Sjette reisebrev: Om tigging og drammensere i Lyon

Publisert:

Nå har jeg vært en uke i Lyon og begynner å bli mer enn mett. Jeg er lei menneskene i sentrum (som enten har usedvanlig lange armer eller drar buksa noe høyt opp), alle de morsomme fontenene, esperanto-huset Kotopo (hvor de selvfølgelig holdt på med totalrenovering og trengte en hjelpende hånd), Matisse-utstillingen jeg likevel ikke tok meg råd til, tiggere som ligger midt i enhver gågate og synger hele byen har blitt avmystifisert.

Så nå er det på tide å komme seg videre: Samme hvor fint det har vært i Lyon, er det gressets grønnfarge jeg går etter.

Det som overrasket meg mest her, var alle tiggerne. Det var to helt distinkte grupper: den ene var umulig å skille fra alle shopperne bortsett fra en at de satt i timer og så i bakken mens de holdt opp en lapp med «J'ai faim» eller lignende. De var virkelig skamfulle og overydmyke, men det så ikke ut som om de hadde noe annet valg: de fikk alltid en seddel stukket til seg av forbipasserende som lurte på hvorfor de da måtte sitte her, er det da ikke trygdekontor? Kvinner med barn, gamle enker, menn som var som snytt ut av Blindern-nesa, eldre menn... Virkelig skremmende hvis systemet er så lett å falle gjennom. Det er kanskje et resultat av le Pens styrke, kanskje et generelt resultat av samfunnets kulde (det var svært få som i det hele tatt registrerte tiggerne som mennesker), jeg vet ikke.

Den andre gruppen, derimot, var ikke oversett, men stirret på i undring og avsky. Mine fordommer klassifiserte dem som sigøynere. Jeg har sett slike tiggere i andre storbyer også, men aldri så dominerende som i Lyon. I fargerike og møkkete filler lå de - kvinner, av og til med små barn - midt i gågatene og sang. Egentlig en flott sang, med ord jeg aldri fikk tak i, men når den gjallet femti meter nedover og seksti meter oppover, inn i butikker og restauranter, og ble sunget av en helt frisk person som lå krøkkete for å påkalle sympati, da forvitrer fort Humes natural benevolence. Jeg så aldri noen som ga disse vokalistene penger.

Enda mer slående var barna. De nøyde seg ikke med å synge ut sin nød; de bokstavelig talt klengte seg på deg og ba om penger; slo deg på armen, dro deg i ermet, spurte og spurte igjen. Un franc, Monsieur pour manger, s'il vous plaît. Enkelte eldre ble koleriske og husjet dem vekk som om de skulle være dyr. Ingen av barna så ut til å lide noen nød, de var friske og raske, men vann hadde de nok ikke latt renne over seg på en stund.

Mennene var intetstedsnærværende.

Jeg er kanskje naiv, men det som forundrer meg er at dette er et liv de velger å leve, at denne tiggingen skjer av kulturell nødvendighet, tradisjon, og ikke av økonomisk. Lyon-esperantister fortalte meg at de («la fihomoj») tigget fordi de trengte penger, men jeg tror ikke det er den dypere forklaringen. Den første gruppen tiggere likte ikke å tigge, men gjorde det fordi de måtte. De møtte ingen øyne fordi de var skamfulle. Sigøynerne (ikke som folkegruppe, men som betegnelse på de tiggerne jeg så kan like godt kalle dem for drammenserne) drammenserne, derimot, møtte ingen blikk - fordi de var stolte over sin annerledeshet. I og med sin sang utøvde hun sin kultur, sin bakgrunn, sitt vesen; for henne var ikke tiggingen en skam, men en slags vandring i ørkenen. Da blir ikke «vår» forakt noe skamfullt tvertimot: Drammenser-kulturen bygger på annerledesheten. Dermed vil også enhver assimilasjon være farlig for den, i og med at det vil føre til større likhet med den assimilerte kulturen. Nettopp i svakheten, nettopp i denne sette-seg-selv-nederst-på-rangstigen, er det styrken er jo større forskjellen, antagonismen, er mellom drammenser-kulturen og Lyon-kulturen, desto sterkere vil drammenserne sitt selvbilde være. Så det er ikke rart at man blir overfalt av drammensere i Lyon, de har nærmest som et ubevisst ønske at du skal mislike, se ned på og distansere deg fra dem. Man skal ikke forakte annerledesheten, men man skal forsvare ens egen selvlikhet .

På den annen side er det jo også mulig at kvinner og barn bare er redskaper for mennenes alkoholkonsum. Men det er alltid flere enn én versjon av sannheten, og man skal passe veldig godt på at man ikke tyr til le Pen-sk lettfattelige løsninger.

Gresset grønnes i vest. Jeg drar västerut och söderut for å finne La Canourge. Selv Lyon-esperantister vet ikke hvor den er. Etterpå er det norrut, til Angers, så Shakespeare co, så aner jeg overhodet ikke. (1. - 8. august er det dessuten vanskelig å finne esperantist-mennesker å overnatte hos; alle er på verdenskongressen i Montpellier.) Det var ment å bli mer og mer usikkert, og det ser det også ut til å bli, selv om jeg umulig kan miste flere VISA-kort. Forhåpentligvis er det få lommetyver i La Canourge.

Der går Jostein og ser. Han er solbrent i nakken og tynges under vekten av den ubalanserte sekken. Kafka-t-skjorta er svakt rosa, sandalene et halvt nummer for store. På hodet er han nordisk barhodet. Det er Jostein, haikgreven. Det begynner å dryppe ovenfra. Han ser opp og smiler. La det regne! I Florenzoulo dArba ligger en lommebok. Uten penger, uten kort, uten ID, langt fra Lyon, står han og smiler mot himmelen. La det regne! En ensom bilist humper forbi og blir borte bak et lyskryss. Og det regner.

Så blir det natt.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no