Penga eller livet

Ikke bare idyllen i Lofoten kan være truet.
En hel verden står i valget mellom velstand og undergang.
Kan vi klare oss uten oljen?

DENNE HELGEN splittes Aps landsmøte av fløyer som kjemper for eller mot varig vern av flere oljerike havområder utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Oljen står i dag for en tredel av all energi verden bruker.

De neste 11 årene må klimautslippene halveres hvis vi skal unngå alvorlige klimaendringer,  ifølge verdens forskere.

Det betyr at vi må bruke mindre olje.

I hvert sitt verdenshjørne, Texas, Nigeria og Lofoten, har VG møtt tre vanlige mennesker som står midt i kampen om den siste oljen.

Som vi alle gjør.

For litt over to år siden hadde Adam åtte dollar på kontoen.

I dag leder forretningsmannen fra Texas nesten hundre ansatte og kontraktører i et selskap som lever av å legge rørledninger for den amerikanske oljebransjens nye episenter: Permian-bassenget.

– Vi vokser som ugress. Det begynner å bli helt vilt.

Som eier av en ny, romslig bolig omtaler Adam Jennings (36) seg selv som en «selfmade man»:

Men det er større krefter enn personlig vilje som har formet Adam suksess.

Ny teknologi, fracking, har gjort det mulig å utvinne olje som alle trodde var for dyr.

Derfor gikk USA nylig forbi Saudi-Arabia og Russland som verdens største oljeprodusent.

Landet spås å bli den største eksportøren innen få år.

Det er overraskende for et land som inntil for tre år siden forbød oljeeksport i frykt for oljemangel.

Adam og kjæresten Courtney flyttet inn i nabolaget til «de store gutta», de som jobber i større olje- og gasselskap.

Adam er en liten aktør i et stort maskineri. Etter mange år i oljebransjen har han vært med på oppgangstider før.

Han vet hvilken lunefull business det er å jobbe med ressursen som hele verden er avhengig av:

– Alt kan forsvinne på et blunk.

FOLK HERFRA liker å si at Gud angret seg sånn for hvor fattigslig han skapte jorden, at han bestemte seg for å gi den olje.

De vidstrakte, treløse gresslettene som dekker store deler av Vest-Texas, er solsvidde og ugjestmilde.

Den eneste planten som trives her, er et lite tornete tre i erteblomstfamilien, mesquite, en av verdens mest invaderende arter.

Selv når du kutter treet ned til roten, vil det ofte vokse opp igjen.

En lignende insisterende stahet finner du i folket som har bosatt seg her.

DEN FØRSTE BRØNNEN i Permian-bassenget som viste seg å inneholde olje, ble boret i 1921.

Den var oppkalt etter helgenen for det umulige, Santa Rita.

Brønnen slo hull på det som skulle vise seg å være et av de rikeste oljefeltene i landet, og på den tiden i hele verden.

Seks år senere hadde 36 oljeselskap etablert seg med kontorer i Midland, et tidligere beskjedent gjennomfartssted for bønder.

Snart skulle det vokse til å bli hovedsetet for oljebransjen i regionen.

Rundt 30 milliarder oljetønner er hentet opp herfra, ifølge analyseselskapet Wood Mackenzie.

Det antas at det finnes to eller tre ganger så mye olje igjen under sanden.

Nå har bransjen funnet en ny, lønnsom måte å hente den opp på.

Slik blir landskapet endret av oljempumpenes inntog:

2008
2013
2018

MIDLAND, oljehovedstaden ved Permian-bassenget, er vant til hva de kaller «boom-and-bust»:

Oljeprisens svingninger påvirker byens innbyggere sterkt.

Rørledningene som Adam og gutta hans legger i bakken, de han kaller «blodårene» til oljeutvinningen, er infrastruktur som er ment å vare i flere tiår.

Det bekymrer miljø- og klimaaktivister.

En stor andel av de påviste fossile reservene av olje, gass og kull må bli liggende i bakken hvis verdens land skal begrense den globale oppvarmingen, slik de er blitt enige om, ifølge forskere.

Derfor er det ulike måter å se på det som skjer i Vest-Texas på:

  • Tilhengerne mener at fracking av gass er med på å redusere CO₂-utslippene: Dersom kullfyrte kraftverk erstattes av kraftverk som fyres med gass, vil nemlig utslippene reduseres.
  • Motstanderne mener at metoden vil avlede myndigheter og selskaper fra å investere i fornybar energi, som på sikt må erstatte kull, olje og gass, hvis verden skal nå klimamålene.

Hjemme diskuterer Adam og kjæresten Courtney klimaendringene:

ETT SPØRSMÅL får Adam til å stanse midt på gressplenen i hagen, som han nettopp har forklart skal bli et svømmebasseng med vannsklie og dusj:

Om det er verdt det?

Det er 40 varmegrader. Flere uker etter siste regnvær er plenen er irrgrønn. Adam har sin egen private brønn til vanning.

– Hvem liker ikke å ha penger nok til familien sin?

I dag tjener han det samme på en måned som hans far pleide å tjene på et helt år før han ble ufør, sier han.

I HYLLEN på Adams kontor står en enkel svart ramme som han fikk av sin mor til jul.

Det er de gamle lønnsslippene hans, innrammet.

Til sammen viser de yngstesønnens reise fra en beskjeden årslønn som sveiserassistent til den solide formuen han har i dag.

Som guttunge pleide Adam og kameratene å snike seg nær oljepumpene i nabolaget og klatre opp på stålryggen, som leder opp til det som kalles «hestehodet».

Nå rir hele delstaten på oljeboomen: Langs veien, på jorder, i hagene til folk – overalt durer oljepumpene.

– De er som trær for oss, sier Adam.

I 300 år har et stadig større og kraftigere maskineri av fossil energi vært grunnfjellet for menneskets rikdom, vår velferd og vår tro på fremgang.

Men i Nigeria møter vi en mann som er merket av oljen.

Etter oljeboomen har Midland blant de laveste ledighetstallene i landet. Her kan du få dobbelt så godt betalt som i andre stater, selv uten utdanning.

  • 2812 kilo CO₂ ble sluppet ut på reisen Oslo-Dallas-Midland t/r med fly for VGs to utsendte. Klimakvoter blir kjøpt for dette.

Første gang Eracks merket at noe var i ferd med å forandre seg, var han bare en guttunge.

PÅ ETTERMIDDAGENE løp Erabanabari «Eracks» Kobah landeveien ned til elven, slang av seg skolesekken og hoppet uti for å fiske krabber og småfisk han og kameratene kunne selge på markedet i landsbyen.

En dag oppdaget de at små krabber krøp opp av vannet og la seg på elvebredden.

Solte de seg? spøkte kameratene.

De hadde aldri sett krabbene oppføre seg sånn før.

Senere fant de krabbene med buken opp.

Erabanabari «Eracks» Kobah (56)

NESTEN 40 ÅR senere er Eracks tilbake ved elvebreddene han vokste opp ved.

Stedet han har tatt oss med til, er nært der det skjedde et massivt oljeutslipp fra en rørledning ved nabolandsbyen Bodo i 2008.

Oljesølet i Nigerdeltaet er kalt en av verdens største miljøødeleggelser.

Flere oljeutslipp har forurenset sjø og land i området i over 50 år.

Det er en svart flekk i fortellingen om det afrikanske kontinentets største økonomi og veksthus, Nigeria.

På mange steder utgjør forurensningen «alvorlig risiko» for innbyggernes helse, og førte til dårligere avlinger, beskriver en FN-rapport fra 2011.

Eracks viser oss oljesølet i elven der han pleide å leke som barn:

ETTER AT KONA døde av kreft, tok han med seg sønnen på 11 og datteren på 13 og flyttet inn til regionhovedstaden Port Harcourt, en 50 minutters biltur unna.

På veggen henger bilder av dem sammen. Eracks kan ikke vite det, men han frykter at konas sykdom henger sammen med oljeutslippene.

– Jeg har ikke sagt det til barna. Men grunnen til at vi flyttet ,er at jeg vil ikke at de skal vokse opp her hvor jeg vokste opp. Jeg er redd for hva det kan gjøre med helsen deres.

På samme hullete, jordvei som Eracks løp med fisk som liten, går det i dag en annen skytteltrafikk.

Unge menn på motorsykler reiser inn i regnskogen:

På vei tilbake er de lastet med opptil tre 100 liters-tønner med oljeprodukter på kjerrer.

Det er stjålet olje.

Oljetyveri kostet Nigeria nesten 2,8 milliarder dollar i tapte inntekter i fjor, ifølge FN, som viser til tall fra nigerianske myndigheter.

Rundt 30 prosent av oljen som går gjennom rørledningene i Nigerdeltaet, stjeles, ifølge analyseselskapet Wood Mackenzie.

I mangel av andre jobber tar folk saken i egne hender og raffinerer olje ulovlig:

ULOVLIG RAFFINERING bidrar til å skade både mennesker og miljø, særlig de som jobber hele natten uten sikkerhetsutstyr blant flammene, slår en FN-rapporte fast.

Eieren av to av oljeraffineriene nær landsbyen til Eracks svarer at de ikke har noe alternativ.

Selv er han i ferd med å bygge seg et toetasjes murhus, med søyleinngang for pengene han nå tjener.

Shell, det største oljeselskapet i regionen, mener oljetyveri, sabotasje og ulovlig raffinering er skyld i mesteparten av utslippene i Nigerdeltaet.

Mange av dem som bor her, mener Shell har skylden.

Oljetyvene driver sin illegale raffinerivirksomhet om natten:

FLERE LANDSBYER i Niger-deltaet har saksøkt oljeselskapet Shell.

I front for noen av søksmålene i nigeriansk rett står Eracks.

Han representerer fire menn fra nabolandsbyer som også er blitt rammet av oljeutslippene.

Kassavaene de dyrker, er bare halvparten så store som de pleide å være, hevder mennene.

Og fiskerne må reise dobbelt så langt for å finne fisk, sier de.

SHELL HAR utbetalt over 80 millioner dollar i erstatning til innbyggerne i en av landsbyene, Bodo, for oljesøl de vedgår skyld i.

Selskapet bestrider at de har ansvaret for mer.

Nigerianske myndigheter lanserte i 2016 en større opprydningsaksjon av deler av oljesølet i deltaet, etter anbefalingene fra FN-rapporten fem år tidligere.

Først tre år senere, i januar i år, var ingeniørene på plass.

PÅ ET STORT KONTOR møter vi en mann med nypresset dress og et tykt 3D-visittkort som glinser i flaggets farger.

– Det er ikke riktig at vi er forsinket. Vi har gjort mye planlegging siden 2016, sier Marvin Barinem Dekil.

Han er de nigerianske myndigheters koordinator for opprydningen.

Ogonifolkets krever at de skal få ta del i rikdommen oljen skaper for landet.

Dekils svar at dette ikke er innenfor hans ansvar. Men det planlegges flere kurs og jobbtreningsprogrammer for kvinner i Nigerdeltaet, svarer han.

Hvorfor kvinner? De fleste som deltar i stjelingen av olje, er unge menn?

– De skal også få kurs. Alle skal få kurs, svarer Dekil.

NIGERIANSKE myndigheter opprettet i 2000 et eget direktorat som skulle sørge for utvikling av Nigerdeltaet.

Rett utenfor Eracks hus har direktoratet satt opp et gatelys drevet av solpanel. Batteriet er stjålet, så det virker ikke, sier han.

Som alle andre i landsbyen har Eracks en generator, slik at han har lys også når strømmen går, som den gjør hver dag.

Mange fyrer generatoren med stjålet olje.

Eracks er ikke imot oljeproduksjonen i seg selv.

Eracks vet godt at olje står for over 80 prosent av Nigerias eksportinntekter.

– Hvis oljen hadde kommet oss som bor her til gode, og var blitt forvaltet på en miljøvennlig måte, er jeg for. Hvis det er umulig, som det ser ut til å være her, er det beste om den bare blir i bakken, spør du meg.

Snart skal vi møte vi folk som kjenner seg igjen i det Eracks sier – mellom mektige fjell i Lofoten.

  • 2112 kilo CO₂ ble sluppet ut på reisen Oslo-Abuja-Port Harcourt med fly for VGs to utsendte. Klimakvoter blir kjøpt for dette.

Hun har flyttet hjem for å bli gründer

Foran Angelita Eriksen (42) troner fjellene opp fra et turkis havgap.

Skyene henger tungt nedover dalsidene, en mann i rød robåt med påhengsmotor drar et garn ute i sundet.

«Öppna landskap» var den første sangen hun lærte på gitar.

Hun bruker den fortsatt som vekkerklokke på mobilen.

Angelita Eriksen jobbet som fysioterapaut i Oslo i mange år, før hun flyttet hjem og startet et tangfirma.

I øyriket utenfor kysten av Nordland har folket alltid levd av havet, men de siste årene antallet fiskere er kraftig redusert.

Oljeboring kan gi nye jobber og penger til velferdsstaten, argumenterer pådriverne.

Det kan ødelegge for fisken – og planeten, svarer motstanderne.

Angelita Eriksen har før tenkt at begge sider har litt rett.

Så flyttet hun hjem til Lofoten.

ANGELITA VAR ti år gammel da faren Angel tok henne i hånden og dro til fiskebutikken.

Hun hadde vært med ham i butikken før. Holdt i knivene, og sett søsknene skjære fisketunger etter skoletid.

Nå skulle hun selv få skjære, med egen kniv.

Etterpå sprang hun rundt på kaia og viftet med kniven, ikledd oransje oljehyre og med mørkblonde lokker.

Morens rop om forsiktighet var nytteløse.

«KA SKA du med den der tanga?» spør folk henne.

Angelitas plan er å få nordmenn til å spise den.

Tang er full av næringsstoffer, og en mye brukt matkilde i mange andre land.

Derfor har hun startet et selskap som vilthøster tang, maler den opp og putter den i mat.

Foto: Kyrre Lien

DET FINNES to Lofoten, beskriver Angelita.

Det nye: Gründerne, kunstnerne og ekstremsportutøverne utenfra, de som søker seg hit for å leve tettere på naturen, som drikker lokalbrygget øl med matt etikett.

Det gamle: Fiskeværene, gårdsbrukene, arbeidsfolk som har vokst opp i fjæra og som inviterer hjem på tynn kaffe og nordnorsk lynne.

Selv står hun med én fot i begge.

DE KALTE DET «svart hav» da fisken forsvant.

På slutten av 80-tallet brøt torskestammen utenfor Lofoten sammen, etter overfiske og dårlig regulering.

Det var en lærepenge om hva som skjer når mennesket tar for mye for fort.

Fisken kom tilbake. Men fiskere ble det likevel stadig færre av.

Siden midten av 70-tallet har det vært diskutert om havet utenfor Lofoten skal åpnes for oljeboring.

Det er en av de mest omstridte sakene i norsk politikk.

Opprinnelig var det en konflikt mellom oljebransjen og fiskeriene, altså hvem som skulle få plass.

Over tid er klimaspørsmålet blitt viktig:

Hvis Norge skal kutte sine klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030, som politikerne har lovet å gjøre, er det plass til mer olje og gass?

Angelita og faren har hatt denne diskusjonen mange ganger.

Hun tenker på at Norge er et lite land og en dråpe i havet, sammenlignet med større land og deres klimagassutslipp.

Har det så mye å si hva vi gjør her hjemme?

Angelita mener at «noen må gå foran».

Hvorfor ikke nettopp et rikt land som Norge? Og Lofoten?

OLJE- OG GASSEKTOREN er Norges største inntektskilde. Det er også vår største kilde til klimautslipp.

Selv om de største partiene på Stortinget har ønske å konsekvensutrede havområdene for boring, er de i praksis blitt vernet av småpartier i alle regjeringskonstellasjoner de siste årene.

I stedet er områder lenger nord i Barentshavet blitt åpnet for olje- og gassboring av norske myndigheter.

– Jeg synes det er rart at ingen bekymrer seg for Barentshavet og det som skjer der. Det er jo der yngelen skal overleve. Rart de bare skal få lov til å bore der, sier faren Angel.

– Lofoten er jo symbolet på rent hav. Barentshavet er for fjernt for folk kanskje? svarer Angelita.

HELT SIDEN 1980-tallet har norske politikere snakket om faren for at norsk arbeidsliv og økonomi er for oljeavhengig.

Etter at oljeprisen falt i 2014, mistet rundt 50.000 ansatte i næringen jobben i Norge.

Både regjeringen og store sentrale næringsaktører begynte for alvor å snakke om omstilling og et såkalt grønt skifte.

Idag stiger oljeprisen igjen, og i januar annonserte regjeringen ny rekord av tildelinger på norsk sokkel med 83 utvinningstillatelser.

I mars åpnet olje- og energiministeren for leting etter olje og gass i ytterligere 90 nye blokker.

En drøy uke senere skulket 40.000 norske barn og ungdom skolen og gikk ut i hva de kalte klimastreik.

De mente norske politikere ikke gjør nok for å kutte klimagassutslipp. En av hovedparolene var: Ingen flere nye oljefelt.

Hva Angelita tenker om saken?

  • 294 kilo CO₂ ble sluppet ut på reisen Oslo-Bodø-Lofoten t/r med tog og ferge for to VGs to utsendte. Klimakvoter blir kjøpt for dette.
Epilog

Er det mulig både å nå målet om å redusere global oppvarming til under 2 grader og produsere nok energi til verdens befolkning, samtidig som vi kutter i bruken av kull, olje og gass?

IEA, Shell, Equinor, FNs klimapanel og andre får det til i sine scenarioer, selv om de vektlegger ulike ting og har ulik tidshorisont.

Svaret er en blanding av elektrisitetseffektivisering, mer fornybar energi og kjernekraft, karbonfangst og lagring av olje og gass, og at vi finner en måte å fjerne CO₂ fra atmosfæren.

Og: mye mindre bruk av kull og olje.

Dette er avhengig av teknologisk utvikling og politisk vilje. Særlig hvis det skal skje raskt nok, før verdens temperaturer stiger enda mer.

Hva er konsekvensene av ikke å gjøre det?

Akkurat nå styrer verdens land mot en global oppvarming på 3–5 grader.

Hvis ingenting gjøres, vil følgende være situasjonen i 2100, ifølge fjorårets rapport fra ekspertutvalget på klimarisiko utnevnt av regjeringen:

«Større økosystemer (korallrev, våtmarker og skoger) ødelegges. Tørkeperioder uten historisk presedens inntreffer, og rammer områder som Midtvesten i Nord-Amerika, Øst-Europa og Russland samtidig. Dette resulterer i sterkt stigende matvarepriser og redusert matsikkerhet. Tropiske sykloner med ekstrem styrke og stormflo ødelegger lavtliggende kystområder, som deler av Florida og Bangladesh. Fattigdom, sult og konflikt øker vesentlig i omfang. Over lang tid endres værsystemene og havsirkulasjonen, og mye av livet på land og i havet dør ut. Forstyrrelser i systemene for mat- og vanntilgang, ekstremvær og hetebølger gjør deler av jorden nær ulevelig for avanserte livsformer. All is smelter og havet stiger titalls meter over noen århundrer. Det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer».

Fakta om den siste oljen:

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder