På kanten av Europa
En gang var det rikfolkets ferieparadis og i følge poeten Lord Byron en av verdens vakreste byer. Sintra er liten og sjarmerende portugisisk perle.
Det nasjonale slottet i Sintra er et av de fineste i Portugal. Deler av det er bygd i Portugals spesielle "oppdager-arkitektur" - manuelstilen. Rett borti i gaten ligger Lawrence's Hotel, det eldste hotellet på den iberiske halvøy (fra 1764) og der Lord Byron losjerte da han forelsket seg i Sintra. Det er fortsatt i drift. Dagens eier, nederlenderen Jan-Willem Bos, står selv i døren og trekker oss inn på visning. Sammen med kona har han satt i stand hotellet som var stengt på 60- og 70-tallet. Han trekker oss smilende og stolt inn i de to rommene der den engelske poeten bodde. Dette kan du leie i dag om du har en spesiell anledning å feire, og prisen er langt fra avskrekkende for en nordmann.
- Vi har ikke så mange rom, sier Bos og antyder noe i underkant av 20. Det er restauranten som er stoltheten. Her får man mat fra et moderne portugisisk kjøkken i toppklasse. Bos dytter menyen i hendene på oss, men gir oss liten tid til å lese. Det er allikevel lenge til middagstid, så menyen kan vi ta senere.
- Det er massevis av muligheter, sier han idet vi seler på for å klatre opp mot maurerborgen, utsikten og Atlanterhavet.
Akkurat den dagen hang tåken over fjelltoppene. Atlanterhavet som ellers ligger glitrende bare noen kilometer unna, var for oss bare en himmelretning. Der solen skulle pekt veien inn i den nye verden, stirret vi bare inn i en ugjennomtrengelig gråhet. Etter å ha klatret hundrevis av gamle steintrappetrinn opp til det høyeste tårnet i maurerborgen, er det Astrid Lindgrens Ronja som romsterer i hjernen. Det er bare så man dukker seg for susende villvetter og kikker seg rundt for å se etter den varmhjertede røverjenta.
Borgen ble bygd av maurerne i løpet av det niende århundre. Den fungerte som utkikkspost og som forsvar for Lisboa, og skal aldri ha vært tatt med makt. Likevel overga de seg med en gang da norske kong Sigurd banket på borgporten i 1107.
Korstog
Sigurd var sønnen som norskekongen Magnus Berrfødt (1073-1107) fikk med en hærtatt engelsk kvinne av såkalt god ætt. Han dro i korstog til Det hellige land og overlot kongsgjerningen til brødrene Øystein og Olav inntil videre. Sigurd deltok siden i erobringen av Sidon, men på veien benyttet han anledningen til å "varme opp" mot maurerne i Portugal og Spania. Da han kom hjem fikk han tilnavnet Jorsalfare.
Den som skulle ta maurerborgen med makt burde nok ha gode lunger, være flink til å klatre og ha godt fottøy. Veien opp er bratt og til dels uveisom. All kamplyst var i alle fall borte lenge før vi var oppe.
Pena
Men det er vakre steder å puste på underveis. Mens vi slet oss oppover satt en ensom fløytespiller og spilte på en ruin inne i skogen. Stemningen ble ikke mindre trolsk av det. Borgen er en praktfull bakgrunn for en røverroman fra middelalderen.
Om man foretrekker en mer moderne scene, er Pena-slottet på neste fjelltopp også vidunderlig vakkert på en mer temmet måte. Egentlig ble det bygd som kloster, påbygd og restaurert opp gjennom århundrene fra 1500-tallet, til det i dag fremstår som et strålende eksempel på romantisk arkitektur. I begynnelsen av forrige århundre fikk det i alle fall Richard Strauss til å gå av skaftet.
Den Hellige Gral
- Dette er det egentlige slottet til Den Hellige Gral (edelstenssmykkets skål som forbindes med sagnet om kong Arthur og ridderne av det runde bord), skal han ha sagt og bare ønsket at hans kone var der for å oppleve skjønnheten med ham. Det siste var kanskje mest for å være høvisk.
Uansett, fjelltoppene med borger og slott, de lyse dype skogene omkring byen kaller på fantasien, lokker den frem og får den til å slå krøll på seg. Det gjør jo ikke noe om det foregår til Senor Bos' nygrillede gåselever med grønn pepper og regionens egne frukter, servert med en bittersøt dressing. En utskeielse til 140 kroner før man har valgt en passende portugisisk vin.
