til de hvite Ross-kyllingene, som kvikner til når de får frisk luft inn i fjøset.

Likevel er det en merkbar forskjell på aktivitetsnivået, i forhold til Hubbard-fjøset.

Kyllingene kjemper ikke om plass på forhøyningene, og trangen til å sitte virker noe større.

– De er mer sedate, bekrefter fjørfeveterinær og utviklingsdirektør i Nortura, Atle Løvland.

Han sammenligner Ross med hesterasen fjording, og Hubbard med en fullblods araber. Løvland kaller også konsekvent Ross for «standardkyllingen».

– Vi har hatt både saktevoksende og standardkyllinger i 14 år. Jeg var med på å ta inn de første som vi tok inn av saktevoksende raser, sier Løvland.

Den saktevoksende kyllingen hos Nortura er veldig lik rasen Hubbard, ifølge Løvland. Forskjellen er at Nortura selger den som et premiumprodukt som butikkene og restaurantene betaler en høyere pris for.

– Jeg kan ikke uttale meg om økonomien til Norsk Kylling eller prissettingen i butikkene, det må de svare på selv. Men vi kjenner jo veldig godt økonomien og forholdene ved de to produksjonene, sier Løvland.

– Koster det mer med saktere voksende kylling?

– Ja, det gjør det, svarer Løvland kontant.

For å bryte regnestykket ned:

• Produksjonen starter med foreldrehøner og ruging av egg. Dette leddet er litt dyrere for den saktevoksende kyllingen enn for Ross, hos Nortura.
• På gården skal saktevoksende kylling fôres i to uker lenger. Det gjør fôrkostnadene 15–20 prosent dyrere per kilo kjøtt.
• I tillegg rekker bonden ikke like mange runder med kylling på gården. Han kan ale opp åtte innsett med Ross på et år, men får bare seks innsett med saktevoksende. Dermed blir produksjonen 25 prosent mindre.

I Nortura skal bøndene likevel få betalt det samme, uavhengig av hvilken kylling de har.

– Det betyr at vi betaler mer for kyllingen til den som produserer saktevoksende, per kilo. Bøndene skal sitte igjen med lik økonomi til slutt, sier Løvland.

– Vil dette i praksis bety at kyllingkjøttet blir dyrere for forbrukere dersom alle skal legge om?

– Det jeg kan svare på er at produksjonskostnaden blir høyere. Hvordan prisen blir i butikk styrer ikke vi. Vi har begge typer i produksjon i dag, og prisen på den saktevoksende er høyere.

Så hvor mye mer har det kostet Rema 1000?

Ingenting, ifølge Norsk Kylling.

– Vi fikk tre år på oss til å hente inn kostnadene. Det tok oss 2,5 år, sier Hilde Talseth, direktør for bærekraftig innovasjon.

Norsk Kylling har et regnestykke som viser at den nye rasen, Hubbard, ikke koster en krone mer å produsere. Det den koster i økt fôr og færre innsett hos bonden – hentes inn igjen i andre ledd.

– Hvis alle hadde lagt om, ville Norge trengt omtrent åtte millioner færre kyllinger per år, sier Talseth.

Norsk Kylling viser VG en oversikt over hvor mange prosenter de har spart i alle ledd av produksjonen, kontra hvor mange prosenter de har tapt.

Men et konkret regnestykke eller et regnskap for prosjektet. Det vil ikke Norsk Kylling gi, de kaller det en forretningshemmelighet.

– Nortura sier at en tilsvarende produksjon hos dem er dyrere, også når de tar med alle ledd i utregningen slik dere har gjort. Hva kan det komme av?

– Det har vi hørt før og det mener vi at vi har motbevist hos oss. Vi skjønner ikke hvorfor ikke flere gjør dette. Det er bare å gjøre det.

Gården til Lars Otto Grundt i Indre Østfold har vært kulisser for en spesiell TV-sending.

Bransjeorganisasjonen Animalia ønsket å vise åpenhet om kyllingproduksjonen.

De monterte kameraer som direktesendte fra fjøset til Grundt gjennom alle 33 dager av et kyllingliv på gården. En nedklippet versjon er publisert, der fuglene også vises de siste dagene før slakt.

Med på prosjektet var Käthe Kittelsen, spesialveterinær i Animalia og medforfatter av artikkelen som nå er publisert i Nature Scientific Report.

– Stemmer funnene fra studien hos Norsk Kylling overens med internasjonal forskning?

– Blant annet i hjerte og blodsirkulasjon, som vi har sett på her, sier Kittelsen.

Samtidig er ikke rase det eneste som betyr noe for hvor godt dyrene har det, påpeker Kittelsen. I Norge er reglene for opplæring av bønder, oppfølging av veterinær og tetthet av kyllinger i fjøset strengere enn i mange andre land.

Forskeren vet ikke om noe annet land som har samme krav til at kyllingene skal få leke og utfolde seg. I Norge skal gårdene ha strøbad, forhøyninger og vaglestativ.

– Vi har god oversikt over tilstanden i denne næringen. Det vi ser er at den norske hurtigvoksende kyllingen gjør det bedre enn saktevoksende kylling i flere studier fra utlandet, sier Kittelsen.

– Ifølge Norsk Kylling har ikke overgangen til ny rase økt kostnadene. Hvilke utfordringer ser du med å skulle legge om?

– Hvis du skal ha en ny rase, så vil det kreve kunnskap i alle ledd. Fra rugeriene, bonden, veterinær og slakteri. Å legge om hele produksjonskjeden er ikke gjort i en håndvending.

Det er strenge regler for smittevern og hvem som får lov til å gå inn i kyllingfjøsene nå, for å unngå at sykdom fra fugler i det fri smitter fuglene i fjøset.

VG har vært på besøk hos gården i Indre Østfold og i Trøndelag når kyllingene er 21 dager gamle. I tillegg har Animalia tatt bilder av kyllinger på gården til Lars Otto Grundt, når de er 28 dager gamle.

Dette er seks dager før de er slakteklare.

Bonden selv mener norske forbrukere kan spise kyllingen hans med god samvittighet.

– Dette er veldig kortreist mat, og produksjonen er så sirkulær at den nesten biter seg selv i stjerten, sier Lars Otto Grundt.

På gården produseres korn som fraktes til den lokale mølla. Tilbake får han kraftfôr til kyllingene, og hønsemøkka brukes som gjødsel på de samme åkrene. I tillegg blir restprodukter fra slakten av kyllingene også brukt i gjødselet, sånn at ingenting skal gå til spille.

Inne blant kyllingene ruller han litt av kraftfôret mellom fingrene.

– Jeg har vært nysgjerrig på Hubbard siden diskusjonen startet i bransjen. Bøndene er som har Hubbard er fornøyde, og hvis resultatene er bedre føler jeg at det kanskje er mer riktig enn dette. Selv om Ross fungerer veldig bra, kan alt bli bedre, sier Grundt.

Men det er én ting som må være på plass. Det er økonomien.

– Hvis jeg kan se regnestykket på at det går like bra økonomisk, eller helst litt bedre, så velkommen! Men ellers må kunden være villig til å betale mer. Det tror jeg ikke de er.

Da må de være med på at kyllingen som har det bedre, smaker bedre.

Rettelse
Da artikkelen ble publisert var det oppgitt feil tall for vekten til en kylling av rasen Ross 308 ved slakt. Det sto at den på 33 dager øker «til å veie 1,4 kilo i snitt».

Det riktige er at kyllingen veier rundt to kilo ved slakt, mens selve kjøttmassen er i snitt 1,4 kilo av dette. Her ble slaktevekten til kyllingen forvekslet med totalvekten til dyret. Korrigert 4. april kl 10:59.