LYSERE LIV: Etter mange mørke år, bestemte Gunn Hild Lem seg for at livet er for kort til å være ulykkelig.
LYSERE LIV: Etter mange mørke år, bestemte Gunn Hild Lem seg for at livet er for kort til å være ulykkelig. Foto: Line Møller

Steinar Lem døde: Slik ble Gunn Hild lykkelig igjen

LIVSSTIL

Hun gråt seg gjennom de første årene etter at ektemannen Steinar døde av kreft. Selv om hun hadde truffet Mads, var det mørkt. Så bestemte forfatter Gunn Hild Lem (43) seg for å bli lykkelig.

Betalt innhold
Publisert:

For omkring fem år siden tenkte Gunn Hild: «Folk forbinder meg bare med død og helvete. Det er den jeg har blitt». Siden mannen hennes, den kjente miljøforkjemperen Steinar Lem, ble revet fra henne og døde av kreft i 2009 hadde hun gitt ut bøker om sorg og religionskritikk. Turnert rundt med foredrag om sorg og tap, stått i debatter mot Gud. Kanskje hun kunne skrive om lykke denne gangen?

Men da bokstipend-pengene tikket inn, slo det henne: Hva om folk spør om hun er lykkelig?

Hun hadde jo et fint liv nå. Kjæreste, egen leilighet, ordnede forhold. Men lykkelige folk gråter ikke så mye som henne, tenkte Gunn Hild. De sover ikke så dårlig og gruer seg ikke så mye til all ting.

– Jeg var så lei av at livet mitt var blitt så trist.

Gråt hver dag i fem år

Gunn Hild sitter på terrassen hjemme hos kjæresten Mads Blegen (52), som kommer ut og serverer rykende kaffe og M&M-sjokolade. De har tilbragt mye av sommeren her på terrassen, med utsikt som strekker seg over gylne åkre, ned til Glomma som flyter gjennom Fetsund sentrum og opp de grønne åsene på andre siden.

Mads og Gunn Hild møttes på sorgkurs i 2009 etter at hun hadde mistet Steinar, som ble begravet på bryllupsdagen deres syv år etter at de giftet seg, og han hadde mistet Tove, sin kjæreste og kone gjennom over 20 år. De var begge blitt alene med to jenter, hun med tvillingene Erle og Tina som nå er blitt 15 år, og han med Johanne (16) og Ingrid (21).

Etter at Steinar døde forsvant søvnen. Gunn Hild lå våken i timevis, årevis, og dvelte på mørke tanker. Det gikk liksom aldri over, hun begynte å selvmedisinere med valium og alkohol for å få sove ut innimellom. Om dagen svingte humøret som en uforutsigbar berg- og dalbane.

– På et eller annet tidspunkt av døgnet de første fem årene etter at Steinar døde, så hadde jeg tårer og følelsen av at nå orker jeg ikke mer, forteller Gunn Hild.

Hun hadde lest selvhjelpende lykkebøker om å bli venn med vonde tanker og rydde rotete skuffer. De funket ikke. Gunn Hild bestemte seg for å gå akademisk til verks. Dykket inn i lykkeforskning og psykologi. Snudde hver stein, fra hvordan hjernen er bygget opp og hvordan følelser skapes, via Aristoteles, Freud og andre store hoders filosoferinger over liv og lykke, til meditasjon og lavkarbo.

Etter fem år har det resultert i boken “Alvorlig lykkelig”, som kommer ut denne helgen. Den begynner der lykken rant ut. Der Steinar sluttet. Ved sengekanten hans, mens hun spiser en daimbolle, og tenker at mannen hun elsker aldri mer skal forbanne seg over masseproduserte industriboller.

Et eventyr med Steinar

Gunn Hild var et introvert og ensomt barn. Da hun møtte Steinar, 24 år gammel på Cafe Sara i Oslo, var det som om verden åpnet seg. Han var dobbelt så gammel som henne, hadde i en årrekke vært stemmen og ansiktet utad for organisasjonen Fremtiden i våre hender, og kjempet for en bedre verden.

– Det å treffe Steinar, det var... et helt eventyr, forteller Gunn Hild.

Hun trivdes i hans verden. Steinar var opptatt av klassisk musikk, opera. I likhet med henne hadde han lest mye, samtidig som han var villig til å lese alt hun leste. Han viste henne skogen, tok henne med i marka.

– Men samtidig så var jeg fremdeles et melankolsk menneske, og han var et melankolsk menneske. Og så fikk vi barn med kolikk.

For det var ikke det at hun var så lykkelig, da heller. Hun hadde vært gjennom en dyp depresjon i begynnelsen av forholdet. Så ble hun gravid, de fikk tvillinger og sov på skift. Samtidig kjøpte de et hus som de begynte å pusse opp, og Gunn Hild finner ut at hun må ta en master fordi hun ikke trives i jobben sin. Livet føltes som et rotterace mellom å levere og hente i barnehage hver dag og ut på langturer i skogen hver helg.

– Jeg løp alt jeg kunne og satt og leste om kveldene og vi spiste kli og fisk – det var et veldig flinkt liv. Ja, det var den følelsen av at det var stort, men det var også veldig slitsomt.

Men nå skulle det jo løsne. Ungene fylte snart seks, klarte mer selv. Hun skulle få en master og bedre jobb. Et sted der fremme, tenkte de, ventet noe bedre på dem.

Fikk dødsbeskjeden

Det første tegnet kom en kveld de var ute og spiste på indisk restaurant. Gunn Hild og Steinar var glad i sterk mat, kunne konkurrere i å spise det sterkeste. Nå sier han plutselig: “Jeg tror jeg har lyst til å prøve mild”. Var han syk, eller?

Etter det la snøen seg tettere den vinteren i 2009. En morgen kom Steinar inn med snøskuffelen: kunne hun måke, han ble så svimmel. Barske Steinar, som mente at det var unødvendig å gå på stier i skogen når man kunne bryte seg gjennom terrenget på egenhånd. Nå måtte han være syk.

Gunn Hild kommer hastende inn på perrongen på Oslo Sentralstasjon med to bæreposer fulle av rosa og glitrende jentefest til tvillingenes seksårsdag, da Steinar ringer. Sier han har fått noe kreft på leveren. Hun googler. Du får ikke kreft på leveren, finner hun ut, du får spredning. To dager senere får de beskjeden: Steinar skal dø.

Men først måtte jentene feire bursdag. Og mor måtte være glad. Barna kunne ikke få vite ennå at pappaen deres snart ikke var mer. Den rosaglitrende festen er et sort hull. Glimt av turer inn på kjøkkenet, trekke pusten, tørke tårer og av panikk av fjeset, ut igjen.
Gunn Hild blir blank i øynene, overrasket over at tårene kommer, de har ikke gjort det på en stund nå.

– Det som jeg tenker er den siste dagen, er ikke den siste dagen. Det jeg tenker er den siste, er den siste dagen som var fin, sier hun.

Det var en torsdag. Steinar fikk komme hjem. Sol gjennom vinduene. Steinar i sofaen med en datter i hver armkrok, mens de glodde på TV-skjermen.
Så gikk det fort. Dagen etter fikk han sepsis, en kraftig betennelsestilstand i blod og organer. Søndagen sa han at han ikke orket mer. Jeg er jo her, prøvde Gunn Hild. Men det hjalp ikke. Livet, det som var igjen, var ikke til å holde ut. To dager senere fikk han slippe. Bare to måneder etter at de fikk diagnosen.

– Det å se noen dø, det er så sjokkerende. Selv når du er veldig syk, så er du jo til stede, og så plutselig er det bare tomt, sier Gunn Hild.

Sluttet å sove og spise

I en krise er det noen som holder desto hardere grep om rutiner og struktur. For Gunn Hild glapp det helt. Hun glemte å spise. Innså det først da jentene hylte at de var sultne. Barna som var oppvokst på speltbrød og til nød godteri fra helsekostbutikk. Nå slang hun sammen noen vafler og pannekaker.

– Det var bare sånn: Nå skal vi prøve å overleve. Det var mye som tok litt tid å få orden på, for alt føles så meningsløst. Her har vi vært så sunne, og så får han bare kreft og dør.

Når hun først kjente noe lykke igjen, er vanskelig å si. Da hun møtte Mads på sorgkurs den sommeren, og de satt oppe hele natten og snakket, hun fordi hun ikke kunne sove, han fordi han ikke ville, så var det kanskje en slags lykke. Kanskje var det trøst.

Men ny kjærlighet er ikke nødvendigvis ly for stormen. Da de ble kjærester en gang ut på høsten, var det mange som ble sinte. Gunn Hild og Steinar hadde vært et offentlig par, og åpne om sykdommen. Kunne hun virkelig få seg ny kjæreste så fort? La jentene se at de tøyset og flørtet med en ny voksen som ikke var mamma eller pappa. For Gunn Hild selv var det komplekst å skulle date.

– Da vi ble kjærester og jeg skulle kysse Mads, kunne jeg få flashbacks til Steinar. Jeg tror det hadde vært lettere hvis vi hadde hatt et brudd og jeg hadde vært sur på ham. I stedet var jeg veldig trist. Han skulle vært her, men han er ikke her. Nå er det en annen. Det er en veldig rotete og komplisert ting.

Men samtidig, understreker hun:

– Det er ikke sånn at jeg tenker at det beste hadde vært å vente. Det beste var at vi traff hverandre, tross alt. Det var livet som ikke var optimalt.

Kunne ikke bo sammen

De flyttet sammen, slik voksne par gjerne gjør. Et halvt år med intens krangling senere, hadde Gunn Hild fått nok. To foreldre med to jenter hver, og ulike sett med regler. Det gikk bare ikke. Hun tok med døtrene og flyttet ut. Men Mads var ikke klar for å gi opp. Kunne de ikke bare prøve å møtes litt igjen?

– Vi måtte kvitte oss med hverdagsproblemene. For alt det andre i forholdet var så fint, forteller Mads.

Ni år, etter at de møttes midt i en tilstand av sorg og krise, har de holdt sammen. Nå treffes de i helgene, enten her hos Mads eller i hennes leilighet i Oslo. Gunn Hild tror flere par med flere sett med barn etter hvert vil velge den samme løsningen som dem. Det er nok stress i livet, deilig å rydde unna unødvendige krangler.

– Dagene er hektiske til vanlig, så det er klart det hender jeg tenker om kveldene at det hadde vært fint å ha noen der. Men så er det egentlig ganske deilig, at det er helt stille, det er ikke noen å krangle med, sier Gunn Hild.

Mads og Steinar kunne knapt vært mer forskjellige. Med Steinar var det ut på tur tidlig om morgenen, gå i flere timer før det var brødskiver med brunost. Han var bekymret for verden, for klima og giftstoffer. Svoren idealist og antikapitalist. Mads er optimist. Glad i å nyte livet. En som tar med en pose karameller på en halvtimes rusletur. Med velstelte negler og en arbeidsfortid i dyre dresser på Aker Brygge.

– Mads er lett å bli sjarmert av, smiler Gunn Hild.

– Det gir noe ekstra å vite at vi begge har sett at livet er endelig. Det gjør ikke at livet blir en dans på roser og vi er ikke spesielt like. Men det gjør oss bevisst på at vi vil ha mest mulig ut av det, på hva vi ikke har lyst til å bruke tid på og hva vi ønsker å konsentrere oss om.

Måtte bli venn med seg selv

Nå har hun ingen problemer med å svare på spørsmålet som skremte henne for få år siden: For hun er lykkeligere enn noen gang nå. Prosessen startet med to enkle grep: søvn og lavkarbo.

De henger sammen, mener hun. Da hun fant ut at den dårlige søvnen skyldtes heftige svingninger i blodsukkeret, og fikk kontroll på dem ved å kutte karbohydrater, begynte hun å sove gjennom natten. Det føltes som en revolusjon.

– Jeg trodde det var depresjon som gjorde at jeg våknet om natten og trodde jeg skulle dø. Det falt meg ikke inn at det er blodsukkeret mitt. Jeg er litt forfengelig, så i mange år hadde jeg spist fettfrie produkter av alle slag, og egentlig gått mye rundt og vært sulten, forteller hun, og legger til at kroppen og hjernen tross alt trenger en god del fett.

– Jeg kjente at jeg ble glad av å få fett. Jeg blir rolig av det, jeg kan drikke kremfløte mot angst, som var en ganske sjokkerende ting.

Så begynte snøballen å rulle. Mer søvn, mer energi, mer stabilt humør. Hun er blitt flinkere til å si fra når hun trenger en time out. Har skjønt at hun ikke er en god ressurs for noen, hverken familie eller på jobb, hvis hun er for sliten.

– Det høres kanskje dumt ut, men jeg har begynt å se på meg selv som et dyr jeg måtte bli kjent med – og bli venner med. Jeg skjønte at det jeg har holdt på med i så mange år, som er sånn «skjerpings, ta deg sammen» – det er ikke sånn du blir venner med et fremmed dyr. Du må ta det med vennlighet.

Lettere å snakke om Steinar

På sorgkurset snakket de om at å miste en ektefelle, er som å miste en arm. At de skulle prøve å lære å leve uten denne armen, og ville bli gode på det. Men den vil alltid være borte. Gunn Hild vil alltid bære med seg fantomsmertene etter Steinar.

– Han er lettere å forholde seg til nå. Lettere å snakke med jentene om, lettere å snakke om i det hele tatt, for det er ikke knyttet til så mye følelser og panikk lenger, forteller Gunn Hild.

– Jeg savner ham fremdeles voldsomt i spesielle situasjoner. Det er sider ved meg som fikk veldig uttrykk i vår relasjon, og når vår relasjon ikke er mer kan jeg heller ikke bringe det videre til våre jenter. Men det er ikke en sånn svart følelse som det var før.

Hun har endret seg siden de var sammen. Sinnet er lysere, lettere. Kan fortsatt bekymre seg for kloden, men samtidig nyte sommervarmen.

– Steinar hadde sikkert litt potensiale til å endre seg, han også. Men han hadde ikke vært den han var og orket å jobbe så mye, hvis han ikke var en veldig drevet person. Jeg skulle ønske at han også kunne lese boken min. At han kunne ha lært det jeg har lært nå.

Blikket forsvinner et sted ute i Fetsund-landskapet. Kanskje på elven eller åkrene. Kanskje på den lettskyete himmelen.

– Det er noe av det triste med døden, at det stopper utviklingen. Du får aldri sett hvem de kunne vært, sier hun stille.

– Men jeg føler at jeg har gått så mye videre.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om