Femte reisebrev: Aldri mer Italia!

Publisert:

Jeg er i live, jeg er nesten mett, jeg er ikke i en grøft. For øyeblikket. Men jeg er ikke i Roma.

I Paris sov jeg en natt i Shakespeare og Company, den berømte bokhandelen som gav ut James Joyces «Ulysses». Bøker, støv, biting bedbugs og altfor hett. Men historien stod skrevet på hver en centimeter, det var topp selv uten dusj og med en noe gretten innehaver. (Jeg ser da ikke ut som en som ikke bryr seg om Joyce?)

Neste dag fikk jeg ikke haik ut av Paris, det var umulig, så jeg måtte ta RER ut av byen og haike fra en forstad. Det begynte å bli sent, jeg burde ha funnet meg en seng. Det er ingen sommernetter her nede, ingen lyse midnetter å dagdrømme seg bort i - dessuten er det kaldt. Man bør absolutt ha en seng. Men jeg haiket nedover, fikk da også haik fra denne forstaden, og var på vei til Lyon. Et stykke ned på motorveien ble jeg satt av på en 100 meters parkeringsvei ved motorveien.

Klokka er elleve, det har allerede begynt å bli ordentlig natt - men jeg må jo videre herfra. Dette er ikke noe blivende sted en hel natt. Og det er da biler her? Men det er likevel så øde... Det stod omtrent et dusin biler pent linet opp, de fleste var såvidt jeg så uten noen i. Hvor skulle da menneskene være? Her er det ingenting annet enn en liten dobygning og et turistkart. Fra bak dobygningen kommer det ut en mann. Doen var bare et hull i gulvet, på beste franske manér, og det luktet helt forferdelig; han holdt vel ikke ut stanken, antar jeg. Så kommer det en ny bil og parkerer pent og pyntelig bak de andre. Der borte kommer det nok en mann ut av skogen, en tredje smiler så rart til meg. To menn kommer ut av skogen fra det samme punktet. Og nok en bil kommer: nok en enslig mann... Klokka er halv tolv.

Jeg gjorde meg usynlig hele natta. Jeg gjemte meg helt i enden av parkeringa, gikk litt nedover motorveien, satt meg midt under en lampe og så demonstrativt vekk hele tida. Men det var ikke så lett. Alle var så fascinerende vulgære, jeg har aldri sett så mye slubring og kvalmende skuling samlet på ett sted. Inni det lille skogholtet gikk de "tilfeldig" omkring og sendte lyssignaler til hverandre med rullingsene, utenfor, i lyset, gikk de og skulte til alle kanter. Det ble en lang natt. Jeg turte ikke sove, med en gang jeg gikk litt avsides fulgte en eller annen grilldress etter meg i håp om jeg vil ikke tenke på hva. En gang stoppet en lastebil, og jeg hadde et lite håp om at han i det minste ikke var med på denne leken, at han bare skulle hvile litt før han tok turen helt til Roma. Så forsvant også han ut i det mørke skogholtet. Men jeg måtte sove, det var ingen annen råd enn å be alle mulige slags høyere og lavere makter om at jeg ville bli spart. Jeg fant en grøft så langt unna som mulig og drømte fæle drømmer. Men jeg fikk sove i fred. Tolv timer senere fikk jeg haik derfra.

Så gikk det mot Roma med små; små skritt. Før episoden med slubbertene på parkeringsveien hadde jeg stått hundre meter fra motorveien og hatt det vidunderlig - nesten uten grunn i det hele tatt. Det var kveld, det var varmt, jeg sang alle mulige slags sanger, smilte til alle som ga meg avslag og flørtet med hunkjønnene som kjørte den andre veien. Jeg var lykkelig, totalt uten negative følelser (som jeg realistik sett burde hatt); kanskje var det dét øyeblikket som rettferdiggjorde hele turen. Etterpå kom jeg meg til Lyon, så Torino, men etter Torino falt himmelen ned. Ut av Piezenca var det umulig å få haik, så jeg går bortover motorveien til to politibiler kommer for å jage meg vekk. Det er jo ikke lov, må vite. Dermed må jeg gå timer for å komme til en liten landsby hvor jeg, utslitt og halvdød, kjøper meg en liter juice, kommer meg tilbake til en motorvei-innkjørsel, og finner ut at jeg har glemt igjen lommeboka

Det vil ikke være farlig for kommende Europahaikere: jeg har brukt opp tabbekvoten for flere år framover.

I Italia snakker man italiensk. Basta. Jeg prøver å forklare bargjester og innehaveren hva som har skjedd: No capito. Jeg prøver å få haik tilbake til butikken: ikke mulig. Etter fire og tre firedels uendelighet får jeg kommet meg til carabinieri, det lokale nestenpolitiet. Jeg forklarer meg på engelsk, fransk, tysk, esperanto: No capito. (I Torino fungert faktisk norsk like bra som, om ikke bedre enn, engelsk: Telefonkort, toalett, jævla kjøtthue (italiensk for "en flaske vann, værsåsnill")) Og som "carabinier" er det viktigst hvor blankpussede støvlene er. Jeg vet hvor lommeboka er, det er ikke langt, jeg ber bare om å få bli kjørt opp dit; om den ikke er der, *da* vil jeg melde det. Ikke ellers. Men det må fylles ut et skjema, og for hver gang jeg ikke skjønner politimannenes spørsmål, hever han stemmen et hakk og fortsetter på italiensk. Til slutt skriker han oppgitt så rutene klirrer. Jeg prøver meg på fem andre språk, og det er han som er oppgitt! En bil drar ut for å undersøke, som de sier, og jeg blir kastet ut av politistasjonen med seks hundre belgiske francs i lomma. Om de finner lommeboka, skal de ringe hjem til meg, sier han. Ja. Jeg er ikke hjemme før i august (det er i det minste planen), og ingen på hybelen kan to ord italiensk.

Så der satt jeg, i Flourenzoulo d'Arba (eller noe sånn) og var milevis fra min verden. Uten penger (belgiske francs er lite gangbar valuta i Italia, spesielt i Flourenzoulo d'Arba), uten mat, uten sted å være. What to do.

Jeg ga opp Roma. Italia var langt oppi halsen på meg, alle disse menneskene som ikke engang prøvde å snakke utenlandsk, som gjerne ga meg haik ti kilometer til en motorvei-avkjørsel, som var så stygge. OK, en flott italiensk dame er virkelig flott - men de fleste jeg så var ikke engang sjarmerende uskjønne, bare plumpe. Med klær som gjorde sitt beste for å elevere bæreren til modellhøyder. Men ekte skjønnhet ligger ikke i push- upen, den ligger i glimtet, i smilet, i øynene. Og jeg så svært få italienere som klarte å dra på munnvikene annet enn i grimaser over sjåføren foran: Da jeg haiket, følte jeg meg som et dyr i bur mer enn et ordentlig menneske. Ikke én gang fikk jeg et smil tilbake, det har jeg fått hele tida i andre land.

Dessverre er altså Roma ute av dansen for min del. Nå er jeg tilbake i Lyon og teller penger. Uten kort, uten annet enn 4000 kroner først forvandlet til lire og så til francs, sitter jeg og lurer på hvor lenge jeg kommer til å overleve. På én måte er det først nå eventyrhelvetet begynner: jeg har ikke råd til å overleve helt alene fram til semesterstart med de pengene jeg har, og det er avsindig dyrt å bli tilsendt penger via banken. Dessuten tar det tid. Dermed er jeg hinsides enhver hjelp, jeg er helt alene i den store verden uten noe annet enn esperanto-mennesker (noe som hindret meg fra å gi opp helt etter lommebokfadesen) til å hjelpe meg. Og Shakespeare Company i Paris, selvfølgelig: I Paris var det mye vakkert og en mye mer harmonisk atmosfære enn i Italia. I Paris vil jeg være, I Paris vil jeg dø. Men ikke før om noen år.

PS Joda, jeg vet at Norge spilte mot Marokko, og jeg vet at de spiller åttendelsfinale mot Italia i dag; jeg er ikke helt borte. Men det er alltid gøy å begå feil som forvirrer andre. Dette til orientering for alle de som ikke tror på broren min sine innstendige forsikringer om at jeg faktisk er nokså normal.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no