Andre reisebrev: Første smak av verden

Publisert:

Klokka er snaut midnatt da jeg kommer til et «wärdshus» 13 kilometer fra Uddevalla. (Jeg vet ikke hvor innehaveren gikk sin skole, men det er mulig han het Sven Wärd, jeg spurte aldri .) Herfra skal man angripe kontinentet? Jojo, det er vel mulig, men dette Wärdshuset stenger klokka tolv, og da er det helt tomt for biler her. Det er da nødvendig å komme seg til verden for å beseire den ? Da jeg kom hit, fikk damene bak disken sympati for en helt uerfaren -- og sikkert med et stakkarslig utseende - haiker från Nårje. De ringte rundt til alle sine trailerkontakter , men ingen hadde mulighet til å ta meg med videre. Så jeg blir stående og kaste tommelen ut i flomlysene til passerende langtransportlastebiler. De få som passerer foretrekker heller å tute og skremme meg halvt i hjel enn å stoppe.

Nå er det natt, nå stopper ingen.

Klokka ett får jeg sitte på med en trailersjåfør 15 kilometer tilbake, til en døgnåpen bensinstasjon hvor det sannsynligvis er lettere å få haik. Jo, men det må passere biler for at man skal kunne bli plukket opp. Sverige stenger denne natten til ære for meg.

På denne bensinstasjonen treffer jeg en annen haiker, en jente som skal ti mil nedi her. Underlig menneske. Hun så ut til å være fjorten år, men hun var nok egentlig over tjue. Hun forstod ikke ett ord norsk, og selv om hun egentlig forstod, svarte hun ofte i vilden sky. Hun gikk og bar på tre poser med opprevne sportsavisutklipp, men jeg fikk aldri med meg hvorfor hun gjorde det. Natta tilbringes i en kald badstue (selv i en badstue klarer jeg å hutre!) med en vifte som bråker verre. Dagen etter tar hun en bil mens jeg sitter i restauranten og halvsover, mens jeg trenger meg inn i neste, en svart Mercedes, for å bli kjørt 20 små kilometer sørover. Jeg kommer aldri til å glemme henne, jeg ble så forvirret av hvordan hun var. På den ene siden ekstremt dum, på den annen side var hun ikke det likevel. Hun kunne få haik av en gråstein med sin påtrengende stil, men... jeg vet ikke. For å bruke en klisjé : Hun må oppleves for å skjønnes. Personlig skjønte jeg henne ikke da heller. Og nå kommer jeg aldri til å se henne igjen.

Så står jeg og fryser nesa av meg de små kilometerne lenger ned. Helt for jævlig kaldt, rart det ikke snør. Og jeg som bare har med ett par bukser, i troen på at det ville bli ordentlig sommer i sommer i Europa. Dette ligner mer på norsk sommer i februar. Etter en stund skjønner jeg at jeg står på feil sted ; jovisst står jeg på E6, men halvparten av de som kjører forbi, er pensjonistpar som skal til Obs! rett bak meg. Alle andre kommer i stedet til E6 via en annen vei, noen hundre meter bortenfor meg. Det skjønte jeg akkurat i tide til å unngå å kaste deodoranten min på neste bil som ikke stopper. Jeg kjøper meg Spaghetti Bolognese på Obs! og får haik på dette andre stedet etter ti minutter.

Dra til Göteborg og ta fergen til Kiel derfra, sier hun. Det er mulig å få haik av de bilene som kjører på båten, det er tillatt med inntil fire passasjerer per bil. Da blir det jo gratis, og du kommer et langt stykke på vei. Jeg har dårlig tid, ligger et godt stykke bak skjema, og ja, til Göteborg. Det får så være at det er mange penger. Jeg er gjennomkald, urtrøtt og sliten, jeg trenger en pause. Jeg blir satt av rett nedenfor Uddevalla og får haik derfra av en eldre mann som heller ikke forstår ett ord norsk. Er det en spesiell genetisk feil med mennesker fra Uddevalla? Men han er utrolig stupid. Han spytter ut av vinduet flere ganger etter å ha harket opp halve Østersjøen, han ser på meg i halvminutter av gangen (veien, menneske !) , han snuser, han hører ikke noenting, han svarer og spør om ting som jeg allerede har snakket om. Jeg bor i Norge, sier jeg, jeg studerer i Oslo, men jeg er egentlig fra Halden. Jaha, svarer han, gikk du från Halden i går, då eller ?

Etter å ha gått Göteborg på tvers og langs fjorten ganger får jeg vite at det er nødvendig med egen lugar på ferja . Men javel. Jeg kaster ut masse penger og går ombord. Klokka ni neste morgen vil jeg være i Kiel.

Jeg er sliten, svett, møkkete, ubarbert, har føtter som er fulle av gnagsår og har vokst en halv størrelse, men jeg er snart i Tyskland. Det regner i Kiel, men det er overlevelig : jeg fikk haik av en jeg ble kjent med på båten et godt stykke nedover. Er jeg lykkelig nå ? Er det dette jeg har sett fram til i hele vår-semesteret ? Jeg vet ikke. Jeg sitter i en lounge på båten og ser på menneskene, leker intellektuell slubbert i traktorsandaler som skriver dype tanker i en bok og tar en hel sittesalong for seg selv. De skulle bare visst. Men så langt er jeg i live. Selv om jeg med dette tempoet vil være blakk om to uker, selv om jeg har enda verre ting i vente i Bruxelles, selv om jeg tråkker på brillene mine og ødelegger dem i Bonn. Selv om verden svinger, er jeg ikke sjøsyk. La den svinge. Det er ingenting som er så vidunderlig som formen på en nesevinge sett fra siden en sen junikveld, ingenting er bedre enn å snuble og le av det. Ingen snubler som meg når jeg først begynner å gå, men det er bare morsomt. Og da er verden som den skal vare. Jeg svinger med .

I morgen er det nye klipper å stupe ned. Glimrende.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no