Sander ble såret i russisk bombeangrep: − Vi kunne dødd
De norske frivillige medic-ene Sander Sørsveen Trelvik og Simon Johnsen overlevde et russisk angrep. Nå forteller Sander om de dramatiske minuttene.
– Det går greit nå, jeg får medisiner hele tiden. Men så fort jeg beveger på meg, er det smerter, sier Sander til VG på telefon fra sykehuset i Dnipro.
Han er brannskadet på 30–40 prosent av kroppen, begge trommehinnene er sprengt og han har mye splinter i kroppen.
Torsdag ble Sander og Simon Johnsen truffet av et russisk angrep i Ukraina. De jobber sammen som medicer i Ukraina, i organisasjonen Frontline medics, som de selv har vært med å grunnlegge.
Omkring klokken 13 torsdag skulle de hente ut en pasient i Bakhmut da det plutselig smalt.
– Jeg husker alt, men det er litt «blurry», sier Sander.
Kampene om Bakhmut har pågått i flere måneder. Senest onsdag meldte en rådgiver til den russisk-innsatte lederen i Donetsk-regionen at Russlands styrker har omringet byen.
Sander har delt bilder av skadene. OBS! VG advarer om sterke inntrykk:
Sander forteller at han og Simon befant seg på et humanitært senter torsdag formiddag. De spiste, drakk te og snakket med andre.
– Rommet ved siden av er et samlingspunkt for sivile. Der var det en som var syk med lungebetennelse som lurte på om jeg kunne ta en sjekk av ham, sier Sander.
Mens Sander står med pasienten kommer Simon inn og sier at de må dra. Det er det aller første oppdraget på denne Ukraina-turen.
– En eldre dame som ble skadet av artilleriilden lå i veien, kanskje 500 meter bort fra senteret, forteller Sander.
Han, Simon og sjåføren kaster seg i ambulansen og tar seg frem til den skadede kvinnen.
– Vi løper bort til pasienten og setter oss ned for å gi behandling og stoppe blødningene.
Så smeller det.
I noen sekunder er alt svart. Sander hører bare en pipelyd.
Slik så det ut rett etter angrepet:
– Jeg ble kastet flere meter opp i luften og bort på bakken.
Sander anslår at det tok noen få sekunder, men det føltes som en evighet før han får tilbake synet.
Han ser at klærne hans er brent opp og borte. Hele kroppen er blodig.
– Jeg ser at Simon lever. Men pasientens kropp var splittet i to og det ligger flere døde rundt oss, sier Sander.
Til tross for store skader, kjenner Sander ikke på smerten. Overlevelsesinstinktet tar over.
Han prøver å sjekke sine egne skader for å utelukke at han har store ytre blødninger som må stoppes.
– Det var bare å komme seg på beina og løpe i sikkerhet. Jeg var i total sjokk. Jeg skjønte ikke at jeg var i live, sier han.
Simon og Sander kommer seg i sikkerhet i et hus like ved.
– Da skjønner vi at russerne var målrettet ute etter å drepe oss. De har brukt denne taktikken før, de bomber et sted og følger med på stedet med droner til hjelpearbeidere kommer frem, for så å bombe samme sted på nytt, sier Sander.
– Vi kunne fått mye større skader og vi kunne dødd. Det er egentlig et mirakel, sier Sander.
Han tror det gode beskyttelsesutstyret var med på å redde hans og Simons liv.
– Hvordan vurderer dere sikkerheten før slike oppdrag på et av de farligste stedene i verden?
– Vi gjør en sikkerhetsvurdering og vi er veldig klar over risikoen, spesielt i Bakhmut. Det er det blodigste stedet på jorden akkurat nå, sier Sander.
Ifølge Sander er nær hele byen lagt i ruiner.
– Vi har vært mye i Bakhmut før. Jeg tenkte på det før jeg reiste og var spent på hvordan det kom til å bli denne gangen, medgir han.
Sander delte hverdagen sin som hjelpearbeider i Ukraina med VG i fjor høst – se hans videodagbok fra fronten her.
Russerne har omringet byen. Det pågår stadig harde kamper.
– Jeg vet ikke om vi kunne gjort noe annerledes. Russerne begår stygge krigsforbrytelser. Man kan ikke vite hvor eller når de vil finne sted, sier Sander.
Han befinner seg nå i Dnipro der han venter på å bli evakuert til Norge innen få dager. Her venter operasjoner for å få ut splinter.
Planen var egentlig å være i Ukraina i to måneder til.
– Det ble en rask slutt. Jeg er utrolig glad for at jeg lever, sier han.
– Ser du for deg å dra tilbake når du er blitt helt frisk igjen?
– Det er vanskelig å si. Men du skal ikke se bort fra at det blir en tur til. Jeg var kanskje veldig nær døden, men det skal litt mer til for å skremme meg. Hvis jeg vet jeg kan gjøre en forskjell, så gjør jeg det, sier Sander og fortsetter:
– Men det er nok en stund til jeg er på beina igjen.
