Før Abid Raja fylte tre år, hadde han vært i narkose 13 ganger.
Han forteller at han under oppveksten ble slått av faren sin. Han ble mobbet, fikk høre at han stinket, at han var «feilvare».
Han levde med uutholdelige fysiske smerter.
Han husker hvordan foreldrene sa: «Hvorfor ble du ikke dødfødt?»

Det han aldri har fortalt

  • Bjørn Haugan
  • Julia Renate Ingebrigtsen
  • Espen Rasmussen
  • Janne Møller-Hansen (foto)

Hva galt hadde foreldrene gjort for å få et slikt barn, hvisket andre voksne. Foreldrene mente det var en straff fra Gud at han ble født.

Som 15-åring vurderte Abid Raja å ta sitt eget liv.

Hvorfor skjedde alt dette med ham?

Fordi Abid kom til verden uten rumpehull.

Nå har han valgt å dele sin historie i VG – sine minner fra hvordan han hadde det i oppveksten. Minner om opplevelser av vold, mobbing og skam.

– Jeg gjør dette fordi altfor mange unge i dag, med synlige og usynlige funksjonsnedsettelser, mobbes og blir utsatt for fysisk og psykisk vold. Det er sjokkerende mange, og de trenger vår hjelp – også av likestillingsministeren, mener statsråden.

Det er også en historie om kvinnen som tok seg av ham – da han som nyfødt var blitt forlatt av sine foreldre.

Abid Rajas foreldre er blitt gjort kjent med innholdet i dette intervjuet. Faren sier til VG at de ikke ønsker å imøtegå eller kommentere noen av sønnens uttalelser, beskyldninger eller beskrivelser som rammer dem direkte – hverken om voldsutøvelsen, trakasseringen eller mobbingen som Abid sier han har opplevd.

– Jeg er ikke funksjonsfrisk og lever med den skjulte sykdommen, sier kulturministeren fra statsrådkontoret i Oslo sentrum.

Her inne oppleves det lunt. Veggene er trehvite, det samme med møblene. Det er dekket på med kaffe, mineralvann, godteri og frukt. Abid skravler og ler, men blikket hans viker stadig unna.

Dette er vanskelig. Det har tatt ham tid å bestemme seg.

Slik innledet Abid Raja et seminar for 100 psykologer i Bergen i fjor høst:

«5. november 1975 ble en liten gutt født på Aker sykehus i Oslo. To ting gikk galt. Han hadde en slapp tommel på den ene hånden. Så hadde han ikke noe rumpehull. Litt av et sjekketriks på byen. Veldig sexy.»

– Dette er dag én i mitt liv, og rett etter første operasjon. Stor bandasje på magen fordi de måtte klippe vekk magetarmer som var vokst feil, sier Abid Raja.

Siden har det vært en indre prosess over flere måneder før han nå vil fortelle om sin sykdoms- og oppveksthistorie i VG. Abid har vært frem og tilbake. For selv om han mener dette er viktig, er det også flaut og høyst privat. Og han er redd noen vil mistenkeliggjøre motivene hans.

Intervjuet er i hovedsak gjort før coronakrisen rammet landet. Abid har signalisert at det ville være feil med fokus på hans person og sykdom i en krevende tid for Norge. Derfor har VG også ventet med publiseringen til nå.

44 år gamle Abid Raja er østkantgutten som endte på Slottsplassen med statsministeren – etter knallhard kamp om lederposisjonen i Venstre.

Foto: Tore Kristiansen

Denne våren har han vært i nyhetsbildet så å si hver dag, omstridt og utskjelt som statsråd med ansvar for coronatiltak innen idretten, kulturlivet og mediene. Nylig trakk hans statssekretær seg etter tre måneder i jobben.

Som ungdom ble Abid mobbet og hang selv med kriminelle. Som 26-åring var han ferdig utdannet jurist og tok en master ved University of Oxford.

Foto: Linda Næsfeldt

Han har tidligere snakket om hvordan han ble oppdratt av en streng far, som brukte fysisk avstraffelse i oppdragelsen. Abid har vært åpen om hvordan han på grunn av volden i en periode var under barnevernets omsorg.

Også sykdommen – analatresi – har han snakket om – men kun på overflaten. Detaljene om hvordan den tidvis har ødelagt livet hans, er det få som kjenner til.

Så hvorfor velger han endelig å fortelle denne historien?

– I den posisjonen jeg er nå, som kultur- og likestillingsminister, føler jeg på et ansvar for å gi funksjonsnedsatte et ansikt og fortelle om det jeg selv har opplevd – selv om det delvis også oppleves som veldig intimt og har vært veldig smertefullt i oppveksten, både fysisk, men også særlig mentalt, svarer Abid Raja.

Analatresi er en medfødt misdannelse i endetarmen, hvor den enten er helt lukket, for trang eller feilplassert. Da Abid ble født, hadde han hverken rumpehull eller muskler i tarmen.

Frem til han var ett år, levde han med stomi, såkalt «pose på magen». Så fikk han konstruert et nytt rumpehull, som gjorde det mulig for avføringen å komme ut på vanlig måte. Men uten muskler i tarmen var det ingenting som hjalp Abid med å skyve ut avføringen – eller holde den igjen. Han var enten forstoppet eller hadde diaré, ingenting imellom.

Og det luktet av ham.

I tillegg til smertene og de fysiske plagene som sykdommen medførte, gjorde den også at han ble mobbet og banket opp. Og det startet hjemme.

Abid forteller at han gjennom hele oppveksten ble slått av sin egen far.

– Mesteparten av volden skyldtes at jeg var syk, og fordi jeg tidvis stinket. Fordi jeg ikke hadde kontroll på bæsjen. Når du ikke har sterke nok muskler der nede til å pumpe ut eller til å holde godt nok igjen, er det ikke lett å konsentrere seg om annet, sier han.

Han sier han også opplevde en verbal vold:

«Hvorfor ble du født?»

«Hvorfor ble du ikke dødfødt?»

«Nå må du skamme deg og skjerpe deg!»

– Som om jeg kunne gjøre noe med det, sier Abid.

– Jeg ble slått med alt fra stokk til belter, og opplevde spark og slag på kropp og fjes.
– Lukten og volden skulle være med på å oppdra meg. Jeg skulle av frykt klare å kontrollere sykdommen.

Ingen av utsagnene som Abid sier han opplevde som verbal vold, ønsker foreldrene hans å uttale seg om til VG. De vil heller ikke si noe om hvordan de opplevde sønnens sykdom i familien.

På 30-årsdagen sin fikk Abid et brev som avslørte flere rystende detaljer om oppveksten hans: Da han var nyfødt og innlagt på Ullevål, reiste foreldrene fra ham. Og ble borte lenge.

Brevet til Abid Raja på 30-årsdagen kom fra tidligere sykepleier ved Ullevål sykehus, Grete Bakken. I dag er hun pensjonert og bor i en leilighet i Drøbak sammen med ektemannen Svein-Erik.

På spisebordet har hun satt frem kaffekopper og hjemmelagede kjeks med biter av karamellsjokolade. Hun vandrer blid, men spent rundt i leiligheten og venter på at det skal ringe på døren.

Det er Abid som skal komme. En statsråd i den regjeringen som hun hverken vil kalle med navn eller politisk tittel. For henne er han «Raja’n min», og ferdig med det.

Det var det hun kalte ham som baby.

Det ringer på nede ved hovedinngangsdøren til leilighetskomplekset. Når Abid kommer inn, gir han Grete en god klem.

– Skal du bare stå der ute, sier hun med en bekymret mine til livvakten som står igjen ute på gangen.

Skravla går på både Grete og Abid mens de fyker inn i stuen. Han går raskt bort til vinduskarmen for å se på et bilde han kjenner fra før. Rammet inn i tre, av en ung Grete som holder en baby foran seg. Abid.

Til møtet i dag har hun funnet frem album fulle av bilder av statsråden som baby. Noe sånt eksisterer ikke hos hans egen familie. Noen av bildene har Abid sett før, men ikke alle.

– Det er flere av meg her, jo!

Grete peker og viser. Klærne han har på seg på ett av motivene, er det hun som har strikket. Hun pleide nemlig å ta ham med seg hjem da hun var ferdig på jobb. De fleste av bildene i albumet er tatt hjemme hos Grete, på hybelen hun bodde i den gangen.

– Det var nok bedre for meg å være der enn i den sengen på Ullevål sykehus, sier Abid.

– Ja, det vil jeg si, svarer Grete.

Hun forteller om hvordan sykepleierne på avdelingen liksom kappløp for å sikre seg ansvaret for ham da de kom på vakt. Hvis noen andre kom Grete i forkjøpet, ble hun skuffet.

«Åh, skal du ha ham i dag ...?» kunne hun si til den heldige kollegaen som hadde sikret seg babyvakten.

Og ofte valgte altså Grete å ta seg av Abid også etter at skiftet hennes var over. Da tok hun ham med seg hjem over natten.

Grete leser opp fra et gammelt dagboknotat:

«Lånte med meg Raja hjem klokken 18. Besøkte tante på Røa med lille Raja, som er to måneder og én uke.»

– Så kan jeg ikke se hva mer som står, sier hun.

Lenge hadde Grete hatt en mistanke om at den unge mannen hun så på TV, var den samme som babyen hun hadde tatt seg av flere år tidligere. Da hun gjennom mediene fikk vite at han skulle runde 30 år, var hun ikke lenger i tvil. Det måtte være ham. Det stemte med både årstall og dato.

Hun skrev et brev som hun sendte til hjemmeadressen hans. Det var Abids kone som leste det først.

«Du må lese dette», sa Nadia med tårer i øynene.

Det var den samme dagen han skulle feire bursdagen. For Raja var det umulig å holde tårene tilbake. Mange brikker falt på plass.

Dagen etter dro han og Nadia på besøk til Grete og Svein-Erik.
På veggen i Drøbak hang bildet av ham og Grete som i dag står i vinduskarmen.

– Det ble veldig mye følelser, følelser jeg ikke er vant til å håndtere, minnes Abid.

Selv om han fortsatt er rørt og glad over omsorgen Grete viste, innrømmer han at det også er vanskelig å ta historien innover seg. At Grete tok seg av ham, var jo fordi hans egne foreldre hadde forlatt ham.

Abid leter etter det riktige å si.

– Jeg er veldig glad for ... de sier jo at disse første månedene har mye å si. Blikkontakt og ...

– Du visste ikke at du var blitt etterlatt på sykehuset?

– Nei, det fikk jeg først vite da jeg traff deg, Grete. Det var en godt bevart hemmelighet.

– Det var helt grusomt da moren din kom tilbake. For da fikk jeg jo ikke sett deg mer, sier Grete.

– Du skulle bare beholdt meg, smiler Abid.

Til VG vil Abids foreldre ikke uttale seg om hvorfor de reiste fra sønnen på sykehuset.

Senere har de funnet ut at Grete og Svein-Erik bodde i samme nabolag som Abid under oppveksten hans. Ekteparet kjøpte en leilighet i samme strøk som familien Raja, uten at de noen gang ble klar over det.

– Jeg har jo ikke hatt det lett i den familien jeg vokste opp i, og jeg har tenkt på hvordan livet mitt ville vært hvis barnevernet hadde grepet inn allerede mens jeg var baby. Hvis jeg hadde vokst opp hos deg isteden, sier han til Grete.

– Og tenk hvis jeg hadde visst at du bodde rett ned i gaten. Tror du ikke vi hadde hatt kontakt da?

– Jo, svarer Grete.

– Hvordan er det å vite at noen har tatt så godt vare på deg, Abid?

– Det kjennes godt at det finnes den typen mennesker. Jeg var jo ikke din, på en måte. Men at du behandlet meg som din egen, at du tok vare på meg, viste omsorg ...
– Og du var skravlete den gangen og, ler Grete.

Abid må dra videre, til møter i regjeringen.

– Vent litt, utbryter Grete.

Hun åpner en kjøkkenskuff og henter en plastpose.

– Til dem som sitter der ute, sier hun og skal til å ha alle de resterende, hjemmelagede karamellkjeksene over i posen, slik at også sjåføren og livvakten kan få.

– Nei, nei, det er for mye. Ikke ta alle, sier Abid.

De blir enige om et noe mindre antall kjeks som statsråden får med seg ut. Grete blir stående ved vinduet og se etter Abid som setter seg i bilen og forsvinner.

Detaljene i sin egen sykdomshistorie fikk Abid Raja først vite om i fjor, i et møte med Anders Telle Hoel, spesialist i barnekirurgi ved Oslo universitetssykehus. Det var legen som tok kontakt.

– Det var i forbindelse med at vi starter opp en voksenstudie hvor vi prøver å få tak i voksne med analatresi. Vi vil finne ut hvordan de har det. Det er det liten kunnskap om i vårt miljø, sier Telle Hoel til VG.

I underkant av tre måneder var foreldrene hans fraværende mens Abid var alene på sykehuset. I journalen hans sto det at sykepleierne på avdelingen pleide å ta ham med seg hjem om kvelden.

Telle Hoel synes det er sterkt å høres Abids historie. Samtidig minner han om at dette skjedde i en annen tid, da foreldrene ikke ble like involvert i barnets behandling som de blir i dag.

– Foreldrene var ikke like velkommen på sykehuset. Nå er det en selvfølge at foreldrene er til stede, og de ses på som en ressurs.

I dag er det vanlig at de aller fleste som blir født med misdannelser i endetarmen, ferdigbehandles mens de er barn. Å leve med plager i 25 år, slik som Abid gjorde, skal ikke skje.

– Jeg er veldig imponert over hvordan han har taklet det. Jeg synes det er flott at en statsråd deler sin historie. Åpenhet og økt kunnskap vil være veldig bra for denne pasientgruppen, spesielt de voksne, sier Anders Telle Hoel.

Abid sier han har spurt foreldrene sine om hvorfor de forlot ham på sykehuset som nyfødt. Han har aldri fått noen svar, mener han.

Foto: VG / VG

– Hva tror du selv?

– Om at de dro? Jeg vet ikke. Det kan ikke ha vært lett for dem å få et barn med en slik diffus sykdom som også er sosialt stigmatiserende. De forlot meg, og jeg vet egentlig ikke hvorfor, eller hva de tenkte.

Samtidig ser han forsonende omstendigheter.

– De levde i sin pakistanske kultur på 70-tallet. Jeg forstår hvor vanskelig det må ha vært, og de gjorde sitt beste ut fra sine forutsetninger. Likevel, det de gjorde, var ikke rett. Og selv om jeg ikke går rundt og bærer nag i dag, må jeg takle konsekvensene av valgene de tok.

– Sorgen over tap av en trygg barndom må fortsatt prosesseres.
– Og så kan jeg ikke akseptere at jeg ble beskyldt for sykdommen jeg var født med.

Da Abid var 11 år, skal foreldrene ha mistet tilliten til det norske helsevesenet. De tok ham derfor med til Pakistan for operasjon ved et militærsykehus.

Abid husker hva faren sa til legen der:

«Han klarer ikke å holde igjen, hullet bør gjøres mindre.»

– «Nei, nei», sa jeg. Problemet var at jeg enten var forstoppet eller hadde diaré. Ingenting midt imellom. Det var et smertehelvete. Tenk selv, enten forstoppelse eller diaré – konstant!

I Pakistan fikk han likevel operert inn en metallring som snevret inn hullet.

– Det førte til at jeg ble enda mer forstoppet, uten at det stanset lekkasjene når de først kom. Smertene var uutholdelige. Jeg gikk rundt og hadde konstant vondt, forteller han.

Da Abid ble utskrevet fra militærsykehuset og kom tilbake til landsbyen der foreldrene var, oppdaget de at han fortsatt lakk avføring.

– Da fikk jeg høre at «her hadde de brukt så mye penger på å få meg frisk, hvorfor eide jeg ingen skam eller skyldfølelse?»

Selv mener han det ikke var til å misforstå hvordan de voksne tenkte:

– Hvis jeg bare hadde kunnet skjerpe meg eller tatt meg sammen, ville sykdommen blitt borte. Men problemet var heller motsatt: Jeg skammet meg jo hele tiden. Jeg forbannet Gud, som aldri hørte på meg eller hjalp meg, sier han.

– Jeg jobber fortsatt med å bli kvitt skammen over sykdommen. Samtidig vet jeg at mange barn og unge lider grunnet ulike sykdommer, og jeg vil de skal vite at de ikke er alene. Derfor skal vi ikke gi opp å overvinne skammen, fordi jeg ser verdien av at andre barn skal vite at de ikke er alene, og at det er mulig å få til et godt nok liv, fortsetter Abid.

– Jeg skammer meg faktisk over å innrømme dette i det hele tatt, at jeg på mine mørkeste dager fremdeles skammer meg over sykdommen.
– Jeg er bare så utrolig glad for at Nadia er i livet mitt og hjelper meg tilbake inn i lyset.

«Du kommer aldri til å få til noe, det kommer aldri til å bli noen ting av deg».

Det var blant det verste han hørte som barn, ifølge Abid. Da tenkte han inni seg, og sa det etter hvert også høyt til foreldrene: «Bare vent til jeg blir stor, jeg skal vise dere!»

– Jeg var liten, jeg hørte hva de voksne sa til hverandre om meg, og det har festet seg for resten av livet. Jeg var en feilvare, sier Abid.

– De sa jeg var «falsk mynt». På urdu er det et kjent uttrykk for at du ikke er verdt noe. Jeg tenkte at: «Ja, jeg er fysisk syk, men jeg kan høre og forstå det dere sier, altså, og jeg er da verdt noe likevel, og jeg kan få til noe selv om jeg er syk.»

Ingen av disse utsagnene som de skal ha kommet med til Abid, ønsker foreldrene å imøtegå eller kommentere i VG.

Da familien kom tilbake til Norge fra Pakistan, ble det fullt brudd mellom det norske helsevesenet og foreldrene, viser journalen.

– Far ville ha utgiftene til operasjonen i Pakistan refundert. Ullevål sykehus nektet, fordi den prosedyren med ringen hadde de gått bort fra på 1940–50-tallet. Det var en foreldet metode. Legen på Ullevål sa at ringen måtte opereres ut innen seks–åtte uker, noe som også står i papirene fra militærsykehuset fra Pakistan.

Men ringen ble værende.

– Foreldrene mine besluttet at den skulle bli der. Fra jeg var 12 til 24 år var det ingen kontakt med norsk helsevesen, ingen lege, ingenting, sier Raja.

– I ettertid ser jeg at det virkelig var noen i helsevesenet som sviktet – et sted mellom Ullevål, Rikshospitalet og kommunen – når ingen fulgte opp en syk 12-åring.

– Hva er ditt forhold til foreldrene dine i dag?

– De bor i Pakistan halve året og i Norge andre halvdel. Vi har ikke et nært forhold, men vi har noe kontakt. Min far ringte meg da jeg ble statsråd. Han gratulerte meg, forteller Abid.

Foto: Tore Kristiansen

– Fra sitt ståsted ville far meg godt – få meg opp og frem. Han skal ha det. Men løsningene hans var ikke tilpasset det moderne Norge, og det har jeg fått lide for. Jeg tror det samme kan gjelde for mange andre, uavhengig av hvor de kommer fra i verden eller er etnisk norske.

Men så er det altså slik, påpeker Abid, at kroppen hans har greid seg. Den rommer en advokat, stortingspolitiker og statsråd.

– Jeg er selvsagt også takknemlig for alt foreldrene mine har gjort for meg. Men å bli slått for noe du ikke kan noe for, det kan jeg aldri akseptere. Det var urettferdig. Og jeg vet at det er mange funksjonsnedsatte der ute som dessverre opplever det samme. Mitt budskap til dem, er enkelt: Si ifra – eller meld ifra.

Til VG ønsker ikke foreldrene å kommentere sitt forhold til Abid i dag.

Bruddet med helsevesenet gjorde at Abid gikk med metallringen i rumpa i nesten 14 år. Han slet med smerter, forstoppelser og lekkasjer. Ifølge Abid ville ikke foreldrene at sønnens sykdom skulle snakkes om. Ingen på skolen, hverken lærere eller medelever, fikk vite hva han slet med.

De visste bare at han luktet vondt.

Foto: Privat

Barnevernet ble koblet inn etter at en lærer på Foss videregående skole spurte Abid om en blåveis han hadde. Han svarte ærlig at han ble slått hjemme. At barnevernet ikke opplevdes som en lun havn for ham, har Abid Raja fortalt om tidligere, blant annet i VG i fjor høst.

Han ble plassert på hospits og kom i kontakt med kriminelle og narkomane, som ranet ungdom og banket horekunder. Han gikk rundt og var rasende sint.

– Jeg klatret opp på en bro ved Akerselva for å hoppe. Jeg tror ikke jeg hadde daua, altså. Jeg hadde ikke lyst til å dø, men jeg hadde ikke lyst til å leve heller. Jeg var bare 15 år.

Som 16-åring flyttet han hjem igjen, etter at foreldrene skrev under på at de ikke lenger skulle bruke fysisk vold. Abid startet om igjen på videregående etter å ha mistet et år. Men fortsatt var ikke problemet løst. Ringen var der ennå og gjorde konstant vondt, og tidvis luktet han.

Abid, som er utdannet advokat, forteller hvordan han under jusstudiene tok grep for at ikke medstudentene skulle legge merke til lukten som kunne komme.

– Jeg likte å sikre meg for å unngå å plage andre, og holdt av to plasser på hver side av meg på lesesalen. Jeg har senere fått vite at det ble misforstått, og at jeg «allerede da var så høy på meg selv at jeg ville ha en ledig plass på hver side». Sannheten var at jeg ikke ville «fise» dem i hjel.

Til slutt var det kjæresten Nadia, som han i dag er gift og har barn med, som fikk ham til å oppsøke lege. Da hadde han slitt med smertene og lukten i nesten 25 år.

Foto: Hallgeir Vågenes

Abid tok kontakt med en lege han kjente på Rikshospitalet i Oslo.

– Og han henviste meg videre til Ylva.

Ylva Sahlin er en av landets fremste spesialister i gastroenterologisk kirurgi.

Hun husker første gang hun møtte Abid. Det var i år 2000.

– Han var veldig åpen og spørrende og ville ha en behandling som kunne hjelpe ham, forteller hun.

Foto: Diakonhjemmet Sykehus

Det var en annen lege som fjernet ringen, ettersom Ylva ikke var på vakt da operasjonen skulle skje. Egentlig skulle han vært inn og ut av sykehuset på dagen, men han ble liggende i to uker. Abid ble feiloperert.

– Det var Ylva som oppdaget feiloperasjonen, og at det hadde gått galt. Hadde hun ikke oppdaget det, kunne det ha gått skikkelig ille. Hun opererte meg umiddelbart på nytt, og jeg er henne evig takknemlig, sier Abid.

– De første 25 årene i livet mitt var et sammensatt smertehelvete. Livet ble helt annerledes etter den store operasjonen i 2000.

Siden har Abid Raja løpt maraton, syklet fra Lindesnes til Nordkapp, gått Birken og nådd finalen i «71 grader nord».

I «71 grader nord» rappellerte Raja utenfor Prekestolen.
– Det hadde jeg aldri klart uten den operasjonen i 2000. Men jeg er ikke frisk i dag heller, jeg lever med sykdommen.

Abid ler.

– Og jeg forsøker hver dag å gjøre det jeg kan for at de funksjonsfriske skal slite med å henge på!

Ifølge Ylva Sahlin kan livskvaliteten til den som lever med avføringsinkontinens, sammenlignes med den til en som lever med alvorlig kreftsykdom. Attpåtil oppfattes tilstanden fortsatt som et tabu i samfunnet, påpeker hun.

– Et veldig stort tabu. Av kvinner som får skader på muskulaturen etter at de har født, er går bare én av fem som til lege og forteller om problemet. Fordi det er pinlig, sier Sahlin.

Hun mener det vil bety mye for mange at Abid Raja går ut med historien sin.

– Mange av dem som lider av dette, tør ikke å gå ut eller ta kollektivtrafikk. De kan ikke gå i foreldremøter fordi de er redde for å bæsje seg ut. Mange av dem kjenner heller ikke når de må gå på do.

I en rapport fra 2016 svarer 36 prosent av personer med funksjonsnedsettelser at de har vært utsatt for krenkende ytringer.

Abid Raja sier han bestemte seg for å stå frem med sin historie etter et møte med Norges Handikapforbund og flere representanter for mennesker med funksjonsnedsettelser.

– Jeg ble både sint og skuffet da de fortalte om daglig hets, mobbing og trakassering. Jeg ønsker at unge og voksne mennesker som sliter med ulike vanskelige sider av fysisk og mental helse skal se at også de kan overvinne de fysiske forutsetningene de har. Og at det skal være mer aksept og rom for annerledeshet. Om alle tier, vil jo aldri ukulturen endre seg.

Organisasjonene som Abid møtte, sa at det beste han kunne gjøre, var å øke bevisstheten rundt forholdene disse menneskene lever under. Både hat, krenkende ytringer og vold, er vanlig.

Der og da bestemte han seg.

– Jeg synes det blir feil å unnslå dette nå, når jeg som likestillingsminister vet at mesteparten av volden funksjonshemmede blir utsatt for, er vold i hjemmet. Det er forferdelig trist, men sånn er det. Hvis jeg og tier og holder det skjult, bidrar jeg til å opprettholde skammen. Jeg vil ha slutt på mobbingen av dem som er annerledes i Norge. Det må ta slutt.

Året er 2015. Abid Raja har i ett år planlagt å sykle fra Lindesnes til Nordkapp. Og så, på en treningsøkt før selve sykkeleventyret, sprekker endetarmen som ble operert i 2000.

Foto: Privat

– Jeg hadde planlagt i et helt år å sykle Lindesnes – Nordkapp. Det var gjort avtaler med over 50 sykkelklubber som skulle tråkke med meg. Så sprakk altså rumpehullet mitt, og deler av tarmen kom ut.

Abid tok igjen kontakt med Ylva Sahlin, som sa han måtte på operasjonsbordet.

– Men da ville sykkelturen ha røket på grunn av operasjonssåret som det ville tatt tid å lege.

Abid bestemte seg for å utsette operasjonen til etter sykkeleventyret. Da han gjennomførte, var det altså med deler av tarmen hengende ut av rumpa.

– Det var selvsagt vondt, men det var ikke vondere enn den jævla metallringen jeg hadde hatt der i nesten 14 år.

Arkivfoto: VG, NTB Scanpix, privat og Matti Berniz/TV Norge.

Mer om

  1. Abid Raja
  2. Funksjonsnedsettelse
  3. Sykdom
  4. Vold
  5. Pakistan
  6. Mobbing
  7. Barn

Flere artikler

  1. Embret grovt hetset - slik slo han tilbake

  2. – Etnisk profilering skjer i Norge

  3. Pluss content

    Maiken vet aldri når neste svulst dukker opp

  4. Krever millionerstatning etter opphold på barnehjem i Oslo

  5. Pluss content

    Helene Sandvig: – Jeg kan bli skaket helt inn til beinet

Fra andre aviser

  1. – Barseltiden er blitt alt annet enn det vi så for oss

    Bergens Tidende
  2. Even var helt frisk frem til han var to år. Da skjønte foreldrene at noe var galt.

    Bergens Tidende
  3. Han kom til Norge som flyktning. Nå flytter han med familien til Libanon for livet som Midtøsten-korrespondent.

    Aftenposten
  4. Even (4) har bare noen få år igjen å leve

    Aftenposten
  5. To skilsmisser. Fire barn han har vært for lite hjemme hos. Oppdraget kommer alltid først for Norges nye forsvarssjef.

    Bergens Tidende
  6. Hun var Erna Solbergs nærmeste. Nå elsker hun å gå i arbeids­bukser med snus under leppa.

    Fædrelandsvennen

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no