Hovedinnhold

a-ha-triumf på Ullevaal

AVSLUTTENDE TURNÉ: a-ha på Ullevåll Stadion. Foto: Scanpix
AVSLUTTENDE TURNÉ: a-ha på Ullevåll Stadion. Foto: Scanpix
Ingen skal beskylde a-ha for å stramme inn livreima på sin avskjedsturné.

Denne saken handler om:

Konsert: a-ha

Sted: Ullevaal stadion, Oslo

Publikum: Ca. 27 000

De har delt ut fire stipendmillioner i sitt eget navn og reiser neste uke rundt med et sceneshow som mangler sidestykke i norsk sammenheng. Gled dere til det!

Klokken 21,40 eksploderer den hjerteformede scenen i farger, bilder og «The Sun Always Shine On TV» som denne kvelden fungerer som en genial langpasning på selveste landslagsarenaen til a-has perlerekke av låter. Og ironisk nok; a-ha live har aldri vært bedre på 2000-tallet enn på Ullevaal i går, og jeg har sett dem et tosifret ganger i denne perioden.

Spesielt er Morten Harket tilbake der vi vil ha han - inkluderende, aktiv og i stemmemessig toppform. Harket gjør en aldeles kolossal «Stay On These Roads» i startfasen og ser seg egentlig aldri tilbake. Det finnes definitivt kun én av hans vokale kaliber!

Et lite akustisk mellomspill tenner ikke akkurat publikum, selv om vemodet hagler over observante a-ha-fans under trioens aller siste single, «Butterfly Butterfly (The Last Hurrah)». I den ferske, symboltunge videoen til denne låten biter nemlig a-ha seg i sin egen 25 år gamle hale, ettersom den er regissert av samme mann som sto bak den epokegjørende «Take On Me»-videoen, Steve Barron. Den inneholder til overmål klipp fra denne videoen.

Her omfavner også Paul Waaktaar-Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen hverandre - det aller siste de gjør i en aha-video. Med tanke på hvilken konfliktfabrikk a-ha har vært i over 25 år er det vel så rørende at de allerede i annenlåten i går, «Move To Memphis», poserer sammen med gitarer rundt skuldrene for fotografenes skyld.

Det var en ren maktdemonstrasjon a-ha serverte på et rekordstort Ullevaal i går, et endelig bevis på at andre norske band ikke når til anklene på a-ha i storhet, like mye som det var en endelig bekreftelse på hvor bra de egentlig alltid har vært.

Hvem andre klarer å skape et så sømløst show av popperler skapt i et tidsspenn på tre tiår?

I Norge - ingen. På langt nær.

STEIN ØSTBØ

DETTE SPILTE DE

The Sun Always Shines On TV
Move To Memphis
The Blood That Moves The Body
Scoundrel Days
Stay On These Roads
Manhattan Skyline
Hunting High And Low
The Bandstand
Looking For The Whales
Butterfly Butterfly (The Last Hurrah)
(Seemingly) Nonstop July
Crying In The Rain
Minor Earth Minor Sky
Forever Not Yours
Summer Moved On
I've Been Losing You
Foot Of The Mountain
Cry Wolf
Analogue
The Living Daylights
Take On Me

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk