FAMILIEKJÆR: Fosia Adam og Husein Awadnur sammen med barna. Fra venstre: Idiris (5), Fatima (2,5), Aisha (11), Maryama (9) og Ibrahim (7).
FAMILIEKJÆR: Fosia Adam og Husein Awadnur sammen med barna. Fra venstre: Idiris (5), Fatima (2,5), Aisha (11), Maryama (9) og Ibrahim (7). Foto: Tore Kristiansen

Stenges ute fra boligmarkedet fordi renter er «forbudt»

LIVSSTIL

For dem er renter forbudt. Derfor må Husein og Fosia leie den 80 kvadratmeter store leiligheten i Gamle Oslo – for 17 000 kroner måneden. De mener det stopper dem fra å bli integrert i Norge.

Betalt innhold
Publisert: Oppdatert: 14.07.18 12:03

«Ikke lukk opp døren for narkomane», står det på utgangsdøren. Murgangen i den kommunale blokka er gul og har bare ett vindu i enden.

For noen måneder siden flyttet Husein og familien fra åttende etasje og ned til sjette. Fembarnsfamilien fikk leie 80 kvadratmeter med tre soverom.

17 000 kroner i måneden betaler familien – i leie.

Det er penger rett ut av vinduet, mener noen.

Men de kan ikke annet. Ifølge islam er det syndig for troende ta opp lån der de må betale renter – fordi ingen ikke skal tjene penger på andres økonomiske behov. Derfor mener Husein og Fosia at de er nødt til leie – istedenfor å eie. Konsekvensen er at de mister muligheten til å investere i egen bolig.

Husein setter seg i sofaen, strekker hånden ut i lufta og ser rett fremfor seg.

– Det er som et skilt henger foran ansiktet mitt, og overskygger alle andre tanker. «Du må skaffe familien en stabil bolig», står det skrevet.

Han vet at mange somaliere har det sånn.

– Den dagen vi får det til, blir det plass til andre planer. Først da kan vi tenke: Hvordan skaffe barna en god utdanning og jobb. Hva kan vi hjelpe til med så barna blir ressurser i det norske samfunnet?

Husein lener seg tilbake i sofaen. Bolig er nøkkelen for å bli integrert, vet han.

– Men så lenge vi ikke kan ta opp boliglån, kommer vi ikke videre.

Somaliernes bydel

Grønland er det er langt mellom grøntområdene, men kort mellom menneskene. Leilighetene er små og gårdene ligger tett.

I Arbeidsforskningsinstituttet sin rapport «På sporet av det nye Grønland», er del-bydelen registrert og analysert.

Over 3000 av Oslos 14 459 norsksomaliere bor nettopp i Bydel Gamle Oslo, først og fremst på Grønland, Nedre Tøyen og Enerhaugen.

De fleste er familier med mange barn.

Og mer enn åtte av ti leier boligen de bor i.

Husein Awadnur er pappa til Aisha (11), Maryama (9), Ibrahim (7), Idiris (5) og Fatima (2,5) – og en ressurs i lokalmiljøet på Tøyen.

Han har vært natteravn i området, sitter i styret i Tøyen Sportsklubb, er en aktiv pappa på barnas skole og kjenner de fleste somaliere i området.

De fleste somaliere Husein kjenner hverken kan eller vil ta opp vanlig boliglån. Grunnen står i Koranen:

Både å kreve renter på det du låner ut, og å betale renter, er stor synd.

– Hvorfor?

– Du skal ikke utnytte de som virkelig trenger et lån ved å ta høye renter. Det å gjøre seg rik på andres bekostning, er synd, forklarer Husein.

Ulik praksis

Det er først og fremst de som tjener penger på renter, Koranens forbud er rettet mot. Islamsk rettslære forbyr «riba» som kan oversettes med «utnyttende renter», eller ågerrente.

Muslimer tolker dette ulikt. Noen argumenterer med at det er «ågerrenter», altså urimelig høy rente og utbytting av den svakeste part, som er forbudt, ikke å ta et vanlig boliglån i banken.

Andre mener at du må innrette deg etter det norske systemet når du bor i Norge. Eller at det kan gjøres unntak fra forbudet når det ikke finnes alternative finansieringsformer.

Det argumentet har Husein motsvar på: Det finnes et alternativ: Nemlig å leie bolig, mener Husein.

Så lenge han har den muligheten, må han gjøre det.

– Men det fører til ustabilitet, sier han.

– Vi vet ikke hvor lenge vi får bo her. Og leilighetene i dette området er små. Når barna blir litt eldre, blir det tett med tre barn på et soverom.

I klassen til Aisha er det kun noen få elever som startet sammen med henne i første klasse. De andre har flyttet.

– Ustabile boforhold, få fritidstilbud og leiligheter som er for små til at barna kan ha venner hos seg er ikke bra, påpeker Husein.

– Så begynner de å henge på gata. Uten forbilder og stabilitet, sukker han.

Skarpe kontraster

Bare halvparten av beboerne på Grønland eier egen bolig, resten leier. Det er den høyeste andelen leietagere i noen bydel i hovedstaden, slår Arbeidsforskningsinstituttets rapport fast.

Boligområdet på østsiden av Akerselva er lite og tett med innbyggertall som en middels stor by – 10 000 personer.

Mens velstanden og hipsterne for lengst har inntatt Grünerløkka, har den latt vente på seg her.

Seks av ti barn vokser opp i familier som er fattige over tid. Landets fattigste bor i små leiligheter i forhold til hvor mange de er i familien. Tre av fire barn under 16 er minoritetsnorsk.

Et steinkast unna ligger Bjørvika. Der bygges det ut dyrere leiligheter og fristes med badestrand. «Gentrifisering» heter det på forskerspråket. Arbeiderklassestrøk, gjerne nær sentrum, blir forvandlet til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper.

Men i kvartalene opp mot Tøyen er bybildet fortsatt det samme: Frelsesarmeens slumstasjon, Bymisjonens institusjoner, noen kommunale boliger, moské og barnehage.

Ingen andre områder i byen har høyere gateomsetning av narkotika enn langs Akerselva. Da «Plata» ble sprengt var det hit de kom. Samtidig er mangfoldet av religiøse menigheter, kulturliv og næringsliv større enn de fleste steder i byen.

Grønland er en by i byen og et boområde på samme tid.

Det er her storbypulsen banker aller hardest. På godt og vondt.

Det nye løftet

Grønland skal nå rustes opp. Gjennom en offensiv som startet 1. januar i år, skal kvartalene bli bedre å bo og ferdes i, etter mønster fra Groruddalssatsingen fra 2007 og områdeløftet for Tøyen fra 2014.

Oslo kommune har satt av ti millioner kroner til Grønlandssatsingen, blant annet til belysning og en stedsanalyse. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) setter inn ti millioner kroner og Politidirektoratet skal bruke syv millioner kroner til en særskilt innsats.

Ingen av dem kan gjøre noe med en av de største utfordringene:

Mangelen på egne boliger.

«Området preges av å være et transittområde med stor gjennomtrekk», heter det i stedsanalysen «På sporet av det nytt Grønland», som Arbeidsforskningsinstituttet står bak.

«En av tre er årlig på flyttefot», fortsetter rapporten.

– Min familie har flyttet fem ganger siden vår eldste Aisha (11) ble født. Sånn sett har vi klart det ganske bra, mener Husein.

Mange av dem han kjenner flytter langt oftere. Familiene vokser ut av små toroms. De har ikke penger til å kjøpe leilighet, eller de vil ikke ta opp boliglån der de må betale renter. Så blir det å flytte igjen.

– Som om nomadekulturen aldri vil slippe, sier Husein.

Lekser på biblioteket

Sumaya (17) bruker biblioteket på Tøyen når hun trenger stillhet for å gjøre lekser. Det holder åpent til klokken 23.00.

17-åringen deler soverom med tre småbrødre, så hjemme er det ikke ro før ved titiden. For Sumaya med ambisjoner og gode karakterer blir det vel sent å starte lekselesingen da.

De andre i klassen vet ikke hvordan hun bor. Sumaya vil ikke bli tatt bilde av, og vil heller ikke be med venninner hjem.

– Det er ikke anstendig nok, forklarer hun.

Med det mener hun at hjemmet er for lite og sparsommelig, ikke at det uryddig og urent.

Når skolevenner spør henne hvordan rommet med de to køyesengene ser ut, svarer hun unnvikende. Det er ikke plass til mye mer enn sengene der.

– Jeg elsker familien min og elsker at vi er sammen, men av og til skulle jeg ønske meg muligheten til å gå inn på et rom, lukke døren og være alene. Leilighetene har fuktskader og ødelagt verandadør. Brødrene mine har fått astma av innemiljøet.

– Blir du misunnelig på de andre?

– Jeg er muslim. Dette er Allahs vilje. Dette er min skjebne. Men det er klart jeg ønsker meg et sunt hus med plass til oss alle.

Frykter usikkerheten

Fosia (34) Adam, Huseins kone, kom til Norge som 13-åring. Hun og Husein traff hverandre da hun gikk på videregående skole. Det ble dem.

I den kommunale leiligheten i sjette etasje strekker hun en pekefinger mot den store veggfaste TV-skjermen.

– Da vi kjøpte den på avbetaling, betalte jeg de ekstra rentene og gebyrene med en gang, på første avbetaling. Så fikk jeg vite akkurat hvor store avdragene ble frem til TV-en var tilbakebetalt. Da slapp jeg å være redd for renter som gikk opp og ned og skaper en uforutsigbar økonomi.

– Er forutsigbarheten viktig for deg?

– Ja. Hadde jeg fått vite akkurat hvor mye jeg skulle betale hver eneste måned i år fremover, ville jeg vurdert å ta lån. Usikkerheten er jeg redd for.

– Noen somaliere tar lån, mens andre ikke gjør det. Hva skyldes forskjellen?

– Folk bestemmer selv hvordan de vil leve livet sitt. Jeg fordømmer ingen, om de tar lån eller ei. Men et vanlig boliglån kan ikke vår familie ta. Det er haram.

DNB vurderte i 2007 å begynne med lån etter islamske prinsipper, men «konkluderte med at det ikke var kundegrunnlag for dette på det tidspunktet».

– Per i dag vurderer vi ikke et slikt lånetilbud. Våre rådgivere er daglig i kontakt med våre kunder og opplever at det ikke er etterspørsel etter det, sier kommunikasjonsrådgiver Vidar Korsberg Dalsbø.

I fjor opprettet Storebrand en nettside om boligfinansiering etter islamske prinsipper. På en uke fikk de 300 henvendelser fra potensielle kunder.

– Men markedet var for lite og det ble for dyrt å sette i gang, opplyser pressekontakt Nikolaos Farmakis.

Det tredje beinet

– Det må tenkes nytt, fastslår Sarah Prosser, spesialrådgiver i Bydel Gamle Oslo. Hun jobber for at barnefamiliene på Grønland og Tøyen skal slippe å bekymre seg for hvor de skal bo neste år.

«Det tredje beinet» kaller hun finansieringsformen:

Ikke eie på tradisjonelt vis. Ikke leie heller. Prosser viser til utlandet, der stiftelser eier boliger og sosialt entreprenørskap ikke er uvanlig. Hun forteller om leieordninger der overskudd skytes tilbake i boligene og nærmiljø, så de stiger i verdi.

Prosser ledet en gruppe som har skrevet en rapport om disse alternativene. Om det er mulig å realisere på Grønland, er en annen sak.

Her er over 40 prosent av leilighetene som leies ut, eid av private. Det kan ikke uten videre kreves at de skal drive sosial utleie. Det finnes heller ikke flere tomter å bygge ut.

På Grønland er det tett nok som det er. Historiene om penger under bordet og hyppige utkastelser florerer.

Hvordan skal en da sikre barnefamilier stabile boforhold?

– Vi er nå i gang med å kartlegge utleiesituasjonen på Grønland. Det er først skritt, sier Prosser.

Gi folk muligheten

Leieboerforeningen har nå etablert seg på Grønland med åpent kontor en gang i uken.

– Vi trengs her, fastslår avdelingsleder for boligsosialt arbeid i Leieboerforeningen, Anne-Rita Andal.

Styrene i de ulike bygårdene må bli bedre til å samarbeide om stabile utleiekontrakter, mener hun.

Andal oppfordrer også kommunen til å gå i dialog med eierne for å overbevise dem om at det er lønnsomt med stabile og lange leiekontrakter.

– Før var boligpolitikken en del av velferdspolitikken. Nå må folk dessverre klare seg selv, sier hun.

Line Oma (Ap), bydelsleder i Gamle Oslo, er opptatt av at bydelen selv skal foreslå tiltak for hva som skal til for å løfte Grønland.

Likevel er «barn som vokser opp i fattigdom» den utfordringen hun som politiker, Grønlandsbeboer og mor ser tydeligst.

Familiene bor trangt, har få uteområder og mange flytter.

– Vi må gi dem mulighetene til å bli, sier Oma.

En tredel på flyttefot

– På hvilken måte skal jeg få muligheter?

På Starbucks rører Sahra Nuur (40) melk og lys kaffe med hennafargede fingertupper og lang skje. Den lange jilbaben, som mange av somalierne bruker, dekker den tykke jakken hun har på seg.

Fra hjemmet sitt i Norbygata har hun krysset hovedpulsåren i bydelen Grønland, Grønlandsleiret. Her ligger innvandrerbutikker side om side med gammeldagse kafeer, kontorer og kjedebutikker.

– Renter er synd. De som kjøper, føler at det ikke er bra, sier de. I Somalia kjøpte folk bolig, men nå er alle mer religiøse. Vi påvirker hverandre. Folk kan gjøre hva de vil, og jeg fordømmer dem ikke. Men jeg vil ikke ta lån.

Sahra reiser seg for å vise hvor hun leier. Der borte, et par kvartaler oppe i gaten, bor de fem barna hennes på to soverom. Utleieren er snill, men det er råte og fukt i leiligheten.

De to minste har fått allergi og astma. Leien er på 13.000 kroner. Det klarer Sahra, som nå går på skole etter mange år som barnehageassistent. Mannen kjører taxi.

– Men dere får ikke komme inn. Datteren min vil ikke vise frem leiligheten. Hun skammer seg, sier hun.

Doble køyesenger på et rom og liten plass. 70 kvadrat fordelt på en fembarnsfamilie.

Eldstedatteren på 17 år går på skole på vestkanten. I klassen vet de ikke hvordan hun har det hjemme. Det er flaut å vise frem.

Sahra ønsket datteren til en skole der flertallet var etniske nordmenn. Prisen datteren betaler er at ingen i klassen går med hijab eller bor slik som henne.

– Likevel er det en riktig avgjørelse. Barna mine må studere. At de får en utdanning og en god jobb er min livsforsikring, påpeker Sahra.

Hun har flyttet mange ganger. Fra OBOS-leilighet til private leiligheter, der eieren plutselig får bruk for husværet og leieboerne må ut.

– Det gjør noe med meg å flytte så mye. Det er som om Norge aldri blir mitt land, forklarer hun.

– Hva med å prøve og leie et annet sted, utenfor Gamle Oslo?

– Tror du ikke jeg har prøvd? Somalisk familie med fem barn. De bare legger på røret.

– Hva med å spare til bolig?

– Jeg går på skole. Med en inntekt får vi det ikke til. Det er husleie, SFO, barnehage, skole og mat. Mer strekker ikke pengene til.

Når Sahra blir trist over trangboddhet og muggsopp, trøster hun seg med at det er gratis skole og helse i Norge. Den tryggheten hadde hun ikke i landet hun bodde i frem til hun var 20 år. Krigen brøt ut da hun var 13 år og familien mistet huset. De neste syv årene var hun flyktning i eget land, alltid på flyttefot.

– Men lån med renter tar jeg ikke. Det er krig mot Allah.

Rentefrie muligheter

– Krig mot Allah. Hvem ønsker det?

Professor Torkel Brekke har undersøkt norske muslimers behov for låneordninger som ikke strider mot Koranen, såkalt islamsk finansiering.

Du finner det i Saudi-Arabia, Kuwait, Malaysia, Qatar og De forente arabiske emirater. I Storbritannia er det også egne banker for islamsk finans.

Enkelt forklart innebærer det at banken kjøper leiligheten, og at du kjøper den igjen av banken til en avtalt høyere pris. Boligen betales da i avdrag, og er en kjent betalingsform i flere muslimske land.

Siden prisen er avtalt på forhånd, kalles dette ikke renter. Det blir likt renter, men rent prinsipielt er prisen fastsatt og avdragene vil ikke stige.

I rapporten, skrevet for Civita, har Brekke forsøkt å kartlegge behovet for denne typen låneordning. 80 prosent av muslimene ønsket å benytte seg av rentefrie lån selv om det ville koste mer enn et ordinært lån. 70 prosent av de han spurte mente også at det var et problem at rentefrie lån ikke finnes i Norge.

– Bankene bør se på en slik ordning, mener Brekke.

At norske muslimer sliter med å skaffe egen bolig som følge av renteforbudet i Islam, kan være en svært alvorlig konsekvens for hele samfunnet, påpeker han.

– Det hindrer økonomisk integrering i Norge. Å eie egen bolig er viktig for å bygge seg opp kapital her i landet. Uten egen bolig er det lett å bli sittende fast i fattigdomsfellen, forklarer Brekke.

Husbankens alternativ

De siste årene har Husbanken fått langt flere henvendelser fra muslimer som ikke vil ta opp lån med renter.

– Vår opplevelse er at flere og flere muslimer velger å se på startlån som en annerledes låneordning, sammenlignet med lån i private banker. Det at lånet er statlig og at det ikke er noen som beriker seg på rentene, spiller nok en viktig rolle, sier Jorunn Rogne Tennfjord, pressekontakt i Husbanken.

Huseins alternativ

Husein vet hvordan boligproblemene påvirker somalierne. Derfor har han opprettet et selskap med sosiale mål: Raamas bolig.

Målet er å gi en fleksibel og tilpasset sosial boligfinansiering til dem som ikke kommer inn på boligmarkedet fordi de ikke kan ta boliglån.

Raamas bolig har nå fått tilskudd for å kartlegge denne utfordringen.

Familier med kommunale leiekontrakten må få dem fornyet hvert femte år.

Om familiens samlede inntekt overstiger 400 000 kroner, må de kanskje ut før den tid. Det bekymrer familiene.

Private utleiere kan kaste dem ut på dagen. Det bekymrer dem enda mer.

Med flere selveide boliger vil oppvekstmiljøet bli bedre, og kriminaliteten gå ned, mener Husein.

– Som barn lekte jeg fritt ute, Men da var det bare kjente og slektninger overalt. Her er ungene mer utsatt, sier Husein.

Husein er bekymret både for somaliernes fremtid og ghettofiseringen.

– Vi er en svært lukket gruppe: Jeg skjønte at de var viktig å gå ut og være engasjert og synlig. Barna trenger forbilder og positive miljøtiltak.

Hans drøm er å kjøpe en leilighet der luften er ren og gresset grønt.

Fosia er mer pragmatisk.

– Jeg er nok mer bymenneske, mener hun selv.

– Så lenge vi passer på barna våre, går det bra.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL785

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om