Tredje reisebrev: Voleur, voleur!

Publisert:

Man hopper raskt til Bonn, hvor man får mat og seng i to døgn. Og hva annet enn soving og spising ble det tid til? Hadde jeg ikke lært meg esperanto og med et fingerknips fått et både bredt og vidt kontaktnett i Europa, hadde jeg ligget i en grøft og talt hvor mange tenner jeg fremdeles hadde hatt igjen nå. Men jeg leker ikke turist. Etter et par dager i Bonn drar jeg videre til Brussel, for etterpå å tumle meg videre til Nivelles, 30 kilometer lengre sør.

Plutselig er Brussel der. Jeg settes av i sentrum og ser meg rundt. Joda, jeg ser nok ut som en turist. For å spare penger, tid og ting å huske på, tar jeg ikke av med sekken for å deponere den i det hele tatt. Jeg går rundt med den på ryggen; soveposen stikker ut så mye at jeg tre ganger har måttet redde en flaske fra å gå i gulvet. Den jeg ble mest fornøyd med skjedde på en JET-stasjon i Wuppertal: jeg tok den opp-ned idet jeg snudde meg nesten 180°. Dessuten virrer jeg veldig. Skal jeg dit, nei, kanskje dit, eller hit, hvor er nå. . . Men jeg begynner å bli vant til blikkene nå. Når jeg haiker skuler halvparten av de som kjører forbi - når jeg leker turist skuler halvparten av de fastboende. I Brussel skulte de veldig.

Jeg går rundt, setter meg ned; går litt til, ser på menneskene. Jeg blunker til en altfor tydelig altfor strebersk quinde, og ler meg halvt i hjel av reaksjonen hennes. Jeg sitter på Grande Place og ser på den russiske overklassen aaaah-e tårnet på den andre siden. I løpet av fire minutter faller tre kameraer til bakken med et knall, og seks par hender løftes til ansiktet. Det er bare nesten varmt. Jeg går litt for å holde varmen, smiler til alle som ser enda mer ut som turister enn meg, synger akkuat så høyt at jeg irriterer vettet av de som går forbi, og ler av verden.

Så stjeler man lommeboka mi.

Som en stupid turist blir jeg lurt i akkurat de ti sekundene de trenger for å snappe den fra lomma mi. Jeg snur meg, men de er borte. Og selvfølgelig er det ingen andre mennesker i nærheten. Jojo. Jeg går til nærmeste politistasjon og blir der i flere timer. Det eneste de ikke tok var passet mitt og notatboka mi, så de drepte meg da i det minste ikke. Men jeg er verken like glad eller likeglad.

Hundre omstendigheter senere går jeg en hel natt for å komme til Nivelles - med mine omveier blir det en drøy maraton - drar tilbake til Brussel og så sørover igjen. Om en uke er det Roma, det er alt jeg vet. Til da svever jeg på luft og ingenting, jeg aner ikke hvordan det går; eller hvor. Men jeg lover å si fra hvis det går åt skogen. Jeg har i alle fall fått et reserve-VISA-kort nå. 800 kroner! Forhåpentligvis kommer ikke de røde tallene på kontoen min som et sjokk idet jeg skal kjøpe mat i Paris.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no