Fem år har gått
siden sammen-
bruddet skremte
livet av henne.

I kjærlighetslivet har
Gunhild Stordalen (43)
nå tatt et klart valg.

Gunhild Stordalen: − Kommer aldri til å finne en annen

Vinteren 2018 krasjlander hun. Under et styremøte i EAT blir Gunhild Stordalen svimmel.

Det piper i ørene, hun er tørst og tar en slurk vann. Idet hun setter vannglasset på bordet ser hun at hånden skjelver. Ansiktene til de andre snakker, men hun forstår ikke hva de sier.

– Jeg skjønner at noe er veldig galt. Jeg faker akutt omgangssyke og løper ut. Hjemme hos Petter bryter jeg sammen.

«Jeg skjønner ikke hva som skjer med meg! Det er helt jævlig, hodet mitt funker bare ikke lenger! Det må være slag eller senskader av cellegiften!» skriver Gunhild om fortvilelsen hun opplevde.

Hun når sitt livs bunnpunkt. Gunhild blir sykmeldt i flere måneder.

– Angsten herjet i meg. Ingenting gledet meg. Ingenting ga mening. Jeg var redd jeg aldri ville bli mitt gamle jeg igjen.

– Skal dere ikke bli med å bade, da? Kom igjen! Det er så herlig!

Snøen laver ned over et av Oslos mer velbeslåtte strøk. En diger hund traver ut ytterdøren, med Gunhild Stordalen (43) på slep. Hun skal bade i Oslofjorden. To grader i vannet, sier Yr.
Fotografen har faktisk badebuksen klar, journalisten nøler. Har ikke badedrakt.

– Du kan låne av meg!

Noen få minutter senere står vi i Gunhilds garderobe. En hvit badedrakt kommer flygende.

– Ta denne! Og du trenger noen store sokker – kjempeviktig. Jeg har noen nyvaskede her, roper hun fra et annet rom.

– Og så en onepiece og et håndkle, vær så god. Har du lue selv? Perfekt!

Gunhild smiler. Gleder seg til bading. Den siste tiden har vært «busy». Hun har kommet med ny bok, «Min Medisin», den handler om hennes nye liv. Det har vært stritt.

– Nå kaller jeg den bare «kokeboken», hehe.

Det toppet seg med debatten i Dagsnytt 18 i starten av januar. I studio møtte hun Dagbladets bokanmelder Cathrine Krøger, som hadde gitt Gunhild terningkast to og kalt boken for «pinlig overfladisk». Gunhild kjempet for å forsvare den. Hun avbrøt, kalte anmelderen ved fornavn og anklaget henne for å ikke ha lest boken. Det ble intenst.

Etterpå tok det fyr i kommentarfeltene på sosiale medier.

«Høy på seg selv», «ufin hersketeknikk», «ufyselig oppførsel», var noen av karakteristikkene Gunhild kunne lese om seg selv etterpå.

– Jeg ble rett og slett provosert, fikk overtenning, sier hun om debatten.

– Hvorfor tror du så mange har vært sinte på deg?

– Nei, altså. Jeg er jo på mange måter kommet lett til penger, vil noen si. Jeg er eksfinansfrue og bor i en svær leilighet. Og jeg har levd et liv som ikke har vært bærekraftig.

Hun tenker seg litt om.

– Jeg kunne jo ligget på en strand og drukket paraplydrinker – og ikke jobbet. Det kunne jeg helt fint gjort. Men jeg har jo gitt meg selv en oppgave i livet; om å sette størst mulig positivt fotavtrykk.

I mer enn ti år har hun jobbet for mat og miljø gjennom organisasjonen EAT.

– Rart at folk skal være så sinte på meg når jeg jobber for endringer som skal kunne komme alle mennesker og planeten til gode, sier hun.

– Jeg gjør ikke dette for at jeg ønsker å stikke hodet frem. Jeg er genuint opptatt av hvordan vi kan få bedre folkehelse og leve lenger på bærekraftig måte, både vår og kommende generasjoner.

Gunhild har fått støtte fra leger og privatpersoner, men kritikerne har ropt aller høyest. Den voldsomme kritikken opplever hun som tøff.

– Det har vært brutalt å stå i en slik hatstorm etter debatten rundt boken min.

Hun har ingen planer om å slutte å kjempe.

– Endringer er smertefulle, og jeg skal klare å stå opp for det jeg tror på.

I etterpåklokskapens lys ser Gunhild at noe av kritikken mot henne var velfortjent.

– Jeg burde ha meditert før jeg gikk inn i det studioet. Vært mye mer tilbakelent og saklig, ikke ovenfra og ned.

Hun pleier å være i balanse nå, mener hun.

– Men jeg hadde nok temperament som liten. Tidligere kunne jeg plutselig ligge på hornet eller få lyst til å vise finger’n i trafikken.

Med meditasjonen har hun merket en forskjell.

– Jeg er blitt så mye mindre hissig. Det er som det har vokst ut en lengre lunte. Jeg tåler mer kaos og ståk. Jeg har mer ... resiliens, heter det.

Et utviklingspsykologisk begrep som på folkemunne kalles motstandsdyktighet.

I debatten i Dagsnytt 18, druknet budskapet hennes, mener Gunhild.

– Vi må snakke om hvor viktig søvn, hvile, fysisk aktivitet, kosthold og relasjoner er for helsen vår. Forskning viser at problemer som kan relateres til disse fem pilarene, livsstilssykdommer, er eksplosivt økende. Da kan vi ikke lenger avfeie dem.

Gunhild avviser at hun er ute etter å ta skolemedisinen.

I 2014 fikk hun diagnosen systemisk sklerodermi, en alvorlig autoimmun sykdom.

– At jeg fortsatt er her, er jo et resultat av moderne medisin og medisinsk innovasjon. Jeg var døden nær, to ganger, men ble reddet takket være dyktige leger.

Gunhild kan ikke huske å ha følt seg i bedre form enn nå.

– Jeg tror, selv om jeg selvsagt ikke kan bevise det, at mine livsstilsendringer har bidratt til det. I dag har jeg ikke noen påviselig sykdomsaktivitet.

Nå vil hun ha debatten om livsstil og de fem pilarene opp på et politisk nivå.

– I dag må du både ha kunnskap, ressurser og viljestyrke for å unngå å bli overvektig og kronisk syk i samfunnet vi lever i. Selv da er det vanskelig å leve sunt og riktig, fordi så mye ligger til rette for at vi skal ta dårlige valg, mener Gunhild.

Hun slår håndflatene lett mot trebordet, og mener samfunnet må legge til rette.

– Vi er nødt til å la det bli enklere for alle folk å velge bedre og sunnere, og vi må satse mye mer aggressivt på forebygging. Klarer vi det, vil vi få bedre folkehelse og mindre lidelse å behandle. Det er faktisk tvingende nødvendig – om ikke helsevesenet skal gå over ende.

Hjemme i
leiligheten
på Frogner
blir Gunhild
overrumplet.

Rammstein
veier 80 kilo.
Til daglig kalles
han bare «Pølsa».

Hunden hopper opp i luften som en middels hest og bjeffer så krystallet i taklampen klirrer.

– Nei, nei! Sitt. Sitt, sa jeg.

«Pølsa» nekter.

– Ikke jokk! Det er forbudt, tordner Gunhild.

– Jeg ligger for sjelden på sofaen. Er for dårlig på det. Det er derfor «Pølsa» reagerer så rart. Mer aktiv hvile, det er bra for oss. Jeg må øve mer.

Gunhild tasler i onepiece’n sin ut på kjøkkenet. På en av fingrene har hun en Oura-ring som registrerer søvn og aktivitet.

– Vil dere ha noe å drikke? Vann med bobler? Jeg må ha kaffe.

I stuen står fotografier i rammer. Det er Gunhild med «Pølsa», Gunhild med Paven, Gunhild med Bill Clinton og Gunhild med Barack Obama.

Som styreleder i EAT Foundation reiser hun verden rundt for å lobbelobbeLobbyvirksomhet er en aktivitet som innebærer at interesseorganisasjoner, bedrifter, pressgrupper og enkeltpersoner forsøker å påvirke folkevalgte politikere og andre beslutningstakere. og påvirke verdens mektige ledere.

Gunhilds egen kamp frem til bedre helse har vært har vært lang og tøff. Hun forteller om nedturen i den nye boken «Min medisin». For noen år siden flyttet sovepillene, hjernetåken og tungsinnet inn hos henne og snudde opp ned på livet.

– Jeg trodde jeg levde et sunt liv fylt av trening og strenge dietter. Sove skulle jeg gjøre i graven, og hvilen skulle jeg ta på gamlehjemmet. Sannheten er at søvnen min var ødelagt etter perioder med jevnlig bruk av sovepiller og at jeg ofte drakk alkohol til middager sent på kvelden.

«Jeg følte meg vellykket som sto opp klokken 04.15 for å jogge en time før jeg gikk i gang med jobbingen», skriver Gunhild i boken.

– Det måtte gå galt.
Hun rister på hodet.

Som legestudent
svarte hun på sex-
spørsmål fra unge
radiolyttere i P3.

I 2006 braser hun
inn i kjendissfæren
– arm i arm med en av
landets rikeste menn.

Gunhild Melhus fra Muggerud smiler kritthvitt sammen med hotellkongen Petter Stordalen. I krokene hviskes det: «Golddigger.» «Lykkejeger.»

Selvsikkert poserer hun på høye hæler. Ofte trener hun flere ganger om dagen, og rulleskøyter er hennes foretrukne transportmiddel – for å brenne noen ekstra kalorier.

Hun føler seg ung, sterk og smart. Ambisjonen er å bli Norges beste traumekirurg.

I møtet med blitslampene kverner tankene om at hun må se bra ut. Og hvorfor spør ingen henne om hva hun har på hjertet?

– Når jeg ser tilbake på det, var jeg fryktelig stresset. Jeg kunne komme hjem på kveldene og gråte for ingenting. Jeg var så sliten av å skulle prestere i studiene og på jobben, og samtidig være glamorøs på den røde løperen, sier hun i dag.

– Det var meg selv som satte kravene. Aldri tenkte jeg på å gi f ... Isteden gjorde jeg som jeg alltid har gjort: Stålsatte meg og «gønna» på.

Året etterpå går Nobels fredspris til FNs klimapanel og tidligere visepresident Al Gore. Gunhild skjønner at klimaendringene er en av verdens største utfordringer. Et par år etterpå får hun en styreplass i Choice-kjeden til Petter Stordalen – og utnevner seg selv til bærekraftsansvarlig.

Fem år etter at de møttes, i 2010, gifter de seg. Helt siden Gunhild var liten, har hun vært engasjert i miljø og dyrs rettigheter. I morgengave får hun en filantropisk stiftelse, Stordalen Foundation.

Kort tid senere startet hun opp EAT. Kirurgdrømmen er for lengst lagt på hyllen, noe større venter. Men også hennes livs mareritt.

Høsten 2014 går Gunhild til legen for å fjerne en fotvorte. I samme slengen ber hun legen ta en titt på noen hudforandringer hun har på brystet. Hun ber ham si at det ikke er sykdommen sklerodermi. Det kan legen ikke gjøre. To uker senere får Gunhild beskjeden om at hun har en hissig variant av systemisk sklerose.

Verden faller sammen og blir et kaos av dødsangst og panikk. Prognosene er dårlige. I verste fall kan hun ha bare noen få år igjen å leve.

Etter sjokket klarer Gunhild å stable seg på bena, og hun får hun høre om behandlingen som kan redde henne, i Nederland. Sammen med Petter reiser hun dit og gjennomfører en beinmargstransplantasjon med cellegift i høydoser.

Hun overlever, men får tilbakefall. Legene er usikre på om hun er i stand til å tåle en ny beinmargstransplantasjon og den sterke cellegiften. Til slutt blir de enige om å prøve på nytt.

– Det var noen tøffe valg og en vond tid, sier Gunhild.

I talkshowet til
Fredrik Skavlan
snakker hun ut
om sykdommen.

I 2017 ser det ut
til at hun har vunnet
kampen. Men lykke-
rusen blir kortvarig.

Mens Gunhild vil ta livet tilbake og styrer all sin energi mot verdens mat- og klimautfordringer, dukker nye helseproblemer opp. Hun føler seg utmattet, klarer ikke å løpe – og hun oppdager forstørrede lymfeknuter i buk og lyske.

Så, i begynnelsen av 2018, begynner hjernetåken å sige på. Prestasjonsangsten blir verre enn noen gang. Hun får tidvis problemer med å forstå helt enkle sammenhenger.

Legene gir ingen klare svar, de konkluderer med infeksjon av ukjent opprinnelse, ifølge Gunhild.

Hun fortsetter både med jobb og trening, selv om helsen blir stadig verre.

– Det var en tvangspreget drivkraft, fryktelig usunn. Jeg var i en slags euforisk stressutløst tilstand etter å ha overlevd en dødelig sykdom to ganger. Jeg hadde så mye jeg ville gjøre med EAT-prosjektet, som var helt i startgropen. Og jeg hadde så dårlig tid.

Gunhild opplever at også at ekteskapet med Petter blir vanskeligere.

– Folk rundt meg så at jeg slet meg ut, men jeg skjønte det ikke selv. Jeg nektet å ta imot Petters omsorgsfulle og velmenende råd, og det ble mye krangling.

I boken gjengir Gunhild beskjeden hun ga til Petter:

«Hvis du stopper meg, kommer jeg til å gå fra deg. Saken er viktigere enn noe forhold i verden, også vårt, så fuck off!»

Det er også nå hun krasjlander under styremøtet i EAT. Hun flykter hjem til Petter og bryter sammen.

«Opplevelsen i møterommet, følelsen av at hjernen var permanent ødelagt, er det verste jeg noensinne har opplevd, og da mener jeg inkludert sklerodermien og de smertefulle behandlingene» skriver hun i boken om følelsene etterpå.

Gunhild tester seg for depresjon og scorer fra «middels» til «alvorlig».

– Jeg trodde ikke jeg hadde det i meg, at jeg kunne bli deprimert. Med hjelp og overtalelser fra psykolog, mamma og Petter bestemte jeg meg for å reise på et helseopphold i Spania. Der hvilte jeg i ukevis.

Men oppholdet hjelper ikke særlig mye. Tilbake i Norge får Gunhild behandling med store doser antibiotika, og depresjonen letter. Psykologen sier at hun må la hodet få helt fred.

– Det var blitt for mye. Da jeg etter hvert aksepterte det, kunne jeg begynne å jobbe med å bli frisk igjen. Det betydde også at jeg måtte innføre varige endringer i livet mitt.

Det er disse endringene hun med boken sin nå ønsker at samfunnet skal snakke mer om: Nok søvn, nok hvile, fysisk aktivitet, næringsrik mat og gode relasjoner.

– Noen mener dette blir banalt?

– Ja, på mange måter er det banalt. Og det er heller ikke nytt. Hva så? Vi må gjøre noe med det. Samfunnet må ta hensyn til disse behovene i mye større grad, svarer hun.

– Det må legges til rette for at disse viktige behovene blir mulig å gjennomføre for folk flest. Som at sunn mat skal være tilgjengelig og rimelig nok til at alle skal kunne velge det.

Gunhild sier hun i lang tid misforsto hva «sunn livsstil» innebar.

– Ja, jeg er lege og burde ha visst bedre – selv om vi lærte for lite om dette på medisinstudiet. Jeg måtte få en kraftig vekker før jeg virkelig skjønte det.

Hun trodde hun kunne klare seg med fem–seks timers søvn, og hun brukte i perioder sovepiller for å sovne. Hun skjønte heller ikke hvor mye verre søvnkvaliteten blir av alkohol som er inntatt tidligere på kvelden.

«Jeg var så stresset inni meg og klarte ikke å skru av hodet, så da ble vin og sovepiller en måte å dra ut stikkontakten på», skriver hun i boken.

Nå legger hun seg i halv ti-tiden, sovner et par timer senere og våkner av vekkeklokken med fuglekvitter i åttetiden. Har hun problemer med å sove, mediterer hun.

– Jeg tar det rolig på morgen; mediterer, spiser, trener før jeg starter jobben rundt kl. 12. Så jobber jeg til 19-tiden. Jeg vet at jeg er privilegert som kan legge opp arbeidsdagen min selv. Hovedpoenget er å få nok søvn.

I hele sitt voksne liv har Gunhild talt kalorier. Hun beskriver kostholdet hun hadde i 20-årene som skakkjørt.

– Hos meg har det vært forskjellige trender for kostholdet. I en periode var det lettprodukter av alle slag, så ble fett den store fienden, før sukker ble helt ut, forteller hun.

–Jeg drakk også vin til middagen nesten hver dag, og jeg styrte mye med å holde søtsuget i sjakk.

Gunhild har også en mistanke om at hennes matinntak gjennom årene har påvirket tarmfloraen i negativ retning, på en slik måte at det kan ha hatt noe å si for hennes alvorlige systemisk sklerose-sykdom.

– Det viser seg at pasienter med min diagnose ofte har slike forstyrrelser i tarmfloraen, sier Gunhild.

– Forskningen er fortsatt i startgropen, men et fiberfattig og usunt kosthold kan, sammen med miljømessige faktorer og genetikk, føre til lavgradig inflammasjon eller betennelse i kroppen. En fellesnevner for mange moderne sykdommer, legger hun til.

I dag går hun for et «variert, råvarebasert og planterikt kosthold». I tillegg faster hun cirka 16 timer i døgnet.

– Da kan jeg fortsatt spise to–tre gode måltider, oftest mellom klokken 12 og 20. Etter at jeg begynte å legge om kostholdet og innførte periodisk fasting, har jeg følt meg mindre sulten, og det sterke søtsuget jeg har kjent på i alle, år har forsvunnet.

Meditasjon er blitt like viktig for Gunhild i hverdagen som tannpuss.

– Både tenner og hode bør pusses daglig. Med meditasjon får hjernen en dusj, og hodet føles klarere. Det er en god følelse.

Hun er fortsatt opptatt av trening og liker å være i fysisk aktivitet.

– Det er mer avslappet enn før. Jeg utsetter meg aldri for konkurransetrening og tenker at litt alltid er bedre enn ingenting.

Mykt faller snøen
over den frosne
stranden på Bygdøy.

Gunhild tar av seg
klærne. Så går hun
bare uti. Rolig.

– Dette er en av tingene jeg gjør for å være snillere med kroppen. Det er omvendt bakrus!

Den gråblå sjøen er helt stille denne januarfredagen. Også journalisten og fotografen tester badevannet.

– Wow, imponerende! heier Gunhild.

«Pølsa» kommer løpende. Han tar med seg håndkleet og gamper av sted.

– Hei, vent, roper Gunhild.

– Det der har du ikke gjort før! På plass!

Etter skilsmissen fra Petter har Gunhild vært single. Men hun er fortsatt opptatt av at folk trenger nære relasjoner og noen å være glad i.

– Vi må vekk fra at alle «må ha» en partner. Men vi må ha kjærlighet, og kjærlighet kommer i mange fasonger. Du kan føle kjærlighet til en venn, til et familiemedlem, til en nabo eller en hund.

Selv tror Gunhild at hun aldri vil gifte seg igjen. Hun vil ikke ha noe langvarig forhold med noen heller.

– Da vi bestemte oss for å gå hver vår vei, visste jeg egentlig at jeg aldri kom til å finne noen andre enn Petter. Jeg mener, jeg har vært gift med verdens beste mann. Det er naivt å tro at det skulle være lettere med en annen. Been there, done that!

Hjemme i leiligheten kaster hun et blikk ut vinduet.

– Det var fantastiske år, vi hadde det utrolig fint. Mye gøy, masse muligheter og lærdom. Men livet tar mange vendinger, og nå er det er helt riktig at vi ikke er sammen lenger.

Hun lener seg frem over bordet hjemme i leiligheten.

– Som mamma har sagt mange ganger: Forhold er som å stelle en plante, det krever vanning, kjærlighet, tid og omsorg. Det betyr prioritering.

Gunhild lener seg tilbake i den grå stolen. Lyset på vesthimmelen over skrivebordet gløder.

– Kaos er den nye normalen, vi har under et tiår på oss for å kunne unngå de mest katastrofale konsekvensene av klimaendringer og naturkollaps. Da vil jeg gjøre det jeg kan for å bidra. Men for å kunne gi må du også være i balanse selv.

– Føler du at du har ofret mann og barn for redde verden?

– Et offer for å ha den friheten? Ikke for meg. For meg, nå, kjennes det ut som et privilegium å ikke være bundet av andre forpliktelser enn Pølsa, svarer Gunhild.

– Jeg har bestemt meg for lenge siden at dette er meningen med mitt liv. Jeg ønsker å gjøre alt jeg kan for å gjøre verden til et bedre sted.

– Hvilke reaksjoner har du fått på valgene dine?

– Det med å si høyt at jeg ikke skulle ha barn, har nok provosert mange. Og jeg har møtt mange som sier ting, type: «Bare vent og se, det kommer nok barn». I perioden da jeg var nygift, holdt jeg på å klippe egglederne, demonstrativt, for å vise at jeg mente det alvor.

Gunhild rister på hodet.

– Det er manglende respekt for at vi er veldig forskjellige og gjør ulike valg. Det er synd, og fører til at mange føler seg utenfor.

– Føler du deg alene?

– Nei, og det er jo det jeg prøver å si. Lykke i livet kan være så mye!

«Pølsa» har reist seg fra hundesengen sin borte ved vinduet, lusker bort til Gunhild, som klør ham bak øret.

– Nå må jeg ha begge hendene på rattet. Da har jeg ikke overskudd eller kapasitet til å investere i et forhold. Jeg vet hvor fantastisk det kan være – men også hva det koster av tid og energi.

Gunhild peker på «Pølsa».

– Selv han må jeg prioritere vekk noen ganger fordi jeg må reise bort på kort varsel. Da må han sendes til foreldrene mine på «Muggerud spa og resort». Det skjer uten at jeg får spørsmål, eller at det blir en krangel.

Gunhild smiler og nikker mot 80 kilo bikkje.

– Men tenk deg om det hadde vært en mann!