Niende reisebrev: Slutten

  • NTB
Publisert:

Til Paris får man etter hvert haik. Paris, denne byen jeg både ville leve og dø i, og hvor Shakespeare venter meg med lopper i senga og katter man stanger med når man strekker seg ut av søvnen. Et bibliofilhimmelsk vannhull. Men det er noe som skurrer og murrer mot det hele; hvorfor er det igjen grenseløst irriterende å se på menneskene?

Det er bare forbigående, så fort jeg kommer meg til Triumfbuen vil jeg stå der med armene ut for å gi verden en klem. Under Eiffeltårnet vil jeg snuble over noen japanske turister som beundrende vil ta femten bilder fra atten vinkler for så å haste inn i den ventende bussen for å komme fram til de norske fjordene før det blir mørkt. Jeg vil komme til å smile. Men etter å ha kjøpt en carnet med Métro-billetter sitter jeg to sekunder fast i inngangen til toget - og det er ikke det minste morsomt. Alt virker så tungt, jeg skjønner jeg aldri kommer til å se de japanerne. En avgjørelse er en avgjørelse.

Samme dag som jeg kommer til Paris, bestemmer jeg meg for å dra hjem så fort som mulig. Helt siden forrige stopp under Shakies tak har jeg sett fram til å komme tilbake, til å avslutte turen med å gå berserk langs bokradene og uten noe som helst annet enn en Pariserloff og elleve nye bøker slepe meg vei til Norge. Men det ble ikke sånn. For det første hadde jeg ikke nok penger til å gå berserk, jeg hadde mer enn nok med å overleve. For det andre hadde noe i meg slått ned prinsippsperren for videre turistliv i det store utland: enkelte beslutninger blir urokkelige når de først har satt seg, de blir prinsipper, og jeg hadde som manna fått prinsippet om å avslutte turen her og nå. Javel. Men jeg kommer helt sikkert til å angre som en hund etter bare noen dager.

Hva som aborterte ferden? Først og fremst hvordan det å haike gradvis hadde blitt noe annet enn det det skulle være. I begynnelsen var det spennende hver gang en bil stoppet, og det var så usikkert at jeg alltid ble jublende glad når noen trass i alt ønsket å ta meg med. Da var det alltid en glede å snakke med alle mulige slags autostoppere, å finne ut av hvilke typer mennesker som helt frivillig slapp inn en hvemsomhelst i bilen sin. Jeg tok ikke noenting for gitt, til og med ingen haik på et halvt døgn hadde jeg overlevd, så lenge det var varmt nok i været og en liten kiosk i nærheten. Men så satte Vanen inn.

Etter 40 dager var det ikke lenger like spennende når en bil stoppet, faktisk ikke spennende i det hele tatt av og til. Haikingen hadde blitt en måte å komme seg fra A til B på, og hadde egentlig liten verdi i seg selv. På dette tidspunktet kunne jeg like gjerne ha interrailet, og da var halve poenget med hele turen borte. Jeg satt der med sandaler som aldri ble helt rene og stotret noen svar på sjåførens sosialitetsspørsmål; 21, filosofi, Norge. Det var ikke lenger jeg som på alle kanter forsøkte å finne ut av den andres personlighet, det var denne som forsøkte å holde i gang den kjattringa hunhan hadde sett fram til -- den kjattringa som er grunnleggende høflighet. Men alt grunnleggende er kjedelig, og å være høflig for høflighetens skyld har jeg aldri verken klart eller villet.

Dermed satt jeg og sa lite, luktet litt og så ikke fram til annet enn å komme fram. Hva skulle jeg haike for da? Hamletmonologene hadde blitt til tanker om Blindern, synginga hadde blitt til sukk, smilene mer og mer grimasiske. Da var det ikke noe å haike for. Straks etter å ha kjøpt Métro-billettene drives jeg til Gare du Nord og toget så langt nord jeg har penger til, så haiker jeg (fordi jeg må, ikke fordi jeg vil) til Göteborg for å hente kahyttbyttpengene hos Stena Lina og såvidt ha råd til å toge hele veien til Oslo.

Jeg er hjemme. 42 dager ble det, fulle av annerledeshet og erfaringer, og 40 av dem uten å ytre to stavelser på norsk. Glimmerne. Nå er det bare å spise seg opp, sove seg ned og begynne på Bergsonboka jeg fikk i Clermont-Ferrand. Om Sophus Bugge ikke har forandret seg, så ser det annerledes ut. Bedre, på en måte. Og da har jeg gjort det jeg skulle.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no