Frykter at tobarnsfaren må forlate landet: − Dette er uutholdelig

Dette er kanskje den siste dagen Sirwan ser sine to små sønner før han må forlate landet. – Dette er uutholdelig, sier kjæreste og mamma Bjørg. Advokat mener praksisen i Norge er for streng mot barnefamilier som splittes.

– Du skal være med hjem, sier den tre år gamle gutten og drar i hånden til pappa Sirwan Abdullah Mohammed Saleh.

På et besøksrom på Utlendingsinternatet på Trandum utenfor Oslo, sees de kanskje en siste gang før han kastes ut av Norge.

– Hva med barnets beste? Spør Sirwans kjæreste og mamma til deres to felles barn på tre år og ni måneder, Bjørg Waage (40).

Et av barna deres er kronisk syk og trenger jevnlig oppfølging og medisinering. Hun frykter hverdagen som alenemamma for to små og en tenåring.

Sammen med en hjelpende hånd fra mormor har familien kjørt åtte timer fra Austrheim i Nord-Hordland til Trandum interneringsleir utenfor Oslo.

For en måned siden ble livet snudd opp ned for familien.

– Kaos

Bjørg husker at klokken var 06.15 en morgen i april, da politiet kom kledt i sivil på døren. Sirwan var ikke hjemme. Han hadde meldeplikt på asylmottaket i Florø og var der da politiet kom.

Hun skjønte hva som var i ferd med å skje, og ble livredd for hvordan livssituasjonen skulle til å endre seg.

– Det var kaos.

Sirwan ble informert om at politiet skulle hente ham. Han forteller at han ventet på politiet i Florø og lot dem ta han med til Oslo.

Han fikk ikke sagt ha-det til kjæresten og barna.

VG fikk bli med på det som kan være deres siste møte før pappa Sirwan blir kastet ut av Norge, etter 18 år på flukt.

De fleste årene har han tilbrakt i Norge.

Avisa Nordhordland var først ute med å skrive om Bjørg og Sirwan.

Avslag og kjærlighet

Sirwan er kurder fra Irak. Han kom til Norge første gang i 2005.

I 2018 møter han Bjørg, på en fest med felles venner. Etter hvert som forholdet utviklet seg fikk hun vite at han hadde fått endelig avslag på asylsøknaden i 2017.

Der står det blant annet:

Klageren får ikke beskyttelse i Norge fordi asylforklaringen hans ikke er troverdig. UNE mener derfor at det ikke er risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved en retur til hjemlandet.

– Tenkte dere over konsekvensen dette kunne gi livet deres?

– Jeg trodde ikke jeg kunne bli gravid. Sirwan ønsket ikke barn på grunn av sin situasjon. Så ble jeg gravid og klarte ikke ta det bort. Vi har prøvd å gjøre det beste ut av vår situasjon, sier Bjørg.

Kritisk

Hun er kritisk til at politiet ventet fem år med å hente ham.

Cecilie Johansen, kommunikasjonssjef i Politiets Utlendingsenhet, opplyser til VG at alle som får endelig avslag på asylsøknaden sin plikter å reise fra Norge på egen hånd innen en gitt frist - og at det finnes støtteordninger for dette.

– Personer som ikke reiser hjem på egen hånd vet at politiet vil pågripe dem før eller siden. Det beste for alle parter er derfor at man reiser hjem på egen hånd, da får man bedre anledning til å ta farvel.

Men Sirwan føler han har hele sitt liv i Norge. Familien mener det er for farlig for ham å dra tilbake til hjemlandet.

Bjørg er klar over at det kan finnes tilfeller der man får barn i håp om å øke sjansene for å bli værende i landet.

– Det er ikke det som har skjedd. Men hvordan bevise det? sier hun.

De siste årene har de levd et hektisk liv som småbarnsforeldre - og Sirwan som bonuspappa for enda en datter på 12 år.

– Vanskelig

Flyene suser rett over oss. Bjørg laster ut av bilen med hjelp fra mormor Sølvi Songstad Waage. De har vært i Oslo for å følge Sirwans rettssak, hvor det ble besluttet at Sirwan skal interneres i ytterligere fire uker på Trandum.

Argumentasjonen er faren for unndragelse og hensynet til å effektuere utlendingsmyndighetenes vedtak.

Den lille treåringen vandrer inn gjennom slusene.

Selv om det er rart å være her, gleder han seg til å se pappa.

Familierommet på utlendingsinternatet er enkelt innredet. Sirwan blir ført inn av en politibetjent og får minstemann på ni måneder i armene.

– Det er vanskelig. Jeg tenker på barna hele tiden, sier Sirwan.

Han sier at han får 105 minutter i uken på å ringe familien. Ønsket er å være nærmere dem.

Håp

De vet ikke når han blir sendt ut. Familien håper i det lengste at han skal få bli.

Sirwans advokat, André Møkkelgjerd, sier til VG at de har forsøkt å omgjøre vedtaket om avslag på oppholdstillatelse.

– Det var mye ny informasjon som ikke var vurdert av UNE. Han har to barn, et med helseutfordringer. Tema for omgjøringsbegjæringen var ikke asylsaken hans, men rett til opphold på humanitært grunnlag, retten til familieliv og barnets beste.

Advokaten reagerer på det han omtaler som kort behandlingstid. Etter seks dager ble den avslått.

«Klageren har fortsatt ikke rett til beskyttelse og får ikke oppholdstillatelse på humanitært grunnlag», står det i vedtaket.

– Kvaliteten på vedtaket er dårlig. Vurderingene er overfladiske, når det gjelder hensynet til barna og hvordan omsorgsbelastningen for deres mor vil kunne påvirke deres beste.

Enhetsleder i UNEUNEUtlendingsnemnda (UNE) er klageinstansen for utlendingssaker og statsborgersaker. , Terje Østraat, skriver på e-post at de har foretatt grundige vurderinger i saken.

Han legger til at de har prioritert behandlingen av spørsmålet om utsatt iverksettelseutsatt iverksettelseMålet med å beslutte utsatt iverksettelse er å forhindre at gjennomføringen av vedtaket medfører uopprettelig skade, tap eller at vedtaket helt eller delvis blir gjennomført før klagen kan behandles. etter advokatens ønske og i tråd med rutinene.

Enhetslederen skriver at «klagerens familietilhørighet og barnets helsesituasjon ikke gir grunnlag for å si at det foreligger sterke menneskelige hensyn i klagerens sak».

– Helsetilstanden til barnet og barnas omsorgssituasjon er konkret vurdert og hensyntatt.

Han legger til at barna kom etter endelig avslag om opphold i Norge.

– Når familielivet er etablert under ulovlig opphold tillegges denne tilknytningen mindre vekt.

– Stjeler mange år

Bjørg mener systemet ikke ser personene bak saksnummeret.

– Det er steintøft, jeg ser ikke lyst på det, sier hun gråtende mens ungene leker med togbane på gulvet.

Sirwan har varig innreiseforbud, og vil derfor måtte søke opphevelse av det før han kan søke familiegjenforening. Men det er ingen garanti for at han vil få det, og en slik prosess vil også ta tid.

– Dette stjeler mange år av barnas liv, det er helt feil, sier Bjørg.

Hun forteller at treåringen spør om pappa flere ganger om dagen.

Med et kronisk sykt barn ser hun ikke hvordan det skal gå rundt alene. Hun frykter hun ikke kan stå i jobb om hun ender som alenemor. Mormor hjelper så godt hun kan, men bor to ferjer unna.

– Dette er uutholdelig, sier Bjørg.

Advokat mener det er for strengt

Advokat Møkkelgjerd mener praksisen i Norge er for streng mot barnefamilier som splittes.

– Det er gjort nylige utredninger som peker på at dagens praksis kan være i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Han mener det bør finnes andre sanksjonsmuligheter for brudd på utlendingsloven enn å splitte barnefamilier som har levd sammen i flere år, for eksempel strafferettslige reaksjoner.

– Det blir en stor belastning for den gjenværende forelderen som blir værende igjen alene. Den europeiske menneskerettsdomstolen har nylig påpekt at utvisning av en forelder paradoksalt nok vil være mer inngripende for de andre familiemedlemmene enn den som utvises, og da særlig barna.

Han forteller at Bjørg og Sirwans historie er et eksempel blant mange.

– Det er innvandringsregulerende hensyn som får avgjørende betydning i disse sakene. Men dette hensynet bør nyanseres. Utvisning og splitting av barnefamilier har også store kostnader og negative konsekvenser for det norske samfunnet.

I en rapport fra NOAS NOAS Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere går det frem at flertallet i utvalget mener at barnets beste ikke blir godt nok ivaretatt i utvisningssaker:

«I stedet synes statens interesser å veie tyngre i flere av de gjennomgåtte sakene til tross for at utvisning klart krenker barnets beste.»

– Umenneskelig

Ketil Hindenes er styremedlem i Mennesker i Limbo Bergen

– Det er umenneskelig det Bjørg står i nå.

Han mener systemet i dag ikke bryr seg om barnets beste.

– De bryr seg ikke om menneskerettighetene og barnekonvensjonen. I norsk rettspraksis skal tvilen komme tiltalte til gode, i disse sakene er det motsatt.

Han legger til:

– Vi kan ikke i dette landet, en rettsstat, plukke foreldrene fra barna.

Justisministeren: - Vondt

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl skriver i en mail til VG at de ikke kan uttale seg om enkeltsaker, da departementet ikke kjenner til de konkrete omstendighetene.

– Men det er alltid vondt når barn og foreldre ikke får være sammen. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn som vurderes før utvisning av en forelder.

Hun legger til at regjeringen vil sikre en rask og effektiv saksbehandling som ivaretar rettsikkerheten og unngår å sette barn og unges liv på vent.

Blant annet peker hun på regjeringen har tatt grep om at UDIUDIUtlendingsdirektoratet og UNEUNEUtlendingsnemnda (UNE) er klageinstansen for utlendingssaker og statsborgersaker.  skal synliggjøre i årsrapportene hvordan de sikrer at barnets beste er et grunnleggende hensyn i behandlingen av alle asylsaker. I tillegg skal det være en styrket rett til fritt rettsråd fritt rettsrådFritt rettsråd er veiledning og hjelp i juridiske spørsmål utenfor rettergang i «enkelte utvisningssaker som berører barn».

– Jeg vil hjem

Treåringen har fått smokk og koser med pappas øre.

Bjørg setter seg ned på stolen for å amme den yngste gutten før de skal dra på en flere timers biltur tilbake til Vestlandet, i den stekende solen.

Sirwan bærer sønnen mot ringeklokken og ber han tilkalle vakten.

1 / 2

forrige

neste

fullskjerm

– Jeg vil hjem, sier treåringen.

En smilende betjent kommer og åpner døren.

– Du skal være med, sier han til pappa.

Med en sovende baby på armen kysser Bjørg Sirwan ha-det. Treåringen forsøker å dra pappa med seg, til ingen nytte.

– Vi får ikke lov, sier mamma før alle klemmer og dørene lukkes mellom dem.

1 / 2

forrige

neste

fullskjerm

Så spaserer familien ut døren.

I en fullspekket bil tilbake til Vestlandet, møter de en uviss hverdag.