Soliman Sarwar De første pakistanske arbeidsinnvandrerne: - Planen var ikke å bli i Norge
For 50 år siden skjøt innvandringen fra Pakistan til Norge fart. Ghulam Sarwar Gondal (78) tok turen til Norge selv for å arbeide, men skulle egentlig vende tilbake til Pakistan.
Soliman Sarwar Han reiste først fra Pakistan til Østerrike med bil, deretter tok han flyet videre til Norge.
Da han landet på norsk jord i 1968, ble han en av de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan. Han er fortsatt en aktiv arbeidsmann 50 år senere.
– Jeg trives med å jobbe og håper på å jobbe to år til, forteller han til VG.
Ifølge SSB kom det 120 personer fra Pakistan til Norge allerede på 60-tallet, men den største innvandringsbølgen, på omtrent 1036 personer, kom i 1971.
– Flyttingen var dårlig organisert fra norsk side. Integreringen ble vanskeligere for pakistanere på den tiden. Det var ofte endringer av reglene i arbeidsinnvandringspolitikken, og lite forutsigbarhet, sier Aud Korbøl sosiolog og forfatter som var en av de første som forsket på innvandringshistorien fra Pakistan til Norge.
Pakistanere hadde blitt symbolet på den nye innvandringen til Norge, mener hun.
Det var vanlig at pakistanere innvandret til England, men da det på 70-tallet ble sterkt behov for mer arbeidskraft i Norge, åpnet det for mer arbeidsinnvandring også hit, mener Korbøl.
– Planen var å etablere oss i Pakistan, men det endret seg da min kone og barn kom hit i 1975, sier Gondal.
De ville bli i Norge og oppdra barna sine her.
– Vi ønsket ikke å forstyrre oppveksten til barna ved å flytte og frem og tilbake mellom Pakistan og Norge, forteller Ghulams kone, Parveen Sarwar.
De første pakistanske arbeidsinnvandrerne: − Planen var ikke å bli i Norge
Ekteparet forteller at de ikke syntes det var noe problem å bli integrert. De hadde bachelorgrader fra Pakistan og var vant med den europeiske levemåten.
– Jeg følte meg faktisk friere i Pakistan, enn det jeg gjorde rundt det pakistanske miljøet i Norge, forteller kona.
Hun var en veldig moderne dame under en litt tradisjonell tidsepoke.
Parveen forteller at hun og mannen så en del på barne-TV med barna, og Pippi Langstrømpe var favorittserien deres.
– Det første ordet jeg lærte meg var faktisk takk, sier hun.
De norske naboene de hadde på Abildsø, var også behjelpelige og lærte til og med Parveen å lage vafler, som ikke var så populært i Pakistan på den tiden.
Når ekteparet ser tilbake på de 50 årene som har vært, er det nå Norge som har blitt hjem for dem.
– Det hender ofte når vi er på ferie i Pakistan, at vi lengter etter å komme oss hjem til Oslo så fort som mulig, forteller ekteparet.
For Manzoor Ahmed (80) var ikke flyttingen til Norge like lett i 1974. I 1975 ga han Norge en ny sjanse.
Da Ahmed flyttet til Norge i 1974, syntes han det var utfordrende å tilpasse seg, og hjemlengselen var veldig sterk.
Ahmed hadde en stabil jobb i Pakistan, men tenkte kanskje mulighetene var bedre i Norge og kom derfor tilbake igjen i 1975.
Planen var ikke å bli, men en kort periode etter kom også konen Shahida Manzoor og barna. Under denne tiden jobbet Ahmed en god stund hos Sporveien.
– Nordmenn var veldig nysgjerrige på 70-tallet da de første arbeidsinnvandrerne kom til Norge, forteller kona Shahida Manzoor til VG.
– De var veldig hjelpsomme på den tiden, og vi fikk til og med noen norske familievenner.
Ekteparet syntes integreringen var litt utfordrende på grunn av kulturelle forskjeller.
– Det var ikke så lett å lære seg norsk eller finne fram til pakistanske matvarer, forteller Ahmed.
Ved hjelp av programmer på NRK og arbeidskollegaer falt språket på plass etter hvert. For kona tok det litt lenger tid da den sosiale kretsen ofte bestod av pakistanske familievenner.
Gjennom 70-tallet flyttet familien litt mellom Pakistan og Norge. Barna forteller at de syntes det var spennende å få vokse opp i to ulike land, og at de føler de fikk utvikle seg på en måte som har gjort dem veldig tilpasningsdyktige.
Da årene gikk, ble fokuset at barna skulle få seg utdanning og etablere seg godt for seg selv, forteller Shahida Manzoor.
Nå er det Norge som har blitt hjem for familien. Ahmed derimot reiser ofte på ferie til Pakistan da savnet fortsatt er sterkt.
