Åttende reisebrev: Ryktene om min død er ubetydelig overdrevet

  • NTB
Publisert:

Jeg står ved en rundkjøring utenfor Angers. Det er kaldt, Beaufort hadde kost seg glugg i hjel med disse luftmasseforflytningene, og det ser ut som om alle velger den gale delen av gaffelen 120 meter bak meg. Jeg skal via mototveien til Tours, men 90% tar til venstre mot noen obskure landsbyer istedenfor. Men det er ikke bare min feil.

Noen ganger sniker jeg med bussen, andre ganger går jeg. Til den anviste motorveiutkjørselen i nesten i sentrum av Angers gikk jeg, det var ikke så langt. Med en pappbit -- TOURS skrevet med en stadig tørrere penn -- og sandaler som selv etter vask kan bringe tankene hen på gjødslede jorder satt jeg meg fore å finne en glitrende busslomme å tomle fra (Tomle er ikke = tumle!) Men det var det jo ikke. En rundkjøring og rett ut på motorveien. Og det var ikke en rundkjøring som her, den var trang og hurtig, simpelthen uforsvarlig og håpløs å haike fra. Jeg måtte finne et annet sted.

Noen ganger sniker jeg med bussen, andre ganger går jeg. Som oftest blir det apostelhester, jeg liker ikke å trenge meg inn små bussdører og ikke helt ane hvor jeg skal av når jeg ikke engang betaler. (Like fullt, man lærer seg å bli kynisk.) Fra Tours sentrum brukte jeg rundt to timer ut hit. Hele tiden var det vind, men aldri så ille som det har blitt nå; hele tiden var det yr, men aldri så ille som for ti minutter siden. Heldigvis fant jeg et byggevarebutikktak å gjemme meg under, jeg ble ikke gjennomvåt. Men jeg kunne jo ha haiket hit? Baf. I bysentra er det aldri mulig å haike noe særlig, alle skal kort eller helt andre retninger eller er generelt skeptiske til byhaikere, hva vet jeg. Det er i alle fall håpløst.

Noen ganger sniker jeg med bussen; andre ganger går jeg. Jeg er sliten. Å gå i to timer er en ting, men å gjøre det når man fra før er sliten og tørst, se det er noe helt annet. Over rundkjøringa kastes to fugler fram og tilbake i vinden. Jeg mister skiltet mitt og må halse nedover langs veien for å få tak i det igjen. Sikkert et syn, jeg har tømmerstokker til ben og sandalene kippet meg til å nærmest vralte for å unngå å irritere gnagsårene for mye. Nå gjelder det bare å vente. "Noen" må da til Tours?

Noen ganger går jeg - andre ganger er det ikke noe annet å gjøre enn å stå og vente. Det er nok av biler som kjører forbi, men de svinger alle til venstre, det er da ikke så store landsbyer den veien? Tydeligvis. Vinden tar tak i et tegneserieblad og flyr det ut på jordet; en bil stopper og en surmulende far kaster seg etter det. Men fuglene flyr. Jeg setter meg ned og hviler. Man skal ikke sitte og haike; det er ikke høflig, man nærmest melder seg ut - og haik får man i alle tilfelle ikke. På den annen side kan det av og til hjelpe å legge seg som død over sekken og ikke svare på tilrop, er han død?

Rien à faire. Jeg har aldri sett så raske skyer, det er som om verdens skyfabrikk er like under horisonten og de må skynde seg for å produsere nok. Hver gang sola gløtter til, litt varme, skynder en sky seg å stenge veien. Jeg vil ikke kulda, jeg vil ha sol, hva er vel juli i Frankrike når det er under tjue grader!Rien à faire. Jeg setter opp et smil og får nok et høflig avslag, man skal ikke den veien...

Ting skjer. En politimotorsyklist stenger rundkjøringa og en convoi exceptionnel passerer. Den var for stor for å ikke bli geleidet rundt, det var et avbrekk i hverdagen. Med litt flaks hadde også politimannen stoppet for å skjenne meg ut for å stå med Ammerud-Open-93-t-skjorta mi her, kom deg vekk, infernalske haiker. Utlending også! Men han levner meg ikke et halvt øyelokk, og jeg etterlates med vinden og de stakkars fuglene. Sola skinner sine regulære ti sekunder, og en bil myser mot TOURS før den svinger til venstre. ça a fait passer le temps.

Il serait passer sans ça. Men jeg kunne da likevel ikke ha funnet meg en annen avkjørsel! De andre var for diekte på motorveien, ikke nø sted å sta, eller stoppe, selv om det i øyeblikket hadde vært behagelig med et en-ukes opphold på sykehus er det ingenting jeg vil komme til å aktivt søke. Nei, jeg må stå her. Det drypper stadig litt horisontalt, og de måpende idiotansiktene i annethvert baksete dreper meg litt - og gjør meg følgelig ikke sterkere. Sola faller fort, skyene er ikke lenger lyse der de var det for en time siden. Hun...! ...skulle til venstre. En lastebil stopper midt i rundkjøringa for å sjekke kartet, kjører rundt halvannen gang og kjører forbi meg. Venstre.

Til Tours har jeg bestemt meg for å forsvinne, til Tours skal jeg i dag, og det herfra. Om så himmelen skulle falle i hodet på meg. Den ene fuglen svinger ufrivillig rundt et krobøyd tre og klatrer rett opp. Jeg smiler, men neste bilist, hennes stupide øyne, får meg til å sukke oppgitt. Og verken et tau eller et stort nok tre i nærheten.

Slik står jeg og oppgis. Ikke engang rushet merker jeg, det er hele tiden noen få som svinger av til høyre, som skal min vei, og det er aldri de som luser forbi gangfeltet ved siden av meg for å ta en god titt på skiltet. Tours? Ah no. Pardon. Lang tid og ikke to øyeblikk uten vindkast og markslående bølger etter vogntog. Litt våt, litt møkkete, litt lei det hele. Jeg vil hjem til varmt og nybakt grovbrød med brunost! Jeg vil hjem til endeløse timer på lesesalen, til snø og julegaveinnkjøp. Til Norge. Hent meg her og nå, la meg ikke råtne bort ved en rundkjøring utenfor Tours! Fuglene er involvert i en nestenulykke.

Skiltet synker. Sola faller. Vinden tiltar, det begynner å mørkne, det er langt hjem. Jeg smiler igjen til neste bilist og får et på samme tid varmende og skuffende smil tilbake. Rien à faire.

Timene gikk. Til slutt vil det stoppe en harrymann med stereoanlegg på full guffe (franske plagiatversjoner av discohits) og samband med en motorsyklist som kjørete bak. Og javisst vil han snakke bare høyere, og ikke tydeligere, da jeg avslører mine manglende franskkunnskaper. Et stykke kommer han til å kjøre meg, et bittelite stykke, til et sted midt ute på et jorde. Men like fullt et stykke. Så vil han speede avsted, og jeg vil ta det vakre skiltet mitt i hende.

Så er det på'n igjen.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no