Fjerde reisebrev: Belgiske T-banestasjoners fortryllelse

Publisert:

I Belgia spiller de klassisk musikk over høyttalere på T-banen. Noen steder spiller de litt lavt, det er vanskelig å høre gjennom rulletrappene, men det hender også at det er mer enn høyt nok. Og selvfølgelig, når man er alene...

På vei fra Brussel gikk jeg nærmere midnatt innom Albert stasjon for å finne ut hvor jeg var i forhold til veien til Nivelles. Ned en rulletrapp, rundt en sving - og ikke et menneske. En stor hangar, hvitmalt og med fargerike skilt, rulletrapper til begge sider, nesten sterilt hadde det ikke vært for det lille menneske som stod i det ene hjørne og var helt paff. Over høyttalerne spilte de Måneskinnsonaten. En følelse av å være den eneste overlevende etter en atomkrig slo meg; The earth might be uninhabited. Til og med banen hadde stoppet, jeg hørte ikke noe annet enn musikken og ekkoet av mine skritt. Der og da stoppet tiden, jeg var utenfor tid og bare såvidt i rom, det var vidunderlig. Men jeg dro meg baklengs ut i natta igjen. Jeg måtte til Nivelles.

Da jeg for andre gang var i Bruxelles, etter Nivelles, tok jeg T-banen ut mot motorveien for å få haik sørover. Arts-loi het stasjonen, her var musikken spesielt høy. Jeg kommer ned nok en rulletrapp og ut i den ene enden av en perrong. Det står mange mennesker der, på vei hjem fra jobben ser det ut som. Jeg går slalom bortover mens jeg hører på musikken. Plutselig slår det meg at dette er jo «A Clockwork Orange». Også på denne stasjonen er det sterilt, også på denne stasjonen er musikken det eneste livet. Til og med menneskene har blitt saltstøtter: alle står helt stille, ser ikke på meg når jeg går forbi dem, ser ikke engang ut til å se på noe som helst. De er der knapt. Igjen er jeg den eneste overlevende etter en atomkrig, men nå er det mye sterkere, nå er det på en perrong full av mennesker, nå har alle andre blitt til kulisser i min verden. Igjen to lyder: mine skritt og den vidunderlig dommedagsgripende musikken. Men det kan ikke vare, perrongen må slutte; da kommer også banen.

Nå sitter jeg på en internettcafe i Lille og skal prøve å komme meg videre sørover. Til Paris, antakelig; bilene får bestemme. Om en snau uke er jeg forhåpentligvis i Roma, om halvannen måned har jeg forhåpentligvis noe penger, men ellers er det ikke så mye. Jeg går og siterer fra «Krapp`s Last Tape» for meg selv og slås fremdeles til bakken av tanken på belgiske T-banestasjoner. Og jeg snakker fransk som en islending.

Nok en vei, nok en lang rekke med biler, nok et skilt: PARIS. Nok en dag.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no