Hovedinnhold

a-ha: «Analogue»

a-ha: «Analogue»

Universal

Denne saken handler om:

VOKALIST: Morten Harket Foto: AP
VOKALIST: Morten Harket Foto: AP


a-ha er tilbake med albumet «Analogue», hvor trioens potensial endelig er forløst, en variert utgivelse som ikke levner noen tvil om hvem som er avsenderen.

Avslappet a-ha tilbake med variert album Kloke av skade er a-ha blitt et demokratisk band hvor alle medlemmene står fritt til å øve innflytelse og komme med egne bidrag.

Resultatet er et album hvor Paul Waaktaar-Savoy, som før skrev mesteparten av materialet til a-ha, kun er representert med fem låter, hvorav en er signert i fellesskap med Magne Furuholmen, som på sin side har levert fem egne sanger, mens Morten Harket er kreditert to låter.

Variert, men bra

«Analogue» kunne, i likhet med «Lifelines», fort blitt et lappeteppe av et album, men det har a-ha unngått ved å bruke samme produsent, Martin Terefe, på de 13 låtene, mens stjernemikseren Flood (U2, PJ Harvey, Depeche Mode) har gitt alt sammen en lekker og tiltalende finish.

«Analogue» illustrerer at Furuholmen, Harket og Waaktaar-Savoy er vidt forskjellige som låtskrivere når det gjelder uttrykk og ideer.

Jochen Schuster, artist- og repertoaransvarlig på Universal Music Germany, har aldri opplevd et band hvor medlemmene i så sterk grad befinner seg på hver sin kreative planet.

Men denne gangen gikk a-ha i studio samtidig.

Det må ha virket inspirerende.

«Analogue» er nemlig et album spekket med flotte låter som vokser seg sterke og tydelige.

Harket imponerer

Furuholmen åpner ballet med atmosfæriske og velsmurte «Celice» (opprinnelig en selvmordsballade som ble gitt nytt arrangement), rufsete «Don't Do Me Any Favours» og bittersøte «Cosy Prisons».

En knallsterk innledning, med tre ganske ulike sanger, hvor Harket imponerer som sanger.

Spennvidden i låtmaterialet, som fort kunne vært en svakhet, er isteden blitt gjort til albumets styrke og fortrinn.

a-ha fremstår i dag som et avslappet og voksent band som lager moden, melodiøs og melankolsk pop og rock, på egne premisser.

Ta Morten Harkets himmelsk vakre «Holy Ground» og «Make It Soon». Paul Waaktaar-Savoys klassiske pop i «Keeper Of The Flame». Samt Magne Furuholmens mørke og dempede ballader, «A Fine Blue Line» og «The Summers Of Our Youth», og du har et a-ha som igjen kan nå riktig langt.

ESPEN A. HANSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk