Første reisebrev: Begynnelsen

Publisert:

12 :55
Hah ! Man har begynt ! Sitter med E6 i ryggen og har allerede fått mitt første avslag. Glimrende. Men jeg er i gang, mer eller mindre: Om jeg ikke kommer meg herfra. Jeg må herfra. Ikke mulig å ikke forsvinne ut i verden. Så la meg begynne.

Visste jeg egentlig noe som helst om hvordan det ville komme til å bli ? Ante jeg i det hele tatt hvilke stup jeg kastet meg utfor, hvilke slag jeg ville komme til å få, hvor ekstremt det ville komme til å bli ? Det ser ikke sånn ut. Der satt jeg, og stod jeg, uten å ha den minste anelse om noe som helst. Et lite håp om eventyr og nye anekdoter lurte bakerst i hodet, men ingenting i nærheten av hvordan det ville komme til å bli. Jeg kunne aldri ha forestilt meg hvordan det ville komme til å bli. Det var kanskje best.

13 :00
Men jeg har aldri haiket før. Hvordan gjør man ? Sitter og venter ? Spør enhver man ser ? Nettopp det jeg skal lære meg? Skal ikke lære meg noe som helst: skal overleve to måneder. Og jeg må være forberedt på å vente i timevis. Det sitter en måke og ler av meg rett over hodet mitt ; det skulle ikke forundre meg om den dret meg i hodet.

13 :05
Står ved utkjørselen og veiver i vei. Føler meg noe dum. Det begynner å bli kaldt. Klokka er ett! Det skal ikke være kaldt midt på en junidag! Men det ser ut til at verden har bestemt seg for å lage høye hindre i år. Godt, la dem bygges. Man ser vekk ! Jeg er ikke til?! Paria ?! Og stygge blikk. Og Frankrike skal være verre ? Jeg har allerede begynt å favne meg selv.

13 :13
Nei du, jeg skal bare rett nedi veien her, jeg.

13 :20
Og denne tilstanden hopper man frivillig uti ! En tilstand av total avhengighet, av usikkerhet, av tvil, sult og håpløshet. It's not often done in Norway, appearantly : Alle ser så rart på meg. Nå føler jeg snart for å spørre direkte og innpåslitent.

13 :33
Jeg skal til Særp. Woho !

På den måten tror man at man har tatt verden i nakkehårene og lagt den i ens egen bukselomme. Jeg er på vei til verden, på vei ut i det store eventyret om mitt liv sommeren 98, snart er Oslo ikke mer enn en syltetøyflekk på Europakartet. Men verden er ikke rettlinjet. Så fort man tror at det nye kapitlet er påbegynt, oppdager man at den siste setningen i det forrige gikk en hus forbi - hva kan man da, annet enn å bla tilbake ?

" Jasså , du haiker du ? " sier sarpingen til meg . " Jeg var ikke sikker, for du så ikke på meg da jeg kom mot deg. " Jeg og min sjenerthet. " Du har kanskje ikke haiket så mye før ? Da har jeg et godt tips til deg : du bør stå og vifte med passet ditt, så folk ser at du skal langt. Ja, i utlandet. da ; det hjelper jo ikke så mye i Norge ! Heheheh. Jeg husker da jeg var og haiket i Danmark, det var vel i syvosøtti..."

Passet.

Tre timer senere står jeg på nytt under denne samme måken og klør meg bak øret. Klok av skade hopper jeg direkte inn i aktiv haiking og på tredje forsøk kommer jeg inn i en bil med to jenter som skal nedover. Nå er jeg på vei, nå er jeg snart i Europa, nå kjører vi på E 18? Det er jo E6 som går nedover ! Men jeg bestemmer meg for å sitte på til Mysen for så å ta riksvei 22 nedover mot barndomsminnebyen for å ta igjen E6 og å komme tilbake i riktig spor.

Jeg kommer til Mysen, går gjennom Mysen, står rett utenfor Mysen og venter på haik. Det er 10. Juni 1998, klokka nærmer seg 21. Norge-Mexico.

Øde er et understatement. Jeg venter en time, går en time, venter en time. Under gåturen begynner jeg å synge av full hals , Die Gedanken sind frei på liksom-tysk, Marseilleisen på liksom-fransk og gregoriansk kirkemusikk på liksom-latin . Da jeg kommer til Donna é mobile på liksom-italiensk, får et eller annet meg til å snu hodet til venstre. Der, på et jorde, står et dusin kuer og bare ser på meg. En etterslenger kommer opp til de andre og blir stående. Ikke engang ørene beveger de ; de bare stirrer gjennom en halv evighet. Har du noensinne prøvd å finne liv i en kus øyne ? Jeg stoppet først å synge, det var et så vakkert absurd bilde at jeg ikke ville ødelegge det, men etter en stund begynte jeg igjen med min liksom-italiensk. Jammen kom de ikke øyeblikkelig gående, helt inntil gjerdet kom de. Og de så på meg. Jeg prøvde å stirre dem i senk noen minutter, men da det ikke virket, begynte jeg å banne til dem på italiensk - så godt jeg kunne, med fakter og voldsomme geberder - for å få dem til å gå tilbake til de grønnere deler av jordet. Ute av stand til å gjøre noe annet ble de stående og se. Jeg sang litt til for dem, det var jo et lite offer for meg, før jeg tok avskjed på liksom-latin og slentret videre. Jeg vet ikke hva den ene bilisten som kom forbi tenkte, men jeg fortsatte sørover stolt over mine kuhypnotisernde evner. Det var himmel til alle kanter, hele horisonten var min. En liten stund var verden ren fornøyelse. Så ble det kaldt.

På en eller annen måte kom jeg meg til E6 (jeg lovte blant annet å nevne en sølvgrå Saab), og etter å ha gatt langs motorveien et stykke, ble jeg plukket opp av en som skulle et stykke ned i Sverige. Det foreløpige forjettede land, Svinesund og det som måtte vise seg å ligge bakenfor, blinket i det ikke-så-fjerne. Jeg er på vei, verden må ikke vente lenge nå, snart ---

Men det er en annen historie...

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no