Erle (14) trosser
mammas ønsker.

På naturisen
på Holt blir
det stadig
lenger mellom
passeringene.

Vetle (19) ga fra
seg muligheten
til å kjempe
blant de beste.

Organisert fritid etter pandemien: Dramatisk frafall blant barn og unge

– Jeg bestemte meg for å slutte fordi det ikke var så mange igjen av vennene mine her da. Mange av dem hadde gått til fotballen, forteller Erle Nansdal-Hagen (14) til VG.

Jevnaldringene i Speideren på Kløfta hadde sluttet lenge før henne. Også Erle fikk en sterkere dragning mot fotballen. Selvtilliten og ferdighetene økte parallelt med antall treninger i uken.

– Da tenkte jeg det var smart å heller satse på fotballen. Jeg hadde ikke så mange å være sammen med her i speiderhuset lenger.

– Du kjedet deg?

– Ja, det ble litt kjedelig da. De som var igjen i Speideren, var alle yngre enn meg.

I løpet av pandemien ble det registrert 114.000 færre medlemskap blant barn og unge innen den organiserte fritiden, viser VGs omfattende kartlegging av tall til og med 2021.

Vi har hentet inn tall på bruker- og medlemsutviklingen blant barn og unge i samtlige av Norges speiderforeninger, 4H-lag4H-lag4H er en organisasjon for barn og unge under 26 år som skal utvikle en aktiv og samfunnsengasjert ungdom med ansvarsfølelse og respekt for natur og mennesker. Motto: Å lære ved å gjøre. 4H-løftet: Vi lover å arbeide mot det mål å bli en ungdom med klart Hode, varmt Hjerte, flinke Hender og god Helse. (Kilde: 4H), idrettslag, musikkorps, kulturskoler og amatørteaterlag.

De aller fleste opplevde et brått fall i medlemmer under pandemien.

I et bonderødt lite hus, egentlig gamle Moelven-brakker, holder speiderne på Kløfta til. Tre slitte skap i kryssfiner vitner om speiding i årevis.

En plakat på den ene langveggen viser hvordan taustumper blir til båtmannsknop, dobbelt halvstikk og andre knuter som speidere skal kunne.

Erle har ankommet til speiderhuset sammen med mamma og speiderleder Merete Nansdal-Hagen (45). Erle legger ikke skjul på at det var litt krevende å slutte. Mamma Merete ba datteren tenke seg om.

– Du satte ikke i gang «operasjon overtalelse» for å få Erle til å bli?

– Nei, jeg gjorde ikke det. Men selvfølgelig stilte jeg spørsmålet: «Er du sikker på at du har lyst til å slutte?»

Erle demonstrerer gamle speider-rop sammen med mamma – og viser at slett ikke alt fra Speideren har forsvunnet i glemsel og fotballfokus.

Erle er bare en av veldig mange ungdommer som har forlatt Speideren rundt konfirmasjonsalderen:

Det har vært en nedgang på over 2700 unge som alltid var beredt fra 2019 til 2022. Selv om det er færre enn fryktet, er det merkbart for speiderbevegelsen.

Både Erles mamma Merete og lederen for Kløfta 1 Speidergruppe, Lise Nordtug Heggeblom, er stolte av at deltageravgiften er på nøkterne 1750 kroner i året. Det inkluderer både speiderskjerf og merker, ifølge Heggeblom.

Merete har tatt med både sin egen og Erles speiderskjorte og bålkappe til speiderhuset. Den grå skjorten kan minne litt om en uniformsskjorte i forsvaret. Men den skiller seg ut med en mengde tekstilmerker, skulderbånd – og det obligatoriske speiderskjerfet rundt halsen.

– Hadde uniformeringen noen betydning for at du sluttet, Erle?

– På speiderleir syntes jeg det var veldig gøy å gå med speiderskjorte.
Da var det stas med mange merker og sånt. Men jeg ville ikke gå med speiderskjerf foran andre. Det synes ikke jeg var så gøy. På Kløftadagen, for eksempel, så ville ikke jeg gå med speiderskjerf.

– Hvorfor ikke?

– Fordi jeg tenkte at det var ikke så mange andre som gikk med et sånt plagg.
Jeg tenkte at det ikke var så kult.

Nå foretrekker Erle den svarte fotballdrakten til Kløfta IL.

Flere treninger, kamper, sonesamling og et åpenbart talent for fotball har trumfet speidertilværelsen for den raske midtstopperen.

Men også Erles foretrukne aktivitet merker i høy grad frafallet blant barn og unge.

Landets største enkeltidrett mistet rundt 18.000 medlemmer fra 2016 til 2021. Flere medier har fortalt om kostbare treningsavgifter og utstyr i en tid med prisoppgang på det meste og lavere inntekt for flere.

På et høydedrag nordvest i Drammen har ildsjeler utviklet et sjelden godt miljø for den gamle nasjonalsporten langrenn. I bydelen Konnerud har en jentegjeng i begynnelsen av 20-årene havnet blant landets – og dermed verdens – beste langrennsløpere.

Men de går egentlig motstrøms der de veksler mellom padling, dobbeltdans og andre skiteknikker i løypene på Konnerud.

Få andre forbund enn Skiforbundet har opplevd et større frafall de siste årene.

Juniorverdensmester i sprintlangrenn, Maria Hartz Melling (20), forstår dem som slutter.

Hun kommer fra samme klubbmiljø på Konnerud som de to langrennstoppene Kristine Stavås Skistad (24) og Margrethe Bergane (21).

– Tanken på å slutte med langrenn har aldri vært reell for meg. Men jeg skjønner godt dem som slutter fordi utviklingen stopper opp, eller at de velger å bruke mer tid på skole eller studier, sier Maria til VG.

Hun synes det mest motiverende for å holde på, er å observere egen utvikling. I tillegg liker hun seg i langrennsmiljøet.

Det gjorde også Vetle Lysaker Norbom.

19-åringen var et av mange skitalenter i det samme miljøet i bydelen på Drammens tak.

Vetle deltok på renn og treningssamlinger – også i hovedlandsrennet som er selve NM for ungdom i verdens fremste langrennsnasjon.

Tall fra Idrettsforbundet viser at skigrenene mistet til sammen 12.214 medlemmer under 26 år fra 2019 til 2021, altså under pandemien.

Vetle var en av dem.

Han likte å trene og henge i brakken ved Konnerudhallen med de andre løperne på samme alder. Flere av dem er nå i norgestoppen og dermed blant de beste i verden.

Men pandemien var ikke eneste årsak for at Vetle sluttet å satse.

– Situasjonen med corona og avlysningen av flere viktige renn var absolutt en viktig grunn. Men like relevant var det at jeg synes sporten hadde for mange lange og seige skirenn, sier Vetle til VG.

Han likte best korte distanser, sprint med mest mulig fart og action.

– Det hadde vært fint for rekrutteringen med mer 100 meter supersprint og fartsfylte skirenn, mener 19-åringen.

Vetle sluttet som 17-åring. Han så frem til Norgescuprenn og sin kanskje beste sesong. Så avbrøt coronaen både sesongen og skikarrieren.

Istedenfor å gjennomføre to daglige økter med til dels lange distanser over flere timer, stiller Vetle nå på jobb som pedagogisk medarbeider på Konnerud skole.

For den gamle nasjonalidretten skøyter er frafallet for lengst en realitet.

Ved klubbhuset litt ovenfor naturisbanen på Holt på Kongsvinger er det elleve minusgrader denne kvelden.

Det er enda kaldere helt nede på isflaten. Der smeller det hver gang de tre fremmøtte på torsdagstreningen sparker fra og setter det blanke skøytejernet i isen.

Johanne Braathen (16) tar en kort pause på ytre bane for å massere sin barbente, småfrosne høyrefot. Så putter hun de nakne tærne ned igjen i sokkene og klappskøytene.

Johanne er en av tre ungdommer som har møtt opp på torsdagstreningen.

De er alle oppriktig glad i sporten sin: Lengdeløp på skøyter – den tidligere norske nasjonalsporten og paradegrenen.

Mange unge har sluttet. Men medlemstallene viser at Skøyteforbundet ikke har vært så mye rammet av frafallet som du kanskje skulle tro.

Årsaken er tilveksten av nye, unge medlemmer i idrettsgrenene kunstløp og fartsfylte kortbaneløp.

Lederen av skøyteklubben – og mor til to av kveldens unge utøvere – er likevel bekymret.

Camilla Skjerpen (47) har med minstemann Benjamin (3) i klubbhuset. Han blir plassert foran et nettbrett med Barne-TV og har fortsatt sprø julekaker innen rekkevidde mens mamma snakker med VG.

Camilla gikk selv aktivt på skøyter til hun fylte 19. Det kan ha medvirket til at to av barna hennes utgjør 66 prosent av ungdommene som denne treningskvelden sliter med å få baken lenger ned mot isen.

«Ned med rumpa!» gauler treneren fra indre bane. Det er trolig en av de mest vanlige instruksene fra trenere i Skøyte-Norge. Med setemuskulaturen nærmere isen blir frasparket mer effektivt.

– Da vi flyttet hit til Kongsvinger for ti år siden, var det et stort skøytemiljø her. De var flinke til å arrangere ting. Det var et artig miljø å komme inn i. Barna våre begynte å gå. Jeg ble spurt om å være med i styret. Styrelederen ga seg. Og slik ble jeg leder for klubben, forteller Camilla.

Da var det mellom 20 og 30 aktive skøyteløpere på Kongsvinger. Nå er det syv som kan kalles aktive i den forstand at de konkurrerer og deltar i løp.

– Vi syntes egentlig vi var på vei til å bygge opp litt rekruttering, sier Camilla.

Hun sikter til situasjonen for tre år siden. Men så kom denne hersens coronaen. Den var mye verre for skøytesporten enn skader og harde fall i siste indre. All samlet aktivitet i skøytegruppen ble nedstengt. De eldste måtte trene alene.

– Alle de yngste mistet vi jo, nesten flere årskull. Spesielt dem mellom åtte og tolv år. Det er vel de færreste som har kommet tilbake, sier Camilla.

Sønnen Theodor (14) varmer opp på spinningsykkel sammen med Johanne, før det bærer ut på glattisen.

Han legger ikke skjul på at mammas påvirkning var sterkt medvirkende til at han snørte på seg klappskøyter. Nå er han inne i det. Men som mange andre sliter han med å få ned rumpa.

– Hvorfor er det så vanskelig da?

– Det er tungt.

– Og så skal du skyve samtidig?

– Ja ...

Spesielt når det er kaldt ute, kan Theodor slite litt med lysten til å gå på trening.

– Jeg har av og til ikke lyst. Men som oftest må jeg, svarer Theodor i frostrøyken, sammen med Johanne.

I aldersgruppen skøyteløpere under 26 år registrerte Skøyteforbundet en nedgang i grenen hurtigløp på over 18 prosent i pandemiårene fra 2019–2021.

Tallene er lysere i skøytegrenene som foregår i ishaller; kunstløp og kortbaneløp. I kunstløp, der Norge for første gang på fem år stiller med en VM-deltager, var tilveksten på formidable 70 prosent i perioden 2016–2021.

I skøyter kortbane; en ung, men actionpreget idrett, var veksten i samme periode på elleville 98 prosent.

– Vi er veldig glad for at flere barn og unge velger å være aktive i våre idretter. At skøyteidrettene vokser i en periode med generell nedgang i idrettsdeltagelsen, er noe som vitner om godt arbeid i våre klubber, sier Håkon Dahl, generalsekretær i Norges Skøyteforbund.

Tilbake på naturisen på Holt holder Johanne balansen en hel langside på én skøyte, mens pusten hennes blir til frostrøyk.

Treneren roper og terper teknikk hver gang hun passerer ham ved inngangen til svingen.

– Det er jo pirk på pirk, sier Johanne.

16-åringen fikk sine første lengdeløpsskøyter i fire – femårsalderen. Tidligere han hun prøvd både håndball, friidrett og dans, men sluttet.

Det ble skøyter. I runde etter runde. For å få fremgang på favorittdistansen 3000 meter.

Hun jobber med å få med seg kroppsvekten fra side til side. Å se en skøyteløper som går skikkelig fort og mestrer teknikk og balanse opp mot det perfekte, det er en kunstopplevelse for Braaten.

– Samtidig er balanseøvelsene det mest kjedelige jeg trener på. Men det er så gøy når du får det til! Du kan få ekstremt stor fart, kanskje rundt 40 km/t, sier hun.

– Du kan gå fra alle sammen og bare kjøre på.

I en «lomme» i pandemien høsten 2021 kunne Musikalfabrikken i Trondheim sin oppsetning «Ulven», basert på «Rockeulven», nå ut til et publikum sultne på nye opplevelser.

Joachim Svendsrød har et håp om at unge folk kommer tilbake igjen til scenene for amatørteater og lokalrevyer. Men generalsekretæren i amatørteatrenes landslag, Frilynt, ser at mange av dem som driver Frivillighets-Norge er slitne:

Han snakker om ildsjelene.

– Vi ser at aktiviteten i de fleste lokallagene er på vei opp igjen, men det er fortsatt mange som sliter med rekruttering av medlemmer, frivillige til å hjelpe til, utslitte ildsjeler og få publikum til å komme på forestilling, sier Svendsrød til VG.

Fra 2018 til 2020 forsvant 20 prosent – eller 2700 av de 13.590 medlemmene hans. Nå er medlemstallet sakte på vei oppover igjen.

Margrete Bjørge Katanasho er styreleder i LNU – Landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner:

– Det er veldig trist at så mange har forsvunnet ut av aktivitetene sine. Pandemien har vært tøff for mange barn og unge og organisasjonene deres, sier hun til VG.

I likhet med andre i Organisasjons-Norge har styrelederen fått rapporter om at mange ildsjeler er slitne.

– Det har vært vanskelig å rekruttere nye frivillige under pandemien, slik at det er blitt færre hender å dele arbeidet på. Det har ført til slitasje på mange ildsjeler, og har gjort det utfordrende for mange å komme i gang igjen.

Nå er en seig vinter i ferd med å bli vår. Det er ikke lenge til mai du skjønne milde med skolekorps og Norge i rødt, hvitt og blått.

Generalsekretær Kjersti Tubaas i Musikkorpsforbundet minner om at mange barn og unge under pandemien rett og slett ble fratatt den viktigste aktiviteten de hadde på fritiden. De mest sårbare mistet mest, mener hun.

– Mange av dem var ferske korpsmedlemmer og hadde ikke kommet inn i rutinene ennå. Det er vanskelig å unngå frafall i en slik situasjon. De voksne klarte seg langt bedre, påpeker generalsekretæren.

Det siste året har musikkorpsene støtt på en ny bøyg: Prisoppgangen for familiene. En snitt-musikant i et korps i dag betaler mellom 5000 og 8000 kroner i året, gjerne inkludert enetimer med lærer eller dirigent.

Likevel har tallet på unge korpsmusikanter økt litt igjen etter flere år med en kraftig nedgang i unge korpsmusikanter.

– Etter to år med pandemi og nedstenging har de nå endelig fått spille konserter for publikum og vært synlige utendørs. Skolekorpsene har kunnet ha rekrutteringskonserter, og publikum har kommet tilbake til arenaene, sier Tubaas.

Men hovedtrenden de siste 12 årene taler sitt tydelige språk:

Langt inne blant trær, elg og rovdyr i ulvesonen på Finnskogen Mathilde Folkvord Mehl (14). Det hindrer henne ikke fra å delta både i musikkorpset og på fotballen.

Hun elsker begge deler – og holdt også ut under pandemien. Mathilde, som er lillesøsteren til senterpartipolitiker og justisminister Emilie Mehl, spiller baryton og synes musikk er mye morsommere enn politikk.

– Det er spesielt gøy når vi har konserter, og alt stemmer. Å høre musikken vi får til sammen da, gir meg den største lykkefølelsen!

VG møter henne i forsamlingshuset Bjørkheim på Flisa. Mathilde er med i Åsnes barne- og ungdomskorps.

I tillegg til samspillet liker hun best pausene under øvelsene best – slik som nå, da hun kan prate med venninnen Line Meiningen Lien (14).

Og så elsker Mathilde kjøreturene med bestemor til og fra øvelsene, konsertene og fotballtreningene.

– Hun er veldig hjelpsom og gjør det jo mulig for meg å drive på. Hun er veldig engasjert, da. Vi prater masse hyggelig sammen i bilen.

Venninnen Line har i flere år vært en av fylkets beste skiskyttere i sin klasse. Nå vurderer hun å slutte. Skiskyting er en av idrettene med størst frafall blant unge de siste årene, viser tallene fra forbundet.

Den populære TV-idretten krever enormt med trening for å bli god. Daglig skal det skytes, skøytes og drives mengdetrening i timevis. Line vurderer om det preger livet hennes for mye.

– Det er veldig mye trening. Og det tar veldig mye tid, sier hun.

– Det er kanskje verst de gangene når du ser at alle vennene dine henger, og du liksom ikke kan fordi du skal på treningsleir eller renn.

Hittil har Line ment at skiskytingen er verdt all treningen. Hun vurderte helt frem til de siste ukene sterkt å slutte, få mer tid sammen med venninnen Mathilde, til skolen og henge mer med andre.

Men bare for kort tid siden bestemte hun seg for å ta en sesong til.

– De gangene det kanskje ikke går så bra, får jeg en liten nedtur. Men det er kanskje nedturene som gjør at det blir morsomt med oppturer også da, reflekterer Line.

Så kommer Mathilde på at hun jo også har prøvd skiskyting. Men sluttet.

– Jeg kom sist i omtrent hvert renn. Med mitt sterke konkurranseinstinkt orket jeg ikke mer, sier hun.

– Mestringsfølelse er tross alt ganske viktig for å drive på.