VG avslører systematisk adopsjonsjuks: − En utilgivelig praksis, erkjenner statsråden

I Norge vokste de opp i troen på at de ikke hadde biologiske foreldre – eller noen som savnet dem.

I voksen alder har flere av dem oppdaget at det ikke stemmer.

De har sporet opp mødre i Sør-Korea som sier at de aldri godkjente adopsjonen. Fedre forteller at de har lett etter dem i årevis. 

I går fortalte syv av dem sin historie i VG. 

I dag kan VG avsløre at Barne- og familiedepartementet var klar over systematisk og bevisst feilinformasjon i adopsjonspapirer fra Sør-Korea.

I 2002 ble det slått alarm etter en tilsynsreise. 

Da hadde norske myndigheter fått vite at barn av enslige mødre ble registrert som foreldreløse eller med ukjent bakgrunn i de offisielle adopsjonsdokumentene. Det til tross for at mødrene levde.

«Dette strider imot vårt lovverk og vår holdning til et barns behov for og rett til å kjenne til sitt biologiske opphav der dette er mulig,» står det i rapporten som ble overlevert Barne- og familiedepartementet.

Likevel stoppet ikke Norge adopsjonene.

Om lag 6500 sørkoreanske barn er adoptert til Norge fra slutten av 60-tallet til i dag.

Nærmere 70 prosent av disse er registrert med «ukjent opphav», anslår Verdens Barn, den norske foreningen som formidler adopsjon fra Sør-Korea.

Hvor mange av disse barna som hadde identifiserbare foreldre, vet ikke foreningen.

Et av disse barna var Kyong Sook:

Hun fikk navnet Nina da hun kom til Norge i 1971 og vokste opp i nærheten av Tønsberg.

Om kveldene pleide hun å åpne en gul mappe. Inni den lå babybildet fra Sør-Korea og en bunke skjøre papirer.

Om hennes biologiske foreldre sto det:

Mother: No Record.

Father: No Record.

Som 18-åring sporet hun opp familien sin i Sør-Korea. Da fikk hun vite at moren døde en stund etter fødselen. Lille Kyung Sook ble syk og innlagt på sykehus. Da faren skulle hente henne var hun borte.

– Pappa glemte meg aldri. Han lette etter meg i årevis. Så døde han av sorg. Det synes jeg er fryktelig å tenke på.

I dag heter hun ikke lenger Nina, men har tatt tilbake sitt koreanske navn, Jung Kyung Sook.

– Hvordan er det mulig at jeg ble adoptert til Norge? spør hun.

I fjor høst sa Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) til NRK at det ikke finnes holdepunkter for at adoptivbarn kan ha kommet til Norge på ulovlig vis.

Så, etter VGs avsløringer om ulovlige adopsjoner fra Ecuador, justerte hun uttalelsen:

Da sa Toppe at det ikke finnes dokumentasjon som tilsier at det systematisk har skjedd ulovlige adopsjoner til Norge.

I dag kan VG avdekke at Barne- og familiedepartementet allerede i 1996 var klar over at sørkoreanske adopsjonsdokumenter inneholdt systematisk feilinformasjon.

Det kommer frem i tilsynsrapporter og dokumenter norske myndigheter selv har skrevet og som VG har fått innsyn i.

Da Barne- og familieminister Kjersti Toppe får vite dette, sier hun til VG:

– Det er en utilgivelig praksis. Dette er oppsiktsvekkende.

Og:

– Nå er jeg bekymret for at dette er mer enn enkeltsaker. Det virker som vi ser på en systemsvikt her.

I en tilsynsrapport etter en reise til Sør-Korea i 2002 skriver Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen:

«Til tross for at biologisk opphav, i det minste mødrene, så godt som alltid er kjent, er barnets bakgrunn oppgitt som ukjent på frigivelsesdokumentet».

Dette strider mot norsk lovverk, står det videre i rapporten som leveres til departementet.

Likevel fortsatte Norge å adoptere barn fra Sør-Korea.

– Det går jo ikke an! sier professor i rettsvitenskap ved Oslo Met, Julia Köhler-Olsen etter å ha fått kjennskap til innholdet i rapportene.

– Å fjerne informasjon om biologisk opphav på denne måten, er ikke lovlig. Det er et alvorlig inngrep i barnets rett til privatliv, familieliv og identitet – og bryter med FNs barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg til å følge, sier hun.

Kirsten Sandberg er professor i barnerett ved Universitetet i Oslo. Hun har også vært leder for FNs barnekomité.

– Jeg er overrasket over at Norge har akseptert dette, sier Sandberg.

– Alle adopsjoner skal være frivillig fra biologiske foreldres side. Men i disse sakene vet jo ikke norske myndigheter om mor har samtykket eller ikke, fordi hun er fjernet fra dokumentene. Derfor mener jeg dette er en uholdbar og ulovlig praksis.

Adopsjon til Norge er strengt regulert og skjer gjennom offentlig godkjente organisasjoner.

• Det er én norsk organisasjon som har lov til å formidle adopsjoner fra Sør-Korea. Den heter Verdens Barn.
• Verdens Barn tar seg av alt det praktiske rundt adopsjonen og samarbeider med det sørkoreanske adopsjonsbyrået Holt Children’s Services.
• Barne- og familiedepartementet har det øverste ansvaret for at adopsjoner skjer på trygt og lovlig vis – til beste for barnet.

I 1996 og i 2002 var Barne- og familiedepartementet, Statens adopsjonskontor og BUFABUFADet tidligere navnet for det som i dag heter Bufdir. på tilsynsreiser til Sør-Korea for å undersøke adopsjonsvirksomheten.

De møtte både sørkoreanske myndigheter og adopsjonsbyrået Holt.

Der får den norske delegasjonen også vite følgende:

Fordi de biologiske foreldrene ikke står i dokumentene, er det adopsjonsbyråets leder som godkjenner at barnet kan adopteres bort.

Denne godkjennelsen, et såkalt «Statement of Release for adoption», er selve grunnlaget for adopsjonen som senere gjennomføres i Norge.

Professor i barnerett Kirsten Sandberg kaller det en «uakseptabel juridisk konstruksjon».

– Dette strider mot både barnekonvensjonen og HaagkonvensjonenHaagkonvensjonenHaagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner er et forpliktende internasjonalt regelverk som blant annet skal sikre at enhver adopsjon er til barnets beste, at den er frivillig og lovlig. Norge signerte Haag-konvensjonen i 1997.  som Norge forpliktet seg til på 1990-tallet.

Foreningen Verdens Barn har gjennomført adopsjoner fra Sør-Korea til Norge helt siden 1969. I dag sier daglig leder Young K. Kim dette til VG:

– Det er ikke vi som lager adopsjonsdokumenter. Det skjer i Korea.

Verdens Barn har vært klar over hvordan dokumentene ble fylt ut – og har aldri prøvd å skjule dette for norske myndigheter, sier Young.

– Hvis det var ulovlig, er det jo underlig at myndighetene ikke stoppet adopsjonene. Det gir jo ingen mening, sier han.

I Sør-Korea samarbeider Verdens Barn med adopsjonsbyrået Holt Children’s Services.

Overfor VG bekrefter Holt at det var vanlig å utelate navnene til enslige mødre i adopsjonsdokumentene. Byrået ville spare dem for stigmaet ved å ha fått et barn utenfor ekteskapet.

Holt skriver videre at mange barn av alenemødre aldri ble formelt registrert i folkeregisteret i landet.

«Når barnet ikke er registrert med mor eller far i folkeregisteret, eksisterer ikke barnet juridisk», skriver Holt.

For å gjennomføre adopsjonen, ble lederen i Holt oppført som verge for disse barna. Slik sikret de også at barnets mor ikke ble eksponert.

Hverken Holt Children’s Services i Sør-Korea eller Verdens barn i Norge vet hvor mange norskadopterte barn dette gjelder.

På spørsmål fra VG om hvorfor Holt har oppgitt informasjon om barna i adopsjonspapirene som ikke var riktig, svarer Holt at dette er en uriktig påstand.

Da norske myndigheter var i Sør-Korea i 2002, fikk de informasjon om hvordan en adopsjonsprosess startet. Ofte var det et sykehus som tok kontakt rett etter fødselen, eller så tok mødrene selv direkte kontakt, står det i rapporten.

Overfor VG legger Holt vekt på at de fikk barn fra barnehjem og ikke hadde mulighet til å sjekke barnets opplysninger i folkeregisteret før adopsjoner ble gjennomført.

I 2012 endret Sør-Korea loven, slik at det ikke er lenger er lov å adoptere bort barn med ukjent opphav.

VG har bedt om innsyn i alle dokumenter fra Barne- og familiedepartementet etter tilsynsreisen til Sør-Korea i 2002. VG finner ingen spor av at Norge krevde at praksisen med å feilregistrere barna som foreldreløse skulle endres.

I dag sier adopterte Jung Kyung Sook:

– Det er for jævlig å tenke på alt jeg har mistet.

I voksen alder fikk hun vite at hun har tre eldre søstre i Sør-Korea. En DNA-test bekreftet slektskapet.

– Jeg har følt meg ensom hele livet. Nå har jeg fått søsken. Men vi snakker ikke samme språk og bor på hver vår side av jordkloden.

– Når jeg nå får vite at norske myndigheter har vært klar over denne uretten – at barn ble adoptert til Norge på falske premisser ... Jeg vet ikke hva jeg skal si.

– Det er et stort svik. Hvordan kunne norske myndigheter godta det? spør hun.

Barne- og familieminister Kjersti Toppe sier hun strever med å finne de riktige ordene når hun får høre om historiene til de adopterte.

– Det er helt fryktelig.

– Å vokse opp i den tro at de biologiske foreldrene dine er døde, og så i voksen alder oppdage at moren og faren din har lett etter deg i årevis ... Det er vanskelig å sette seg inn i. Men det er kjempealvorlig, sier statsråden.

Toppe synes det er vanskelig å svare på om adopsjonene fra Sør-Korea burde vært stoppet.

– Dette ligger jo tilbake i tid, men de fikk jo fornyet tillatelse til å drive på – og det skulle nok ikke skjedd. Det var jo noen klare faresignaler her, som burde gjort at det stoppet helt opp.

Tidligere i år åpnet statsråden ekstern gransking av utenlandsadopsjoner, etter VGs avsløringer om ulovlige adopsjoner fra Ecuador.