FAR OG DATTER: Dette er bilder fra Mina og pappa Alexanders ekspedisjon på ski og i pulk over store deler av fjellkjeden Nordryggen.
FAR OG DATTER: Dette er bilder fra Mina og pappa Alexanders ekspedisjon på ski og i pulk over store deler av fjellkjeden Nordryggen. Foto: Privat

Alexander mistet jobben – ble eventyrer med Mina (2)

LIVSSTIL

Å miste jobben ga Alexander en ny mulighet, og han tok sitt livs viktigste valg. – Jeg valgte med hjertet, ikke hodet – og det er jeg stolt av, sier han.

Betalt innhold
Publisert: Oppdatert: 23.08.18 09:13

Det er minus 15 grader på fjellet. Naturen herjer. Så kraftig at Alexander, en voksen mann på nesten 100 kilo, holder på å velte i vindkastene. Rundt dem er det helt hvitt.

I pulken ligger datteren på 2,5 år.

For at hun ikke skal fly vekk må hun festes i pulken. Bleier tas opp fra en vanntett pose. Han tar på seg hodelykten, går inn i vindduken der hun ligger, og skifter bleia.

Da har jeg tenkt at det her er veldig spesielt, ler han.

Bare, små føtter kommer gående langs veien.

Det er noen måneder siden ekspedisjonen og bleieskift i snøkav. Snart skal pappa og Mina på ny tur.

Lille Mina på snart tre år er inntullet i en rosa morgenkåpe. Hun holder pappa, Alexander Read (37) i hånden. De har tatt morgenbadet på den lille strandkanten ved havnen litt utenfor Oslo.

Snart skal de små, solbrune bena hennes legge ned 120 kilometer til fjells på fem uker. De skal til Romsdalsfjellene, i Møre og Romsdal. Hun skal sove i telt og tråkke opp fjellet sammen med pappa, og dukken Laura, som er fast turkamerat.

Hun og pappa er eventyrere.

En tung beskjed var det som gjorde tureventyret til realitet.

Av og til tar livet en ny vending. Fra det ene øyeblikket til det andre er alt forandret. Hva skjer med mennesker som får livet snudd på hodet i løpet av et lite øyeblikk? VG+ har møtt mennesker som har opplevd nettopp dette.

Del 1: Karina kjempet seg på beina etter fallskjermulykken

Del 2: Dømt for vold og væpnede ran: Kai ble frelst i fengsel

Del 3: Jimmy måtte lære seg å gå på nytt som 27-åring

Bor i seilbåt

Nybadet og fremdeles våte i håret tråkker Mina og pappa bortover havnen. Nå skal de spise frokost i seilbåten, som de for tiden bor i.

– Hvis dere skal på do, må dere si ifra. Da må vi gå et stykke, sier Alexander og smiler.

Han leter etter nøklene som tar oss inn til båthavnen. De ligger i «portemoneen», som han kaller den lille rosa lekebøtten til Mina.

Seilbåten gynger. Det plasker i vannet fra morgenbad på stranden. Lyden blandes med måkeskrik. Lille Mina kravler ustø fra sete til sete i båten med en skive gulost i hånden.

De har bodd i denne båten siden mai. I sommer dro de på seiltur og så har de tilbrakt tre uker på fjellet. Nå skal de bo i båten mens de venter på å flytte inn nytt hus, som er under bygging. Store deler av eiendelene er plassert i en bod.

I båten skal de bo til september. Så blir det kanskje til hytta før de overtar nytt hus på nyåret.

Det er som Alexander selv kaller det: Litt sirkus om dagen.

– Men vi har det gøy med det her. Vi skaper ikke så masse styr av ting som ikke må være det. Vi gjør livssituasjonen til et prosjekt eller minieventyr. Okei, så lagger det litt innimellom, men det er også mye glede og tøys og folk som rister på hodet og synes det er moro. Vi har det mye moro med det i alle fall.

Vendepunktet

I februar i år fikk Alexander beskjeden; han mistet jobben i Røde Kors, i en nedbemanningsprosess som rammet flere på arbeidsplassen. En tung melding å få. Han beskriver det som en rar og bisarr situasjon.

I Røde Kors jobbet han som seniorrådgiver i Hjelpekorpset. Han satt mye på kontor.

– Nå er naturen mer eller mindre kontoret mitt.

Det var en stor, men positiv overgang.

Han var forberedt på at han kunne rammes av nedbemanningen. Derfor tok han en prat med forloveden, Kristin, noen dager før de skulle få vite hvem som ble sagt opp.

Hvis han skulle miste jobben, så ville han gjøre det til noe positivt. Da ville han dra på vinterekspedisjon med Mina. «Nå vrir vi litt om på det», tenkte han.

– Da jeg fikk beskjed om at jeg var rammet ... det var et kraftfullt øyeblikk. Jeg fikk en drittmelding der og da, men så ble jeg likevel veldig glad. For da visste jeg at nå skal jeg på tur.

Han heller kaffe i krus.

– Vil du ha en knert, eller?

Å gjøre noe negativt om til noe positivt er en holdning som har kommet på grunn av flere opplevelser han har hatt.

I 2008 ble han påkjørt av bil. I 2013 knakk han nakken i en vannsportulykke. Så mistet han faren sin til kreft ett år før Mina ble født.

–Jeg visste at jeg kunne komme meg gjennom ganske mye. Å miste jobben, det er ikke noe å fnyse av, men det skulle jeg alltids klare. Det handlet mer om hvordan jeg skulle klare det. Å kaste seg igjen på jobbsøking og liksom krumme nakken, det er ikke alltid det lønner seg på sikt. Det kan være at man tar feil valg preget av situasjonen – og da tenkte jeg at «nå gjør jeg ikke det». Nå tar jeg litt avstand fra ting og tang.

Gikk 500 kilometer med Mina i pulk

11. mars, 14 dager etter siste arbeidsdag, la han og Mina ut på sin største ekspedisjon.

«Å dra på den turen er noe av det viktigste valget jeg har tatt i mitt liv», skriver han på bloggen sin, som heter «Mina og meg».

– Jeg har alltid vært glad i naturen. Når jeg havnet i denne situasjonen ble det mulig for meg å utforske den delen av meg enda mer, den betyr mye for meg. Jeg valgte med hjertet, ikke hodet – og det er jeg stolt av.

Han ville ikke gå hjemme, arbeidsløs, surmulende og dra familien ned i suppa.

– I stedet var jeg glad og harmonisk da jeg kom tilbake fra turen. Jeg hadde mye overskudd og energi.

De gikk i 57 dager – drøye 500 kilometer på ski over deler av fjellkjeden Nordryggen. Fra Ljosland i Vest-Agder til Spiterstulen nord i Jotunheimen. Da var Mina 2,5 år.

Han gikk på ski – hun satt i pulk. Turen inneholdt bleieskift i vær og vind, mangel på mobildekning, nedgraving i snø under uvær og frokost med rypene. De møtte knapt folk de første 15 dagene.

Forloveden, Kristin, møtte dem på tre ulike steder for å forsyne dem med tørrmat og vakuumpakkede bleier.

1 av 6Dette er bilder fra Mina og pappa Alexanders ekspedisjon på ski og i pulk over store deler av fjellkjeden Nordryggen Privat

– Det er det fineste jeg har gjort noen gang. Det er så mektig å være tett på elementene over tid, og på samme tid ha en turkamerat som skaper så mye glede. Alle de øyeblikkene jeg får dele med datteren min, det er fantastisk.

Utfordrende tur

Eventyrerprosjektet har også skapt muligheter.

– Jeg skaper på en måte en annerledes jobb gjennom Mina og meg. Jeg har det veldig gøy med det og kan leke med ulike ideer, i stede for å surmule, ta opp laptopen og skrive CV-en.

Han jobber for tiden med en barnebok basert på turene til ham og Mina.

Turen har også blitt til en filmdokumentar med navn «Mina og Meg, Nordryggen i barnepulk». Den skal vises for første gang på fjellfilmfestivalen i september.

Men ekspedisjonen var ikke uten utfordringer.

– Hele turen er utfordrende. Men jeg visste at jeg ville klare det, ellers hadde jeg ikke dratt. Vi måtte grave oss ned ved noen anledninger, når det var ordentlig med vind og vær. Men du drar ikke på en sånn tur uforberedt.

Han forteller at beredskapen på en slik tur er høy. Men han har vært mye på fjellet før, helt fra barndommen av.

– Jeg koser meg, men jeg er fokusert. Jeg måtte hele tiden sjekke kartet, vurdere hvor langt jeg klarte å komme og passe på at Mina hadde det bra.

Forloveden Kristin jobber som kirurg. Alexander peker på at dette er familiens prosjekt og at hun er med på turer når hun kan.

– Vi er sammen om dette her. Det handler om hvordan vi ønsker å leve livet vårt. Men jeg er veldig ydmyk med tanke på at Kristins inntekt gjør det mulig for oss.

Nå er Alexander og Mina på en ny tur. De skal være borte i fem uker. Selv om ikke Kristin skal være med, er hun også med på planleggingen av turen.

Var på jakttur da hun var fem uker

Mina har vært på mange turer før.

Da hun var fem uker gammel var hun på sin første tur; på jakt i Valdres.

Før denne turen har de allerede vært mye i fjellet, sovet i telt og gått.

– Hvordan forberedes Mina før en lang tur som denne?

– Vi snakker om det litt hver dag.

Han snur seg mot Mina som ligger inne i båten. «Nå skal vi snart på tur, du og jeg og Laura (dukken, journ red anm). Da må du gå selv, ikke sant. Sånn som sist».

På tur er Mina som småbarn flest. Hun vil ikke ha tjukke klær på, selv om det er kaldt. Og hun kan slå seg vrang.

– Men stort sett er hun «happy, go lucky», sier Alexander.

– Hvor lenge tror du at du vil holde på med dette?

– Det vet jeg ikke. Jeg kommer i hvert fall til å slutte om Mina ikke vil. Dette er en måte å leve på som hele tiden må justeres ut fra Mina. Det kan ikke bli noe selvrealiseringsprosjekt hvor alt annet må vike. Det blir feil.

– Hva får dere ut av disse turene?

– Vi kommer veldig nærme hverandre. Men det er disse små øyeblikkene som vi har masse av på godt og vondt som gjør dette så flott. Når Mina for eksempel titter opp på en skråning og sier at «nå må vi passe oss for snøskred» – og når hun blir kald og vinteren herjer rundt oss, så har vi øvd på at hun må si hvor hun er kald – og da tar jeg henne inntil kroppen min og varmer henne. Kanskje gråter hun litt. Så sitter vi der midt i stormen, så ser du det lille ansiktet som lyser opp etter hvert som varmen kommer tilbake. Sånne øyeblikk er utrolig fine. Og når vi kommer tilbake, så kan vi dele de med mamma Kristin.

Grep muligheten

Han forteller at han er glad for valget han tok. Han har det bedre etter han byttet livsstil.

– Jeg har lært gjennom min fars altfor tidlige bortgang, nakkebruddet mitt som kunne gått så veldig galt eller da jeg ble kjørt på av en bil i 50 – 60 km i timen. Livet kan fort få en brå stopp.

Han vil plassere seg selv så godt han kan i sitt eget liv. Han vil tørre å utforske en del av seg selv som betyr mye.

Å miste jobben ga ham en mulighet. Tid til å tenke.

– Jeg fulgte magefølelsen, og tenkte litt mindre taktisk og med hodet. Det føles godt at jeg lyttet til den.

– Da jeg mistet jobben kunne jeg stille spørsmålet – hva er det jeg egentlig vil? Det har jeg tenkt mange ganger før. Men nå fikk jeg muligheten til å stille spørsmålet en gang til – og faktisk agere på det.

Det har han ikke angret.

Noen drømmer kan ikke forbli bare drømmer

Men å bli dratt mellom ytterpunktene, det han gjør nå – og den mer tradisjonelle måten å leve på, det kjenner han på.

– Det er sikkert mange grunner til ikke å gjøre det her, at jeg burde få en vanlig jobb og gjøre de fornuftige tingene.

– Men jeg har bestemt meg for å teste det her ut sammen med Kristin, sier han.

Den første turen ga mersmak – og han ønsker å leve enda tettere på naturen. På bloggen skriver han at det gir ham glede og energi som han ikke finner noe annet sted.

Videre skriver han i et blogginnlegg:

«Med disse refleksjonene og erkjennelsene friskt i minne er det at familien har bestemt seg for at mamma skal fortsette som kirurg og være med på tureventyr når mulig, mens Mina og meg skal bli eventyrere»

«Klipp deg og skaff deg en jobb for h …. tenker sikkert noen. De har kanskje rett, men noen drømmer kan ikke forbli bare drømmer. De må realiseres eller i det minste bli forsøkt realisert.»

Mellom turene tar han ekstravakter på Lovisenberg sykehus, som pleieassistent.

– Tror du at du etter hvert vil gå tilbake i full jobb?

– Det er noe vi vil utforske fremover. Men først skal Mina og meg på ny ekspedisjon, og så venter vi et barn til i januar. Så da blir det nye turer. Da kjøper jeg nok en tvillingpulk så jeg kan ta med begge på tur.

– Tiden vil vise hva slags «set up» vi havner på. Det flotte med dette er å kunne være i prosess med det hele, utfordre hverandre og ta drømmer og praktiske hensyn seriøst, og prøve å finne vår måte å leve vårt liv på.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om