PROSJEKT Ellen desktop.mov
Ellen-intro 2.mp4

Med pappa Jens som moralsk støtte har mat-influencer Ellen bygget karrieren i sosiale medier.

Men denne høsten er det hun som må være der for ham.

«Det er vondt, ja.
Men jeg kan ikke
drukne og grave meg ned»

Influencer Ellen Aabol: Sjokkbeskjeden om pappas kreft

Publisert:

Han har vært der mens hun bygget opp sine sosiale medier til nå å ha 50.000 følgere på Instagram, 130.000 på Snapchat og 170.000 på TikTok.

Han var der da Ellen Aabol som 15-åring fremførte låten «Drømmeland» i finalen av MGPjr i 2015.

Han er der også nå, da øynene hennes blir fylt med tårer og stemmen holder på å briste.

– Når jeg gifter meg ... Hvis jeg får barn ... At de kanskje ikke får møte ham. Det er det som er så trist med det hele.

Mens han snakker, ser Ellen pappa Jens inn i øynene. Hun trekker pusten godt inn før hun selv sier noe.

– Det er jo det som er veldig ekkelt. Det å tenke på at det kan hende at han ikke får være der sammen med oss.

Jens Aabol (59) peker på MR-bildene av ryggmargen hans.

– Jeg vet at jeg kommer til å dø av dette – og ikke med, sier han.

– Jeg hadde håpet at de neste ti årene skulle være ti gode. Å få være der og se barna mine bli større, skape familie og sånt. Men nå kan ikke mitt perspektiv gå lenger enn to år om gangen.


«Pappa har benmargskreft.»


Ellen får beskjeden på telefonen fra mamma da hun i slutten av august er på ferie med en venninne på Kypros.

Ellen googler overlevelsesrate og ringer Kreftforeningens hjelpetelefon. Hun sitter igjen med én tanke:

«Pappa skal dø. Og det kan skje snart.»

Benmargskreft (myelomatose) er en alvorlig krefttype, og er i de aller fleste tilfeller en uhelbredelig sykdom. Noen kan leve med det i mange år, men sykdommen kan ha svært ulikt forløp fra person til person.

I 2021 var det 521 personer i Norge som fikk denne type kreft, ifølge Kreftregisteret.

– Legene har sagt at det er 50 prosent sjanse for at jeg overlever i mer enn fem år. Jeg kan dø tidligere, men jeg kan også leve i ti år, sier Jens.

Tårene triller ned kinnet til Ellen.

– Det eneste vi vet, er at han skal dø mye tidligere enn ventet.

For to måneder siden var alt som det pleide.

Ellen sto hjemme på kjøkkenet og filmet med mobilen mens hun laget banankjeks. Som selvstendig næringsdrivende fylte hun de fleste dagene med å skape innhold til sine sosiale medier. Hun dro på hytteturer med familie og venner og satte innimellom av tid til å reise til utlandet.

Allerede som 13-åring var målet klart: Ellen ville bli kjendis.

Hun droppet ut av videregående for å satse på musikk og YouTube. Hun søkte på auditions, og ikke lenge etterpå var hun med i NRK-programmet «Barnas restaurant». Det er nettopp matlaging som i dag har gjort henne til en av landets største på Snapchat.

Gjennom sommeren delte Ellen flere bilder av pappa. Jens besøkte henne under TV-innspillingen av «Masterchef» i København. De dro på restauranter, sightseeing og koste seg på Tivoli.

Hun delte bilder fra snekring på huset til broren sin. Det siste året hadde de vært på flere fjellturer sammen. Jens pendlet frem og tilbake til Oslo for å dra på jobben i Direktoratet for forvaltning og IKT.

Nå er Jens pasient på fulltid.


På to måneder er han blitt fire millimeter kortere.


Når han ikke sitter i rullestol, må han støtte seg til en prekestol for å gå noen skritt.

– En virvel i ryggraden komprimerte som følge av kreften. Det er det som gjør at jeg har fått problemer og smerter, forklarer Jens.

De siste ukene er han blitt fraktet med båre mellom sykehuset og leiligheten hvor VG møter dem.

Han bor her sammen med kona Kristin (60). Ut vinduet skimtes Jeløya, som frem til i fjor var Ellens barndomssted.

– I starten fant de ikke ut hvordan de skulle smertestille meg nok. For en uke siden var smertene så ille at jeg i verste fall kunne bli lam fra livet og ned, forteller Jens.

I juni tok han ikke annet enn en allergipille eller to. Nå tar han 25 piller om dagen.

– Det er rart. Før sommeren var jeg som alle andre. Nå føler jeg meg som en 80-åring som teller piller og kjefter på personalet. Kroppen er helt annerledes.

Da Ellen kom hjem fra Kypros-ferien, var hun selv blitt syk og kunne ikke risikere å smitte faren. Dermed tok det enda lengre tid før hun fikk møte ham fysisk.

– Jeg ble møtt av en litt annen pappa. En litt mer grå og skrøpelig person. Det er et stort sjokk. Han går fra å være en fyr som styrer på og tar saker i egne hender. Nå må han støtte seg til en stol.

Kristin, som har jobbet som sykepleier, forteller at hun har sett mannen sin veldig smertepåvirket.

– Det er ikke noe gøy. Da han ikke klarte å komme seg ut av sengen på egen hånd, tenkte jeg: «Skal det bli sånn?». Jeg fryktet at han kom til å kaste inn håndkleet og gå fort under. Jeg vet at han ikke vil være med på det her.

Jens nikker.

– Jeg vil bare være en vanlig person. Jeg håper jo å komme tilbake dit. Men hver gang jeg sier det, dukker tanken opp: «Det er ikke sikkert du gjør det».

Håpet er at behandlingen skal fungere og gi ham flere gode leveår. Jens er i gang med tredje dose cellegift. Etter nyttår venter benmargstransplantasjon.

– Den gruer jeg meg skikkelig til. Det er en grunn for at de kaller det «helvetesuker». Da blir det isolat, og det blir en fire ukers periode med sår hals, kvalme – og jeg vil miste det håret som er igjen. Jeg vil få feber og bivirkninger og vondt i forskjellige deler av kroppen. Jeg vil miste immunsystemet, sier han.

– Mange har gjort det før, og det har gått fint. Men folk blir syke av det, og sjansen for at du får skader, er der. Kommer jeg meg gjennom det, skal jeg være fornøyd.

Samtidig som Ellen prøvde å prosessere at faren hadde fått kreft, kom en annen beskjed: Morfaren var død.

– Det har vært mye de siste ukene. Jeg var nær morfar, og selv om døden hans var forventet, er det trist.

I begravelsen tenkte hun: «Er det pappa som blir den neste?»

Som regel prater hun på telefon med foreldrene hver dag. Hun minnes sydenturer, fisking og en pappa som tok henne med på kunstløptrening. Da hun sluttet på skolen fordi hun ville bli kjendis og dra på auditions, ble han litt oppgitt. Men han og Kristin stilte opp og heiet på henne.

Som pappa synes Jens det kan være vanskelig å være helt åpen overfor datteren om hvordan han har det.

– Du vil jo beskytte. Jeg prøver å fortelle hvordan ting kommer til å være, men jeg kan ikke svartmale det helt, heller. Livet mitt er blitt kortere, det er en realitet. Jeg prøver se langt frem, men jeg kan ikke se for langt frem heller.

– Holder du tilbake?

– Ja det gjør jeg. Jeg prøver å fortelle om de beste tingene, for jeg vil at familien skal ha det bra. Det er en annen stemning i familien enn før. Da kunne vi planlegge reiser, men med sykdommen er det begrensninger, svarer Jens.

– Denne julen blir nok ikke den siste julen, sannsynligvis ikke den neste heller. Men jeg kan ikke love noe mer enn det. Men behandling tilsier at jeg skal kunne komme inn under den 50-prosenten som overlever i mer enn fem år. Så vil tiden vise.

– Men i mitt hode er det jo fremdeles: «Vi har denne julen, og det er det», erkjenner Ellen.

– Jeg skulle egentlig ut å reise mer, men det var bare å avlyse.

Jens er opptatt av at de rundt ham skal leve.


At han ikke blir en begrensning. Rundt håndleddet har han en trygghetsalarm, slik at Kristin kan dra ut på sine ting.

– Han er veldig opptatt av at jeg skal leve mitt liv. Jeg skal ikke bli hans sykepleier. Vi vet om tilfeller der det skillet ikke har gått bra; vi ønsker ikke å havne i den situasjonen. Men så er det er også litt vanskelig for meg å dra ut; jeg vil jo egentlig være hjemme med ham, sier Kristin.

– Jeg preger dem, men jeg vil jo at de skal gjøre de tingene de egentlig skal. At barna mine skal ha sin karriere, jeg skal ikke være den som hindrer dem, sier Jens.

Han har vært en viktig støttespiller for Ellen gjennom hele livet og i karrieren.

– Han og mamma har fulgt meg på utallige auditions, forteller hun.

– Ellen har jo hoppet på disse tingene selv, og det er ikke bestandig vi har vært like fornøyd. Vi var litt skeptiske da hun droppet ut av skolen – men vi har alltid støttet henne, sier Jens.

Nå kjenner Ellen at hun må støtte pappaen sin. Jens synes det er vondt å se datteren være lei seg.

– Vi er en veldig tett familie. Mamma og pappa vet kanskje litt mer enn de egentlig burde. De er mine beste venner, det er dem jeg går til først med gode og dårlige nyheter.

Ellen smiler. Hun sier det også kommer fine ting ut av situasjonen.

– Nå ringes vi enda mer. Vi snakker lenger når vi snakker sammen. Jeg får plutselig høre mer om pappas meninger og tanker – eller historier fra barndommen hans som jeg aldri har hørt før. Samtidig som at alt er kjipt og veldig tungt, er det fine stunder hvor jeg lærer mer om foreldrene mine.

Jens prøver fremdeles bidra der han kan, forteller Ellen.

– Jeg er midt i en flytteprosess, og da meldte han seg med en gang til å fikse alt det praktiske med flyttebyrå. Vi hadde en heftig diskusjon hvor TV-en min skulle stå.

På sosiale medier lever Ellen av å dele fra hverdagen sin. Samtidig som hun måtte fordøye sjokkbeskjeden om farens kreft, postet hun bilder hvor alt tilsynelatende var som normalt.

Etter noen uker satte hun mobiltelefonen foran seg, trykket på opptak og lot tårene trille. Responsen og engasjementet var enormt.

– Alle hadde en historie selv. Jeg har fått tusenvis av meldinger og kommentarer. De fleste kan kjenne seg igjen i det triste i sykdom, enten du har opplevd det som syk eller pårørende. Du føler deg veldig alene, selv om du egentlig ikke er det, for alle har vært gjennom noe lignende på et eller annet vis. forteller Ellen.

Videoen hun la hun, har over 460.000 visninger. På TikTok og Snapchat har Ellen fått over 7000 kommentarer.

Trykk på symbolet nederst til venstre for lyd.

– Mange sitter i samme situasjon. De sliter med å snakke om sine følelser rundt døden. Det er jo derfor vi ønsker å snakke åpnet, sier Jens.

– Det er vondt, ja. Men jeg kan ikke drukne og grave meg ned, hverdagen må videre, svarer Ellen.

– Hvis du bare føler på det triste, da forfaller alt.




  • Ida Fladen er tilknyttet Max Social, som er et heleid profilbyrå i VGTV AS. VGs redaksjonelle vurderinger gjøres uavhengig av dette. Redaksjonen står fritt. Oversikt over bindinger for profiler som gjør oppdrag for VG ligger her.
Publisert: