På sporet av den tapte tid

Publisert:

På Place de la Comedie i Montpellier så jeg en hund som danset. Det vil si den danset ikke, den haltet -- men det på en sånn måte at det så ut som en dans. Og hver gang jeg ser en haltende hund vil jeg huske varmen der nede, lukten av hete fra torget, de trange smugene hvor de eneste som oppholdt seg var forvillede turister eller løshunder. Høyre forlabb strukket ut for annethvert skritt.

Det er ikke turistattraksjonene som er meningen med å reise. Jeg så verken Eiffeltårnet eller Triumfbuen i Paris, og snek meg såvidt forbi hjørnet av Notre Dame, men det var ikke en følelse av utilfredsstilthet jeg dro derfra med. Hva hadde Eiffeltårnet vært annet enn et bilde å vise fram: eg har vori der? Og det er det lite mening i.

Jeg så fjortenhundreognittitre kirker, beundret glassmalerier og forseggjorte prekestoler, men ingenting av det, selv ikke de størstes storhet, kunne komme opp mot mot hun som jobbet som turistmottaker og informasjonistinne i en kirke i Tours. Så ofte hun fant tid gikk hun rundt og satte de flere hundre stolene perfekt på geledd. Hun var ikke lykkelig, det var ikke antydning til smil i noen kroker, men hun var på en eller annen måte harmonisk. En ro som kanskje kom av at hun jobbet i en kirke, kanskje usvikelig tro på Frelserens gjenkomst, kanskje den hardslående mannens død, hva vet jeg; men hennes stoisistiskhet overgikk langt kirkens grandour. Det blir som med musikk: noe magnifikt og storslagent av Strauss blir ofte rett og slett for spedt mot en spindelvevsk Bobby McFerrin-stemme.

Mennesker. På en kaferestaurant med en argentiner som snakker engelsk til en kroatisk kelner -- som bare forstår fransk og må få simultantolket engelsken av meg. Argentineren forsøker seg med en Berlitzbok: garsånn, silvo plett! Can I...je use this VISA card from Argentina ici? Kelneren ser på meg og lurer på hva det handler om. Joda, det går fint med sør-amerikansk VISA. Argentineren fortsetter å vise fram kortet sitt og forklare hvorfor han ikke tror det skulle kunne være mulig, alt mens han ser stort sett ned i bordet. Kelneren ser bare uforstående på meg og ber om å få oversatt hva argentinerens kone hadde ment om saken.

Svart, labradorstørrelse, den gikk fra restaurantene og forbi teateret til høyre for meg.

Å sitte under VM-finalen og diskutere esperantos poetiske kvaliteter; kan et gjennomregulært språk brukes til poesi? Som kommunikasjonsmiddel er det utmerket, ofte bedre enn for eksempel norsk eller engelsk - men er ikke poesi nettopp ikke direkte kommunikasjon, men snarere det som er i tillegg til kommunikasjonen? Kunne jeg ha beskrevet den hunden på esperanto så det ble slående og ikke bare riktig? Men jeg er ikke så flytende ennå at jeg vet helt sikkert: min skeptisisme høres ikke ut som annet enn fordommer i veltrente esperanto-ører. Og så langt på landet var jeg at jeg ikke hørte feirende franskmenn før på tv dagen etter.

Hvordan alle røyker overalt i Frankrike og Belgia. På T-banen, inne i butikker, offentlige kontorer... Visstnok er det en lov som forbyr det, men selv på politistasjonen i Bruxelles satt uniform-menneskene og dampet i vei mens jeg klødde i øya og hostet svakt hintende. Ikke for det, det var av en eller annen grunn 80% røykere som plukket meg opp, og røykere er ikke idioter i seg selv -- men røyking er idiotisk, og enhver som henter styrke ut fra en liten kvist ser like sinnssvak ut som en som på nøyaktig samme måten går og sutter på en penn. Enda mer sinssvak, det er ikke nødvendig å markere utblåsningene med en penn. Eller et McDonald's-sugerør, det gikk jeg selv med innimellom for å være kul.

Markedet i Dun-sur-Auron, en liten by mest kjent for sitt store mentalsykehus. Hvordan den innleide (?) tryllekunstneren gjorde ting litt for fort og uvørent, og hvordan den fjortenårige medhjelperen hele tiden prøvde å få drakten til å skjule så mye som mulig. Publikums måpende klapping og de syntetiske sviskene i bakgrunnen.

Gina.

Det var seks uker med en mengde erfaringer og både gamle og nye arr å klage over - øresusen man tvang på meg i militæret har blitt verre, for eksempel - men det var verdt det. En haltend hund over et torg rettferdiggjorde alt sammen. Det er lenge til jeg kommer til å haike igjen, om jeg i det hele tatt kommer til å ville det, men jeg hadde tatt denne reisen på akkurat samme måten om jeg hadde fått velge. Ikke engang tyveriet eller gjenglemningen av lommebøkene mine ville jeg ha forandret på, med nok penger hadde det vært noe helt annet å reise rundt. (Amor fati?)

You now on your back in the dark shall not rise to your arse again to clasp your head in your arms and bow down your head till it can bow down no further. But with face upturned for good labour in vain at your fable. Till finally you hear how words are coming to an end. With every inane word a little nearer to the last. And how the fable too. The fable of one fabling of one in the dark. The fable of one fabling of one with you in the dark. And how better in the end labour lost and silence. And you as you always were.

At home.

[slutten på "Company" av Beckett]

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no