Syvende reisebrev: La Canourgue

  • NTB
Publisert:

Det er ikke så rart Lyon-esperantister ikke helt visste hvor La Canourgue var. Innbyggertall: 1100. Og det er stor-La Canourgue - i sentrum er det kanskje 100 husholdninger, pluss butikker, kjøreskole, lycée og høyskole for fiskeavl. Største næringsvei er saueavl, dessuten er det visstnok nø tømmerhogst. Men det er vakkert her, det skal de ha.

Rett ovenfor selve landsbyen er det et magnifikt utkikkspunkt, herfra kan man i 180 grader se den franske fjellheimen og flere små landsbyer. Først og fremst skog. Langt der nede slynger A 75 seg, den nye motorveien mellom Frankrike og Spania, og den veien jeg skal prøve å komme meg nordover på i morgen. En meter foran meg et stup å kaste seg utfor. Et godt sleggeslyng litt til venstre sees torget (som egentlig er en liten parkeringsplass) i La Canourgue og i utkanten av det turistkontoret (som ser ut som en ombygd do) - åpent tre timer hver tirsdag og torsdag. Utenfor sitter filosofene.

Det er snaut 20 av dem på det meste, gamle menn som sitter langs den største veien i landsbyen og stirrer på alt som skjer. Sannsynligvis er de de eldste mennene som ikke er sperret inne på gamlehjemmet litt lengre oppi lia. På en stenmur sitter de, mens de ungdommelige 60-åringene spiller petanque på den andre siden av turistdobygningen. Av og til snur en av dem seg til venstre og sier noen ord til sidemannen. Han nikker og snur seg til venstre for å si det videre hvis det er et sitat verdt å meddele utover. Både på grunn av alderen og på grunn av veien for sine føtter hører de aldri hva andre enn de to sidemennene sier. Men det er ikke så mye å si. Hver gang en turist kommer forbi, snur de alle sammen hodene i takt etter dette underlige fremmedelementet. Han i midten mumler noen ord, og som ringer i vannet får etter hvert også de ytterste vite hva han så viselig kommenterte. Ordene sprer seg alltid utover: de har faste plasser, og som 70-årig novise, når man har vokst fra petanque, må man begynne ytterst på en av kantene. Er det ingen nyheter, ingen turister eller en ny genser bak slakterdisken, blir de fleste hentet av kjerringa en liten stund før solnedgang. Og selvfølgelig, man hilser. Kjerringa hilser på alle, og får med seg den siste sladderen hvis det er nø av betydning, mannen hilser farvel og til i morgen - denne hilsingen er så innprentet at en som forsvinner på do i to minutter alltid hilser på alle som fremdeles sitter der når han kommer tilbake. Eller det er mulig at de alle har glemt at han faktisk var der for to minutter siden. Og ordet om at Jean-Paul har kommet sprer seg utover. Hvis han da er så heldig at de to sidemennene hans er der, i motsatt fall legger ingen merke til ham.

Slik sitter de og ser på verden. En ukjent bil, og nitten ansikter snur seg simultant. En turist, og en slu kommentar fra midten blir mottatt med anerkjennende nikk utover flankene. Hvis de for en gangs skyld skulle oppfatte sluheten.

Men det er en nydelig liten dott på bare de beste Frankrike-kart. Svært gammel - alle bygninger er av mosegrodd stein, og gatene er trange smug i alle mulige slags krinkelkroker. Landsbyen ligger nederst i en vid u-dal, som en liten klump, og de bekkene som kommer fra grønne fjellsider samles i murte bekkveier langs husene som vollgraver og under husene som mystiske underjordiske vannstrømmer før de renner ut i en stor nestenelv rett nedenfor frukthandleren. I en kulp er det til og med ordentlig fisk som svømmer rundt og venter på baguettesmuler i det tindrende vannet. Hver tirsdag fra 8.30 til 12.30 er det markedsdag på torget, gnistrende oldingøyne og sprudlende barneøyne, og hver gang Frankrike slår Kroatia i en VM-semifinale kjører tre biler tutende gjennom hele sentrum, fram og tilbake, til de blir svimle og kjører hjem igjen. Kirken er av den samme gråsteinen som resten av sentrum, og av samme bredde som resten av kvartalet; det skulle forundre meg om de ville ha fatt inn alle Flo samtidig. På torget står det fire hester og lukter.

Som turist for en dag eller tre er det naturskjønt og postkortaktig. Som fastboende kan det være litt mer komplisert. En ting er at det er to personer - mitt esperanto-ektepar - som snakker utenlandsk og derfor alltid blir kontaktet når obsternasige tyske bobilister absolutt vil kjøre hele veien hjem til Dresden med en livsfarlig bil, en annen ting er Banassac. Banassac er en enda mindre landsby ansikt til ansikt med La Canourgue, men i romerske tider var situasjonen omvendt: da var det Banassac som var regionens dominant. Banassacerne har aldri glemt sin gamle storhetstid, tydeligvis, og de gamle filosofene vil heller se nok en turist enn å fusjonere med de andre fra tvers over de tre trærne der borte. Og så har de to knøttlandsbyene hver sin borgermester, hvert sitt pharmacie, hver sin skole, hvert sitt "supermarked". Og hver gang en innflytter reiser seg i landsbyforsamlingen og foreslår at man kanskje kunne samle krefter og i det minste se med blide øyne på de andre, blir han sparket ut mens de eldste rister på hodet. Banassac er der, La Canourgue er her -- sånn er det bare. O Romeo, O Romeo, wherefore art thou a Banassacian? Dessuten er det en rotfestet lagdeling også innen landsbyene. I La Canourgue er det innflytterne, som forblir innflyttere helt til familien har bodd her i noen generasjoner; studentene, som bare har å holde seg på utsiden, de flytter jo vekk i alle fall om noen år; og de ekte La Canourguere, som stammer fra en god La Canourguesk familie og hele sitt liv har sett fram til å sitte på en stenmur på utsiden av turistboden.

Livet renner mer stillferdig her enn i Flourenzoulo d'arba. Det er som om naturen, de kneisende fjellene og den vakre bekken, fiskene og filosofene, er for sterke for menneskelige eksplosjoner. Man imploderer isteden, det sier swupp! og med ett er bakerens nye sko en viktig nyhet å meddele verden. En verden som aldri går over grensen -- absolutt ikke over grensen til Banassac! Menneskene blir større, alt blir viktigere; for å føle seg i live, for i det hele tatt å føle livet verdt å leve, finner man ut at om naboen ikke kom hjem klokka sju som han pleier, men derimot klokka ni, og om han til og med plystret, da er det en stor ubalanse i verden, da må nø gjøres, da er det ting å finne ut, store skandaler. Og bakenfor synger skogen.

Livet går videre i La Canourgue når jeg har dratt, antar jeg. Neste haiker som forviller seg hit vil bli fulgt med øyne så intense som gammelmannsøyne kan bli, neste nye genser vil bli behørig kommentert og evaluert, fiskene forlater ikke sin kulp. Og enhver uteksaminert student flytter vekk.

Juliet is the sun.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no