Kari-Anne (19) gleder seg til å bli mamma.
Men fødselen av lille William ender i tragedie.
Hvordan kunne det gå så galt?
Kari-Anne (19) døde under fødselen: Hvordan kunne det gå så galt?
Hele dagen venter May-Britt (52) på nytt fra Elverum sykehus. Datteren Kari-Anne (19) føder. Timene går. Det er vanskelig å tenke på noe annet.
Så ringer det fra sykehuset. Klokken er 17.30. Kvinnen i telefonen spør om May-Britt er mamma til Kari-Anne. Så forteller hun at det er oppstått komplikasjoner. Nå driver de med gjenopplivning.
«Dere bør komme straks», husker May-Britt at kvinnen sa.
I leiligheten i den kommunale boligblokken sender May-Britt en SMS til sønnen Tor Richard:
Det tar et par timer å kjøre fra Hønefoss til Elverum. Underveis ringer May-Britt sykehuset. Er det noe nytt? Ja. Kari-Anne er overført intensiven.
Det er bra. Da er det håp, tenker May-Britt.
VG har undersøkt hva som skjedde da Kari-Anne Vanebo Paulsen døde under fødsel i mai i fjor.
Kari-Anne hadde pusteproblemer og sterke smerter i overkroppen, men sykehuset oppdaget ikke hva som var galt.
De etterlattes advokat mener Elverum sykehus ikke tok symptomene hun hadde, på alvor.
Nå gransker Statens helsetilsyn om sykehuset ga 19-åringen tilstrekkelig hjelp.
I leiligheten til May-Britt Vanebo Paulsen på Hønefoss står bilder av Kari-Anne på kjøleskapet, ved siden av små gjenstander som har vært viktige for datteren.
I mange tøffe år kjempet Kari-Anne og mamma sammen. Kari-Anne fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom som 17- åring. Den knyttes til mobbing i barneårene. Hun beskrev selv mobbingen i lokalavisen Ringblad.
– Jeg ble slått og sparket nesten daglig. Jeg husker at flere barn løp etter meg og slo meg med brennesle, selvfølgelig ropte jeg at de skulle stoppe, men de ga seg ikke, fortalte hun.
Kari-Anne beskrev hvordan hun ble dyttet over ende, og at hun til stadighet slo hun seg stygt.
– Jeg satt ofte på do og spiste matpakken min for å slippe unna mobberne, fortalte hun i Ringblad.
Maten lå i den oransje boksen som May-Britt nå åpner hjemme i leiligheten. Meldingene på bunken av mellomleggspapir i boksen forteller om en mor som har prøvd å støtte jenta si:
«Glad i deg.» «Tenker på deg.». «Savner deg.».
Nå står boksen mellom portretter, kosedyr og smykker som hver eneste dag minner May-Britt om tapet hun kjemper med. Det er nesten ikke til å bære.
Som tenåring unngår Kari-Anne de fleste lokale ungdomsmiljøer.
Men hun har mange venner. Dem finner hun på nett. Det er et internasjonalt, stort miljø.
Det er gjennom venner at Kari-Anne høsten 2020 treffer jevngamle Aleksander. I mars 2021 blir de kjærester.
Kari-Anne og Aleksander flytter sammen i Sørskogbyda utenfor Elverum og prøver seg som samboere i huset til faren hans, Roger, som ofte er tomt. De er ofte hos Aleksanders mor Monica. Hver fredag er de samlet til taco.
Når Monica betrakter dem, tenker hun at de er to som har det bra. De ler og skravler. Hun ser sønnen som åpner bildøren for kjæresten. Han er blitt en gentleman, tenker hun.
Rett etter nyttår i 2022 sprekker nyheten. De skal blir foreldre. Kari-Anne er allerede over halvveis i svangerskapet.
Monica bruker tid på å venne seg til graviditeten. De er så unge, tenker den kommende bestemoren. Men de må jo klare det.
På Hønefoss får Kari-Annes mamma telefoner fra en glad jente. May-Britt kjenner at det er godt å høre at datteren har det bra. Endelig skal det skje noe nytt og positivt.
Vinteren brukes til å legge til rette for at en ung familie skal etablere seg sammen. May-Britt og Kari-Anne ringer hverandre flere ganger i uken. May-Britt er stolt av datteren.
Fire uker før termin blir Kari-Anne lagt inn på sykehus med urinveisinfeksjon. Hun er i dårlig form og blir innlagt i tre døgn. Det er bestemt at hvis fødselen ikke har startet innen svangerskapets uke 42, skal den settes i gang.
En uke før fødselen er Kari-Anne til nok en sjekk. Da estimeres vekten på babyen til 4370 gram. Kari-Anne er sliten. Nå er det bare å vente på at fødselen skal starte. Hjemme i huset til farfar er babyutstyret for lengst på plass. De er klare. Det er der den lille familien skal bo etter fødselen.
Men det er flere utfordringer.
19 år gamle Kari-Anne er blitt operert tre ganger for lungekollaps. Hun har også en mild hjerterytmeforstyrrelse. Diagnosene fikk hun som 16-åring.
Det gjør May-Britt bekymret før fødselen datteren skal gjennom. Hun er redd Kari-Annes kropp ikke vil tåle en fødsel. May-Britt som selv har satt to barn til verden, mener datteren bør få keisersnitt.
Snart blir hun mormor. Men hun er urolig. Det blir godt å få det overstått.
Det er søndag 29. mai, første dag i uke 42 av datterens svangerskap.
Sammen med Aleksander drar Kari-Anne til sykehuset i Elverum, som er en del av Sykehuset Innlandet.
Det neste døgnet skal bli svært dramatisk.
Aleksander, som er nærmeste pårørende til Kari-Anne, har med støtte fra sine foreldre og hennes mor, gitt VG innsyn i dokumentene i saken. VG har også lest sykehusets hendelsesanalyse – en rapport sykehuset har sendt til Statens helsetilsyn.
Fødselen settes i gang søndag 29. mai klokken 13.30 ved hjelp av et ballongkateter. Ballongen fylles med saltvann og skal modne livmorhalsen. Dette er en vanlig metode for å få i gang en fødsel. Kari-Anne og samboer Aleksander drar hjem og venter.
Rett etter midnatt løsner ballongen som skal starte prosessen mot fødselen. I den lyse mainatten kjører Kari-Anne og kjæresten den korte turen fra Sørskogbygda til det lokale sykehuset.
På sykehuset settes det inn et rie-stimulerende medikament ved 02-tiden om natten. Endelig skal det skje. Om noen timer vil de være foreldre.
Klokken 07 har Kari-Anne åtte centimeters åpning. Nå mangler det bare et par centimeter før passasjen ned i bekkenet er så åpent at barnet kan bli født.
De første, kraftige riene kommer omtrent nå, husker kjæresten Aleksander. Han sitter tett ved Kari-Anne og opplever henne som veldig påvirket av smertene. Det er verst i høyre side av overkroppen. Aleksander prøver å hjelpe så godt han kan.
Nå ynker hun seg. Etter hvert mister Kari-Anne følelsen i armen. Smertene blir verre og verre. Aleksander varsler personalet. Han sier han gjør det flere ganger.
– De gjentar det samme. De sier at alt er greit og at det skal fortsette som vanlig, ifølge Aleksander.
Han tror kjæresten kjenner igjen smerten. Lungekollapsen Kari-Anne hadde som 15–16 åring, var svært smertefull. Da hun skulle gjennom sin tredje operasjon, var hun redd for å dø, har mamma May-Britt fortalt. Nå river smertene i overkroppen igjen.
– Kari-Anne forstår at dette er alvorlig, sier Aleksander i ettertid.
Ved 08-tiden tas fostervannet. Kari-Anne flyttes til fødestuen.
Snart får hun pusteproblemer og hiver etter luft. Klokken 08.15 blir det slått alarm på fødestuen.
– Jeg trykker på en knapp. Det kommer en del folk inn, de lurer på hva som skjer. Det blir sagt at det er noe utenom det vanlige. Både Kari-Anne og jeg nevner igjen punktert lunge, at hun har hatt det før. Kanskje har det skjedd igjen? Det sier vi på grunn av pusteproblemene og smertene, forteller Aleksander til VG.
Oksygeninnholdet i blodet er 90–92 prosent. Det er bekymringsfull lavt. Flere leger ser til Kari-Anne. Hun har høyt blodtrykk og puls på 102. Hun får oksygen i nesen, og oksygeninnholdet i blodet stiger til 98 prosent. Hun får et rie-dempende medikament.
Hjertet undersøkes med EKG, og det tas et røntgenbilde av 19-åringens overkropp mens hun ligger i sengen.
– Bildet blir sendt til en spesialist, som kommer tilbake og sier at alt er ok, forteller Aleksander.
I løpet av formiddagen diskuterer legene som jobber med henne, flere diagnoser. De er spesialister på forskjellige felt og mener det er lite sannsynlig at smertene kan knyttes til lungene.
En CT-undersøkelse, en røntgenundersøkelse inni en maskin, er ikke mulig fordi hun er i aktiv fødsel, ifølge et journalnotat etter tilsyn kl. 08.30.
Det mistenkes det at noen av symptomene er «en del av angstbilde». Smertene knyttes til riene, ifølge et annet notat.
Aleksander sier han får beskjed fra personalet om at dette skal gå fint.
Fortsatt opplever han at Kari-Anne strever med pusten. Hun har så kraftige smerter at hun nesten ikke klarer å snakke med kjæresten.
Klokken 09.44 settes epidural. Kari-Anne har det mye bedre, ifølge dokumentene fra sykehuset. Hun er ifølge sykehuset tydelig på at hun ønsker en vanlig fødsel.
Det anbefales nytt røntgen, eventuelt en CT-undersøkelse, dersom smertene fortsetter etter fødsel.
Klokken 12.30 er det nesten full åpning. Kari-Anne beskrives med «gode egne rier» og fortsatt «meget innstilt på vaginal forløsning.» Er det ikke fremgang innen to timer, planlegges keisersnitt.
De neste timene er gynekologer jevnlig innom Kari-Anne og Aleksander. De informeres ifølge hendelsesanalysen om at hun stadig har smerter og ubehag, spesielt under riene.
Ifølge dokumentene fra sykehuset blir det ikke gjort noen nye tiltak av legekollegiet i de neste par timene. De mener Kari-Anne har god smertelindring, målingene på henne er normale, og fosteret har det bra.
Klokken 15.35 blir Kari-Anne tilsett av lege. Hun har fortsatt smerter i høyre arm, babyens hode er i fødegangen – og hun har «trykketrang». I journalnotatene fra sykehuset fremkommer det ikke om keisersnitt er vurdert på nytt, slik det ble planlagt tre timer tidligere.
Klokken 15.50 starter Kari-Anne endelig aktiv trykking. Nå skal sønnen fødes. Det er avtalt at lege skal se til henne klokken 16.10 for eventuell bruk av vakuum.
Vakuum blir aldri aktuelt: Klokken 16.02 trykkes det «fødealarm».
Da anestesilege umiddelbart kommer inn på fødestuen, ligger den fødende 19-åringen livløs i sengen med hjertestans. Kari-Anne er hvit i ansiktet og uten puls.
– Plutselig puster hun ikke. Hun får ikke gjort noe. Hun klarer ikke skrike. Ikke lenge etter stopper hjertet, forteller Aleksander.
«Alle» bidrar med livredning. Aleksander går ut av rommet og blir tatt imot av to personer.
– Jeg er fullstendig i sjokk. Jeg skjelver og rister, klarer ikke få tankene på plass. Jeg forstår ikke hva som skjer, men jeg forstår at det ikke er noe jeg kan få gjort, forteller han.
Aleksander sitter i en sofa i et venterom. Han ber de to ansatte som er der sammen ham, om å ringe foreldrene hans
Beskjeden er dramatisk, husker Monica og Roger:
«Aleksander trenger støtte! Dere må komme så fort som mulig!»
Begge kaster seg i bilen. Hva skjer nå? Er det galt noe galt med barnet?
På sykehuset møter de sønnen sin. Aleksander sitter i en stol og gråter. Kari-Anne har hatt hjertestans. Han aner ikke hvordan det går med babyen.
På intensivavdelingen kjemper nå en rekke leger og sykepleiere for livet til Kari-Anne, som fortsatt har sin lille gutt i magen.
Klokken 16.05 forberedes hastekeisersnitt. 13 minutter senere er barnet født. Han er livløs og blågrå i huden. Den lille gutten puster ikke selv. De jobber intenst med ham, og etter 20 minutter kommer livstegnet i form av flere gjesp.
Samtidig fortsetter kampen for å redde Kari-Anne.
Det er nå mamma May-Britt ringer sykehuset for å få en oppdatering. Hun er underveis til Elverum sammen med Kari-Annes storebror. Svaret fra sykehuset er at Kari-Anne er hasteoverført til intensivavdelingen.
Da May-Britt og Tor Richard ankommer til sykehuset ved 19.30-tiden, har de fortsatt håp. Mor og sønn går til resepsjonen og spør etter Kari-Anne Vanebo Paulsen.
«Hvor finner vi henne?»
«Kondolerer», får de til svar.
Da knekker mamma og storebror.
På intensivavdelingen har alle forsøk på gjenoppliving, vært nytteløse. Klokken er 18.12 blir Kari-Anne erklært død.
Slått ut av sjokk og sorg blir May-Britt og Tor Richard sittende i korridoren på avdelingen. Ansatte kommer til dem for å forklare hva som har skjedd.
May-Britt tenker at her prøver sykehuset å si at de har gjort alt riktig, forteller hun senere.
De blir ifølge May-Britt spurt om de vil se Kari-Anne. Det vil de. Men de er ikke forberedt på det de får se.
May-Britt sliter med synet som møter henne. Dødsfallet er uventet, derfor skal politiet se Kari-Anne. Derfor er hun ikke vasket. Det er blod overalt. I håret, i ansiktet.
Kari-Anne har en bloddråpe i pannen.
– Jeg fokuserer på den for å skjerme meg mot alt det andre blodige, forteller May-Britt.
– Vi skulle aldri ha sett henne slik. Jeg får ikke det bildet ut av hodet.
Et bilde som skal forfølge henne.
Til hun møter sin egen skjebne.
I et annet rom på sykehuset er Aleksander sammen med foreldrene Monica og Roger. Brått går døren opp. Teamet som har jobbet med Kari-Anne, kommer samlet inn. Flere gråter. Arbeidsklærne bærer tydelige spor etter dramaet på fødeavdelingen, ifølge familien.
De presenterer seg med navn og tittel. Det er minst ti personer, det kan være flere, husker Monica.
Den ansvarlige legen på intensiven setter seg ned ved kjæresten og sier til ham – ifølge Aleksander:
«Vi klarte dessverre ikke å redde Kari-Anne. Du skal vite at du gjorde en veldig fin jobb med å støtte henne under fødselen.»
Da knekker Aleksander sammen.
«Hva skal jeg gjøre nå? Vi skulle ha livet sammen. Sønnen vår trenger en mamma», sier han.
«Dette er bare grusomt», tenker moren hans.
Monica setter seg ned på gulvet og holder rundt sønnen.
De er overleger og spesialister ved Rikshospitalet.
Med tillatelse fra Kari-Annes pårørende har VG bedt dem lese dokumentene i denne saken.
19-åringen døde av aortadisseksjon. Det oppsto en rift i hovedpulsåren. Diagnosen er svært alvorlig.
Mette-Elise Estensen er kardiolog og spesialist i hjertesykdommer ved OUS Rikshospitalet, og leder Nasjonal behandlingstjeneste for hjertesyke gravide.
– Med lav oksygenmetning og symptomer som brystsmerter og tungpustethet er det nærliggende å tenke på diagnosen lungeemboli, som er blodpropp i lungen. Det forekommer hyppigere enn rift i hovedpulsåren. Lungeemboli undersøkes med CT. Det er mulig at man ved denne undersøkelsen ville ha sett tegn til rift i hovedpulsåren, sier Estensen.
Hun sier at legepersonalet skal gjøre alt de kan for å stille diagnose hos gravide med alvorlige akutte symptomer og tegn.
Ingvil Krarup Sørbye er fødselslege og spesialist i kvinnesykdommer.
– Brystsmerter, tungpustethet og funn av for lavt surstoffnivå i blodet bør utredes akutt, med de samme undersøkelsene som ville blitt gjort av ikke-gravide – også røntgenundersøkelser, påpeker Krarup Sørbye.
– Graviditeten eller fødselsarbeidet i seg selv er ikke en forklaring på slike alvorlige symptomer. Undersøkelser kan i utgangspunktet gjøres også dersom kvinnen har rier, da fødselen hos førstegangsfødende kan trekke ut.
De to overlegene følger mange av dem som er gravide og alvorlig hjertesyke, gjennom svangerskapet.
– Det vanskeligste er når man ikke vet om underliggende sykdom, slik som i denne saken. I etterpåklokskapens lys kunne en CT kanskje avdekket diagnosen på et tidligere tidspunkt. Men dette er en svært alvorlig og sjelden diagnose og ender ofte med et fatalt utfall. Det er ikke sikkert at det hadde reddet Kari-Anne, sier Krarup Sørbye.
– Hva kunne Elverum sykehus gjort hvis de hadde sett riften tidlig på formiddagen?
– Hun kunne ha blitt flydd til Rikshospitalet og operert i hovedpulsåren. Vi ville tatt ut babyen så fort som mulig. I samme seanse ville vi operert mor. Vi ville satt inn et kunstig rør i hovedpulsåren. I en slik situasjon gjøres flere ting samtidig: Barnet tas ut mens mor klargjøres for operasjon, svarer Estensen.
– Hvor ofte skjer det at dere får brakt inn en fødende med helikopter?
– Det skjer. Vi ser mange av de som er alvorlig hjertesyke, gjennom svangerskapet. Mange av dem bor ikke i Oslo-området. Diagnosen stilles her eller på lokalsykehuset, sier Estensen.
Hun sier at det farligste er når man ikke vet om sykdommen.
– Det er veldig lav mødredødelighet i Norge. Men flere av de dødsfallene som skjer, skyldes aortadisseksjon. Det oppstår en rift i hovedpulsåren. Det ser vi også internasjonalt. Vårt budskap er at unge kvinner i fødsel kan bli alvorlig syke. Ved brystsmerter, lav surstoffmetning og tungpust må legene tenke at det kan være lungeemboli, hjerteinfarkt eller aortadisseksjon.
Advokat Gorm Are Grammeltvedt representerer de etterlatte etter Kari-Anne. Han mener sykehuset ikke gjorde nok for å redde 19-åringen:
– Rapportene viser at når katastrofen oppstår på fødestuen, er ikke sykehuset rigget for å håndtere det. Man kan ikke forvente samme beredskap som på Ullevål sykehus og Rikshospitalet. Men sykehuset burde gjort mer for å finne ut av hva som forårsaket fall i oksygenmetning, pusteproblemer, sterke smerter i høyre lunge med utstråling til hals og arm i timene før Kari-Anne døde.
VG har sendt Elverum sykehus en rekke spørsmål om vurderingene som ble gjort før, under og etter fødselen. Sykehuset har ikke ønsket å svare direkte på spørsmålene.
Men ifølge sykehusets interne analyse skjedde det ingen svikt i timene før Kari-Annes hjerte stanset.
«Analysen avdekket ingen svikt i bakenforliggende årsaker i forløpet frem til kvinnen fikk hjertestans.»
Ifølge hendelsesanalysen ble aortadisseksjon – en rift i hovedpulsåren – nevnt av legene som jobbet med å stille en diagnose på Kari-Anne.
Men det ble vurdert som usannsynlig fordi Kari-Anne var så ung, og fordi hun ikke hadde en historikk som skulle tilsi det.
Det var ikke medisinsk grunnlag for keisersnitt, ifølge hendelsesanalysen.
«Kvinnen er i aktiv fødsel og med hyppige rier. Kollegiet vurderer at nødvendige undersøkelser, prøver og behandling ut fra hypotesene, ikke er mulig/og eller hensiktsmessig å gjennomføre før etter fødsel. Det oppnås tilfredsstillende effekt av epidural smertelindring og riedempende legemiddel»
Sykehuset innrømmer at ikke alt gikk som det skulle etter at Kari-Anne fikk hjertestans. Blant annet ble hjertestansteamet forsinket til fødestuen fordi de ikke fant riktig rom.
Men ingen av hendelsene påvirket utfallet, understreker sykehuset.
Videre innrømmer de at rutinene sviktet da Aleksander fikk dødsbudskapet:
«Ledere og ansatte som var involvert under hendelsen, deltok ved overlevering av dødsbudskapet. Handlet emosjonelt og ikke profesjonelt.»
Sykehuset tar også selvkritikk på at May-Britt og sønnen ikke fikk beskjed om å møte på fødeavdelingen. Da de møtte opp på intensivavdelingen, trodde sykepleieren som møtte dem, at de allerede visste at Kari-Anne var død.
«Medførte at pårørende ble kondolert før de var informert om dødsfall.»
I en generell kommentar om saken skriver Anne Birthe Lømo, avdelingssjef for gynekologi-/fødeavdelingen, til VG:
«Det er svært sjelden kvinner dør under fødsel, men like fullt trist og beklagelig når det skjer. Når en kvinne dør under fødsel, har sykehuset plikt til å varsle Statens helsetilsyn. Denne saken er meldt i tråd med meldeordningen for spesialisthelsetjenesten. Saken er fortsatt til behandling hos Statens helsetilsyn.»
Lømo oppgir at sykehuset var kjent med Kari-Annes sykdomshistorie, og at de fulgte retningslinjene for hvor en gravid bør føde.
«Det er høy kompetanse i avdelingen, både innen fødselsomsorg og nyfødtmedisin, og alle seleksjonskriterier er fulgt.»
Videre skriver avdelingssjefen at sykehuset har fulgt opp hendelsen grundig, men at de ikke vil kommentere saken nærmere før Helsetilsynet har konkludert.
«Vi har gjentatte ganger etter hendelsen forsøkt å komme i dialog med den som er oppført som pasientens nærmeste pårørende både per telefon og post og beklager sterkt at vi ikke har fått kontakt. Vi håper tilsynsmyndighetenes gjennomgang vil gi oppklarende svar på hendelsesforløpet både for de pårørende og involvert helsepersonell.»
De etterlattes advokat reagerer på uttalelsen fra sykehuset.
– På bakgrunn av opplevelsene til samtlige pårørende er det klart at de ikke ble gitt informasjon og fulgt opp på en god nok måte. Det er grunn til å stille spørsmål ved om sykehuset hadde rutiner for dette, sier Gorm Are Grammeltvedt.
– Her taler uttalelsene fra de pårørende sitt tydelige språk.
Aleksander tror behandlingen han og kjæresten fikk på sykehuset, var preget av at begge var i slutten av tenårene.
– Du merker at når du er så ung, blir du ikke tatt på alvor. Det tenkte jeg da jeg prøvde å varsle om smertene til Karianne. Jeg håper det er annerledes hvis du er eldre enn vi var.
– Hva tenker du nå om det dere opplevde på sykehuset?
– Jeg tenker at hvis det oppstår smerter utenom det normale, bør det ikke bli sett på som noe som kan tas senere. Da burde de heller fått barnet ut. Tatt keisersnitt og undersøkt smertene til Kari-Anne grundig, svarer Aleksander i dag.
I lengre tid var William uten oksygen. Legene fryktet hjerneskader.
I dag er åtte måneder gamle William akkurat som andre babyer. Hjemme i Sørskogbygda har Aleksander og sønnen flyttet inn hos farmor Monica.
Aleksander er blitt 20 år. Han har fått en brutal start på voksenlivet.
Da Kari-Annes hjerte stoppet under fødselen, var babyen fortsatt i magen. Han ble sendt med helikopter til Ullevål sykehus. Hjernen ble kjølt ned i flere døgn for å unngå skader.
En sorgtung Aleksander våket over skjøre William.
– Jeg gråter litt hver dag. Det har vært en veldig spesiell tid. Heldigvis utvikler William seg veldig fint, sier farmor Monica.
– Han er en blid gutt som utvikler seg helt normalt. Han var nylig hos fysioterapeut. Alt var bra. William kunne hatt store hjerneskader. Det har han heldigvis ikke. Vi har vært så heldige
Monica synes Aleksander er flink i papparollen. De hjelper hverandre. I nabohuset bor Monicas mor; sammen er de tre et godt team.
– Det går fint, sier Monica.
Kari-Anne, Aleksander og lille William skulle ha bodd i huset til Aleksanders pappa. Alt var klart til at en liten familie skulle flytte inn etter fødselen. Slik gikk det ikke.
I september er det en annen stolt bestemor, May-Britt, som bærer William under dåpen i Sørskogbygda kirke.
Bare noen uker før var hun på kirkegården.
Ved datterens grav tok May-Britt frem mobilen. Kari-Anne var livredd før lungeoperasjonen tre år tidligere. Hvis hun ikke overlevde, ville hun at en spesiell sang skulle spilles i begravelsen.
Da gikk det bra. Men nå holder May Britt det hun lovte.
Det er så vidt hun holder seg på bena der hun står og leter frem på Spotify. Så trekker hun pusten tungt og trykker på mobilen.
Det er D.D.E. og Bjarne Brøndbo, som synger:
Det kan itj værra sant.
Den beste tida skull' jo komma no.
Vi hadd fortsatt mytji mer te go'.
Æ va itj forberedt på det herre.
Så blir dagene kortere og mørkere. En blytung sorg preger alle May-Britts dager. Hun sliter med savnet og mange, vonde spørsmål.
Tragedien med Kari-Anne kommer i tillegg til hennes egne traumer. May-Britt har tung bagasje fra egen oppvekst og voksenliv. I alle år har hun kjempet for barna sine.
21. november, nesten et halvt år etter at datteren døde, kommer hjemmetjenesten i Ringerike kommune hjem til May-Britt for å gi henne medisiner.
De finner 52-åringen død i stolen på verandaen, etter et illebefinnende. Hennes nærmeste etterlatte er sønnen Tor Richard. Han og May-Britts søsken har sammen tatt avgjørelsen om at Kari-Annes historie skal bli kjent gjennom VG.
Familien er sikre på at det var May-Britts ønske.
Rettelse: I en tidligere versjon av saken, skrev VG: «Det er bestemt at hvis fødselen ikke har startet innen utgangen av svangerskapets uke 42, skal den settes i gang». Det riktige er at den skal starte innen utgangen av uke 41. Kari-Anne blir satt i gang i uke 42+0. Hun dør en dag ut i uke 42 av svangerskapet. Dette ble rettet 29.01.2022 kl. 09.30.
