FYLTE BILEN: Trude Jacobsen dro til Lésvos i Hellas for å ta imot båtflyktninger. Hun fylte den lille leiebilen med inntil 12 personer og kjørte dem til Molyvos, nærmeste landsby.
FYLTE BILEN: Trude Jacobsen dro til Lésvos i Hellas for å ta imot båtflyktninger. Hun fylte den lille leiebilen med inntil 12 personer og kjørte dem til Molyvos, nærmeste landsby. Foto: Privat

Øyeblikket som endret alt: Trude fylte leiebilen med flyktninger

NYHETER

I løpet av sekunder tok livet til fembarnsmoren Trude (47) en helt ny og overraskende vending. Hun hørte et innslag på radioen om båtflyktningene i Hellas. Uken etter var hun på vei til øya Lésvos.

Betalt innhold
Publisert:

Så langt har hun rekruttert 5000 frivillige hjelpere fra hele verden.

– Jeg fikk et «kall» som jeg var totalt uforberedt på, og visste med det samme at livet ville forandre seg for alltid. Øyeblikket da det skjedde står veldig klart for meg.

Fredag 21. august 2015 sto Trude Jacobsen inne på rommet til datteren på tre år og sorterte klær i skapet. Hun hadde vært på jobb, og skulle være hjemme på Jar i Bærum denne helgen med fire av sine fem barn, hvor den yngste var ett år og fire måneder gammel.

På radioen hørte hun tilfeldigvis om strømmen av flyktninger som kom til Hellas. Det ble rapportert at 130.000 flyktninger hadde ankommet Europa via de greske øyene i løpet av årets syv første måneder.

– Det var akkurat som om jeg hørte det for første gang. Der og da fikk jeg en sterk fysisk reaksjon. Jeg begynte å skjelve og tenkte ikke klart.

De ble omtalt som flyktninger, ikke mennesker. Denne fredagen, under akkurat dette radioinnslaget, kom behovet for å se situasjonen med egne øyne.

Hun følte på kontrasten mellom datterens overfylte klesskap og barna som kom til Hellas uten noe, og visste at hun måtte gjøre noe.

– Jeg ringte mannen min som var og plukket multer i Setesdalsheiene og fortalte at jeg måtte dra til Hellas og se om jeg kunne hjelpe til på noen måte. Han stusset jo litt.

Av og til tar livet en ny vending. Fra det ene øyeblikket til det andre er alt forandret. Hva skjer med mennesker som får livet snudd på hodet i løpet av et lite øyeblikk? VG+ har møtt mennesker som har opplevde nettopp dette.

Del 1: Karina kjempet seg på beina etter fallskjermulykken

Del 2: Dømt for vold og væpnede ran: Kai ble frelst i fengsel

Del 3: Jimmy måtte lære seg å gå på nytt som 27-åring

Startet hjelpeorganisasjon

Trude brukte helgen på å gå gjennom klesskapene hjemme for å se hva de kunne klare seg uten. I tillegg startet hun en liten gruppe for familie og venner på Facebook, som hun kalte «Dråpen i havet». Målet var å samle inn klær og utstyr. På tre dager økte antallet medlemmer på Facebookgruppen fra under hundre til 11. 000.

Hun fikk tre dagers permisjon fra jobben i Canal Digital for å dra til Hellas.

Siden har hun ikke vært tilbake i det som den gang var drømmejobben.

Trude hadde aldri tidligere vært engasjert i frivillig arbeid, eller drevet noen form for veldedighet. Likevel er det nettopp det som ble den nye retningen i livet hennes.

«Dråpen i havet» har utviklet seg fra å være et plutselig ønske om å hjelpe, til å bli en hjelpeorganisasjon med seks ansatte, hvor Trude nå er generalsekretær. Til sammen har de sendt mer enn 5000 frivillige fra 60 land til Hellas.

30 prosent av de frivillige er norske, mens resten er fra andre land. De har nå rundt 30. 000 medlemmer på Facebook.

Tre år etter det store vendepunktet forteller Trude om sitt livs prosjekt. Hun har akkurat kommet hjem fra ferie i Hellas. Her var hun sammen med storfamilien på 27, inkludert sine fem barn i alderen fire til 23 år.

I løpet av ferien giftet hun seg med Egil Kvamme, samboer gjennom 12 år og far til de to yngste barna. Bryllupet var en overraskelse for de fleste av familiemedlemmene som var med på turen.

Trude hadde et forhold til Hellas fra tidligere. Hun bodde der i åtte år, fra 1995 til 2003, og var tidligere gift med en greker. Det gjør at hun snakker språket, noe som kommer godt med.

Dro alene

En uke etter at hun bråbestemte seg for å hjelpe, dro hun alene til Lésvos med 130 kilo i bagasjen med klær og utstyr som hun hadde rukket å samle inn.

Hun stablet alt inn i den lille leiebilen og kjørte nordover på øya, hvor de fleste flyktningene kom inn med båtene.

– De siste ti kilometerne spurte jeg meg selv hva i all verden jeg drev med. Dette måtte være utrolig naivt, og kanskje ikke trygt, tenkte jeg.

Hun møtte hundrevis av mennesker som bar på barna sine eller sine gamle foreldre. Strømmen var ustoppelig.

– Jeg snirklet meg gjennom gatene med sovende barn på fortauene og i veikanten det siste stykket frem til hotellet jeg hadde booket.

Dette var den eneste gangen Trude følte på usikkerhet.

Tidlig neste morgen ble hun med et engelsk par for å møte nye båter med flyktninger som var på vei inn. Hver dag kom det rundt 2000 nye flyktninger.

– Å ta imot båtene var som å være først på et ulykkessted. Det var høygravide kvinner med problemer, bevisstløse personer, mange var syke, noen var skadet. Og alle måtte starte med å gå 60 kilometer til første sted de kunne oppholde seg, forteller Trude.

Hun delte ut det hun hadde av tørre klær, sko og vann til flyktningene hun møtte. Så fylte hun opp bilen med de svakeste, for å kjøre dem til Molyvos, nærmeste landsby. Det var ikke uvanlig at de var 12 stykker i den lille Hyundai Getz-leiebilen. Ferden for de fleste av flyktningene fortsatte deretter seks mil til fots til hovedstaden Mytilini på Lésvos.

Mange barn og eldre

Det som umiddelbart slo henne, var at det var så mange kvinner, barn og eldre blant flyktningene. På forhånd hadde hun sett for seg at mange var unge mannlige lykkejegere.

– Som mor til fem barn, var det lett å assosiere meg med dem.

Noe annet som overrasket henne, var at så mange snakket engelsk, og at de var så like oss nordmenn. Mange kom fra gode liv i Syria med hus og jobb, men sto nå plutselig uten noen ting.

Hun var sjokkert over at ingen hjelpeorganisasjoner var på plass for å hjelpe eller organisere den store strømmen av flyktninger.

Tilbake i Norge møtte hun et stort engasjement og ønske om å hjelpe, og begynte å organisere hjelpearbeidet systematisk sammen med fire andre kvinner. Kort tid etter sendte de 16 frivillige personer til Hellas, noen med medisinsk kompetanse, andre som behersket arabisk og kurdisk.

Trude var full av adrenalin og jobbet nærmest døgnet rundt for å få utrette mest mulig mens krisen sto på. Lokale undergrupper av organisasjonen oppsto rundt om i landet, i tillegg til stort engasjement fra frivillige internasjonalt.

Etter at Europa begynte å stenge grensene for flyktninger i februar 2016, endret situasjonen seg. Færre båter med flyktninger kom til Hellas, og det oppsto flyktningleirer både på øyene og på fastlandet.

«Dråpen i havet» konsentrerer nå arbeidet sitt i tre områder; rundt Athen, på øya Lésvos og i Nord-Hellas. De distribuerer klær og sko, driver engelsk – og tyskundervisning og organiserer aktiviteter for barn. I tillegg har de opprettet et mor- og barn-senter, som er et lavterskeltilbud i den største flyktningleiren, Skaramangas.

Dette er en velfungerende leir, hvor de omtrent 2500 flyktningene bor i containerbrakker med vinduer, toalett og aircondition.

Akkurat nå har de 60 personer på oppdrag ute i felten. 70 prosent av de frivillige er kvinner. Nedre aldersgrense for å reise ut i felt for dem er 25 år.

Trude er opptatt av at det fremdeles er stort behov for frivillige, og i løpet av sommeren har det kommet stadig nye flyktninger. Organisasjonen hennes blir stadig bedt om å bidra i flere flyktningleirer. Selv om flyktningkrisen ikke lenger topper nyhetssendingene verden over, er den langt fra over.

– Jeg synes det er forferdelig at det er så lite oppmerksomhet rundt situasjonen nå. Europa bør kunne gå sammen og gjøre en bedre innsats, mener Trude.

De store hjelpeorganisasjonene har nå trukket seg ut, noe som gjør at ansvaret føles enda større for Trude og hennes frivillige. De driver uten statsstøtte, og er avhengig av midler fra private givere for å holde hjulene i gang.

Etter hvert ser Trude for seg at de utvider hjelpearbeidet til flere land enn Hellas. Hun føler stolthet og glede over hva det plutselige vendepunktet i livet hennes førte til.

– Men det er også forbundet med litt bekymring og engstelse for det store ansvaret vi har for veldig mange mennesker, sier hun.

Venter på asyl

Det finnes ingen fullstendig oversikt over antall flyktninger som nå er i Hellas. FNs høykommissær for flyktninger har anslått at antallet er over 50 000. Disse menneskene lever i påvente av å få asylsøknaden sin behandlet i Hellas, noe som kan ta rundt to år.

Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen, mener oppslutningen om «Dråpen i havet» med flere tusen frivillige i felt, er det synlige beviset på hvor mange ringer i vannet den første dråpen kan skape.

– Trude Jacobsens personlige engasjement og gjennomføringsevne gjorde at andre fikk en konkret kanal for støtte og solidaritet. De bidrar fortsatt til at flyktninger i Hellas møtes med medmenneskelighet og praktisk hjelp under ellers magre og uakseptable forhold på vårt eget kontinent, sier han.

Nesse er opptatt av at flyktningene i Hellas ikke lenger preger nyhetsbildet.

– Det blir «ute av øye, ute av sinn» for de fleste av oss. Bildene og beretningene fra folk i felt, både på sosiale medier og i debatten her hjemme, er et viktig bidrag til at flyktningene ikke blir helt glemt, og er en påminnelse om at vi fortsatt må bry oss, sier Pål Nesse.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om