Forskere: Hormon får deg til å føle sult

Har du gått ned i vekt vil du sannsynligvis måtte leve med en sultfølelse resten av livet, viser ny forskning.

– Det handler om hormonet ghrelin som utskilles i magesekken. Hormonet gjør oss sulten. Alle har vi hormonet i oss, og når vi går ned i vekt utskilles større mengder. Studien vår viser at hormonnivået ikke justerer seg etter vektnedgangen. Sultfølelsen vil ikke forsvinne, forklarer Catia Martins, førsteamanuensis ved institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU.

Les også: Disse hormonene kan være løsningen på fedmeproblemet

Sammen med flere forskere har Martins fulgt 34 overvektige personer i to år. Pasientene veide i snitt 125 kilo og fikk fedme-behandling på et behandlingssenter, trening, opplæring i kosthold og samtaler med psykolog. Etter to år, og tett oppfølging, hadde deltakerne i snitt gått ned elleve kilo. Men de var også mer sultne enn da de begynte.

– Den tette oppfølgingen var viktig for de som klarte å holde vekten. Tidligere undersøkelser viser at ved slanking uten oppfølging er det bare 20 prosent som klarer å holde vekten, forteller Martins.

Hun mener vi må se på overvekt som en kronisk sykdom. Kroppens sulthormon, ghrelin, aktiviseres og får oss til å føle sult. Ikke bare under slankekuren, sannsynligvis for resten av livet, påpeker hun.

Ved vektreduksjon slår også kroppens evne til å spare inn. Som overvektig trengs mer energi bare for å puste, sove, fordøye maten og gå. Når kroppen går ned i vekt trengs det mindre energi til slike grunnleggende funksjoner, men kroppen ønsker å få vekta si tilbake, og du føler deg sulten.

– Hva skal vi gjøre? Gå rundt og være sultne?

– Bildet er mer sammensatt enn det. Hormonet påvirker apetitten, men det er ikke nødvendigvis slik at du MÅ spise, selv om du opplever sultfølelse. Hovednøkkelen til å holde vekta nede etter slanking er riktig kosthold og trening. Om du vet at du er sulten på grunn av et hormon, kan det være lettere å takle sultfølelsen, sier Martins

Men overvekt må behandles som en kronisk sykdom på lik linje med diabetes. For mange er det en hverdagskamp for resten av livet, og ikke en akutt sykdom der pasientene får litt hjelp for deretter bli overlatt til seg selv.