Foto: iStockphoto

Hvilke minner har du fra barndommen? Dette påvirker hva du husker

HELSE

Hvordan har barndommen påvirket deg og hva du husker i dag? Kan du fortrenge eller dikte opp minner? Og kan man gjøre noe for at barna skal huske barndommen bedre? En verdenskjent hjerneforsker og ny forskning gir svaret.

Betalt innhold
Publisert: Oppdatert: 14.08.18 12:19

Ny forskning kan nå gi flere svar på hva som avgjør hvordan minneformasjonen i hjernen vår fungerer.

– Det vi opplever de første leveårene har stor påvirkning på oss, selv om vi ikke har bevisste minner fra det, sier Ylva Østby, postdoktor ved Psykologsk institutt, Universitetet i Oslo.

Østby har blant annet forsket på nevrokognitiv utvikling i barne- og ungdomsårene, og kan fortelle at minnene våre påvirker hvordan vi emosjonelt reagerer og hvilke forventninger vi får til omgivelsene.

Dette påvirker igjen sosiale relasjoner og måter å gjøre ting på, senere i livet.

Ifølge Østby gjør hjernen vår den første grovsorteringen og velger ut hva som skal lagres og hva som skal glemmes, allerede det første døgnet man har opplevd noe nytt – blant annet mens vi sover.

– Det er ikke sikkert vi selv er enige i den sorteringen, men hjernen gjør det den må, sier hun.

Oppmerksomhet, tilstedeværelse og følsomhet

Jon Storm-Mathisen er professor emeritus ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, og er en av de mest siterte hjerneforskerne i verden.

Hvor mye vi husker av fortiden har blant annet med oppmerksomhet og tilstedeværelse å gjøre, ifølge Storm-Mathisen.

Professoren sier viktige faktorer som spiller inn er om man er på vakt, oppmerksom og om man oppfatter saken interessant.

Også hvor følsomt sinnet er, har mye å si for hva vi husker:

– Følelsesmessig engasjement virker kraftig inn på hukommelsen. De fleste husker for eksempel hva de holdt på med og hvor de var da de fikk vite om 22. juli-terroren, sier Storm-Mathisen.

Enkelt forklart finnes grunnlaget for våre huskeevner i hjernens aktiveringssystem, og jo mer aktivt det er, dess mer våkne og engasjerte blir vi. Jo mer følsomt sinnet er for aktivering, desto kraftigere blir også aktiveringen.

Les også: Lær å huske som en verdensmester

Nevropsykolog Østby er enig i Storm-Mathisens forklaring, og bekrefter at hendelser som vekker følelser i oss, også har en større sjanse for å bli husket.

Ellers lister hun opp turer til fornøyelsesparker, ting som skiller seg ut fra det vanlige, og ting som er viktige for deg som person, som opplevelser som ofte blir lagret i minnebanken.

Barns hukommelse utvikler seg fort

Ifølge Østbye, utvikler hukommelsen vår seg fort.

– Allerede som toåringer kan barn gjenfortelle opplevelser de hadde for et halvt år siden, altså før de hadde språk til å fortelle om opplevelsen der og da.

Minnet blir imidlertid ikke til et varig minne som kan igjenhentes som voksen.

– De tidligste minnene har en begrenset holdbarhet, og blir gradvis borte. Innen ni-tiårsalderen er minnene fra før tre-fireårsalderen borte.

– Senere, i ungdomsalderen, er det særlig hjernens evne til å organisere minner og å gjøre effektive minnesøk, som utvikler seg.

Tror ikke hukommelse kun er noe som skjer i hjernen

Ved Universitetet i Stavanger har en forskergruppe i kultur- og minneforskning blant annet sett på hvordan minner påvirker vår «eksistens og sameksistens med andre».

– Minnene har en stor betydning i måten de bygger vår identitet på – både som individ og som samfunn. Dette er det viktigste kjennetegnet ved minner, sier en av forskerne i gruppen, professor Alexandre Dessingué.

Dessingué tror ikke hukommelse er noe som kun skjer i hjernen, men at det også er noe som skapes sammen med andre i en bestemt kontekst.

– Hukommelse skjer som regel i interaksjon med andre – fordi vi husker sammen med andre, eller fordi andre har tatt del i hendelsen som blir husket.

Han tror også evnen til å huske ting i stor grad henger sammen med kommunikasjon og språk.

– De minnene du husker best er de som er levende, de du snakker om. De minnene som ikke har noen funksjon for oss, glemmer vi.

Professoren mener det er viktig å være klar over at minnene ikke er noe stabilt, men noe som endrer seg og tilpasser seg kontekster og situasjoner.

Dessingué trekker frem fotografiet som et eksempel.

– Foto er et viktig medium for forvaltning og lagring av minner. Men bildene kan også lett kan skape en illusjon av å vise sannheten i øyeblikket, sier han.

– Selv om bildet ikke forandrer seg, forandrer minnene knyttet til bildet seg. Det samme gjelder for eksempel minner om «norske verdier». Det er farlig om man ikke forstår at slike minner ikke er statiske, men hele tiden i endring.

VG+: Fotografene som forandret verden

De første leveårene avgjør videre huskekapasitet

Forskere ved New York Univeristy har funnet at barns hjerner trenger nok og sunn aktivering allerede før de begynner i barnehagen for å «lære seg å huske».

– Uten dette, risikerer man at det hjernen ikke utvikler læring og minnefunksjoner på en riktig måte, sier studiens leder professor Cristina Alberini ved NYUs Center for Neural Science.

Dette kan være en mulig forklaring på hvorfor noen godt husker barndommen sin, og andre ikke husker noen ting.

Nesten halvparten sine første minner fiksjon

Samtidig avdekket en forskningsgruppe ved City University of London for bare noen uker siden at 40 prosent av de første minnene til folk er ren fiksjon.

Studien er en av de hittil største undersøkelsene på folks tidligste minner.

Forskning indikerer, ifølge Science Daily, at de første minnene oppstår fra tre til tre og et halvt-års alderen. Likevel rapporterte 38 prosent av de over 6500 spurte i London-studien at de hadde minner fra før de var to år.

Det var særlig andelen middelaldrende mennesker som rapporterte om de falske minnene.

– Vi antar at slike usannsynlig tidlige minner, i virkeligheten er minneaktige fragmenter fra tidlige erfaringer, blandet med fakta eller kunnskap om egen barndom, forklarer førsteforfatter av studien, Dr. Shazia Akhtar.

Dr. Akhtar legger til at ytterligere detaljer kan være ubevisst dreid eller lagt til.

– Over tid blir slike episodisk-minnelignende mentale representasjoner samlet sett opplevd som en erfaring når personene kommer til å tenke på det. Så for individet blir de ganske enkelt «minner» som spesielt peker på den aller tidligste barndommen, referer Science Daily.

Les også: Slik lever Norges smarteste

Kritisk til studier

Nevropsykolog Østby har sett på begge studiene.

Hun sier den første studien fremmer en rekke interessante spekulasjoner, som bygger på både menneske – og dyrestudier.

– En utfordring er nok at mye av forskningen er basert på rotter, som ikke har fullt så komplekse liv og levende minner som vi mennesker har.

– Men studien understreker at et stimulerende miljø er viktig, noe som er i overensstemmelse med det meste annen forskning på utvikling, sier hun.

Østby mener artikkelen om falske barndomsminner er interessant, og at den peker på et veldig universelt aspekt ved hukommelsen vår: At den baserer seg på rekonstruksjon og forestillingsevne.

– Dette gjelder de fleste minnene våre, selv de som er sanne og som inneholder minnespor fra den opprinnelige hendelsen: hjernen vår hjelper oss å fylle på med opplevelsesdetaljer slik at minnet skal føles helhetlig og ekte, selv om mye av det opprinnelige minnet er glemt.

– Slik kan vi huske feil farge på klær, feil sted, feil person på feil sted, eller se oss selv opptre i minnet som om vi så det utenfra. Dette er helt naturlig, men kan også gi opphav til at vi noen ganger husker ting som aldri har skjedd.

Les også: De verste avhørene: – Fortrengte minner finnes ikke

Fortrengte minner en myte?

Ifølge Storm-Mathisen, er fortrengning av ubehagelige opplevelser med på å avgjøre hva vi husker fra barndommen.

– Hukommelsessystemet modnes i løpet av barndommen, og selv om vi ikke husker det, kan opplevelser i barndommen påvirke denne modningen i gunstig eller ugunstig retning.

Nevropsykolog Ylva Østby sier på sin side at fortrengte barndomsminner er en utbredt myte, og at det ikke finnes noe vitenskapelig belegg for at fortrengning er mulig.

– Livet er jo fullt av traumer. Det er noe av det mennesker som organismer er nødt til å forholde seg til. De aller fleste som har traumatiske opplevelser i barndommen, husker disse veldig godt.

Hun legger til at det likevel hender at folk har opplevd traumer, uten at de husker det:

– Noen husker ikke alle detaljer, eller de var for små da det skjedde til å huske noe av det. Noen kan også ha glemt traumet i lange perioder, men husker det igjen når de blir minnet på det.

Da er det ikke snakk om fortrengning, men at man har latt være å tenke på det, fordi man har lyktes godt med å skyve traumet unna, og fokusert på andre kapitler i livsfortellingen, sier hun.

– Dette er folk som har vært så gode til å unngå å tenke på disse minnene, at de rett og slett har klart å glemme dem. De kan også ha overskredet minnet med en alternativ versjon av det som har skjedd.

Å unngå å tenke på spesifikke minner, er en naturlig forsvarsmekanisme mot ubehagelige opplevelser, ifølge nevropsykologen.

Østby utdyper at dette til en viss grad er bra, hvis man hele tiden blir angrepet av traumeminnene.

Samtidig poengterer hun at unngåelsen også ofte kan føre til atferd som ikke er så bra for oss. For eksempel om vi begynner å unngå steder for å unngå å bli minnet på noe.

– Det er ikke bra å ikke ta tak i traumer som har med skam og skyld å gjøre.

– Traumebehandling handler nettopp om å tolerere å snakke om minner. Å kunne snakke om følelser som man ikke vil huske, er ofte viktig for å få et mer hensiktsmessig reaksjonsmønster.

– Har du noen råd for å gjenkjenne om man har noen minner man ikke vil huske?

– Som regel vil man merke det selv. De aller fleste husker det som er vondt – det som føles ubehagelig å innrømme for seg selv. Det du føler at du skulle ønske at du slapp å tenke på, er det du prøver å beskytte deg mot.

Østby understreker at vi fortrenger vanlige minner også, hele tiden, rett og slett på grunn av plassmangel i hjernen.

– Det kollektive samfunnet er i ferd med å endre hvordan vi husker ting

Professor Dessingué ved Universitetet i Stavanger, sier det kollektive samfunnet nå er i ferd med å skape nye måter å huske på. Grunnen skal være at teknologien gir oss muligheten til å lagre informasjonen på andre måter enn i hjernen.

– Tidligere husket vi for eksempel mange telefonnummer utenat. Hvor mange er det som gjør dette i dag? sier han.

I dag bruker vi i større grad «eksterne hukommelseskamre» til å lagre informasjon, sier Dessingué. Han mener det er en naturlig utvikling i takt med informasjonssamfunnet som har gjort det mulig for oss å erfare minner fra steder og hendelser vi i utgangspunktet ikke har vært selv:

– I dag kan vi oppleve ting i sanntid, selv om det skjer på andre siden av jordkloden. De fleste har for eksempel et minne av 11. September 2011, men de færreste av oss har erfart det «der» i New York, sier han.

– Derfor er det en naturlig utvikling at vi i større og større grad benytter oss av lagringstjenester som sosiale medier for å få plass til alle minnene det tidligere ikke var mulig å tilegne seg.

Dessingué sier videre at barna som blir født i dag mest sannsynlig vil ha en annen type hukommelse enn de som ble født for 50 år siden. Dessingué tror ikke det er snakk om at hukommelsen er blitt noe bedre eller dårligere – men at den er annerledes enn før.

– Fortellingen om hvem vi er og hvor vi kommer fra har også blitt mye mer kompleks på grunn av sosiale medier og internett.

Les også: Verdensrekord i hukommelse: Slik får du klisterhjerne

Slik får du bedre hukommelse

Ifølge hjerneforsker Storm-Mathisen, er det ting du kan gjøre for å trene opp hukommelsen.

Til VG gir han følgende råd:

  • Tren opp oppmerksomheten.
  • Vær i god fysisk form – hjernen styrkes når kroppen er aktiv.
  • Sov nok – minner festes når vi sover.

Ifølge Østby har studier, blant annet Patricia Bauer sin forskningsgruppe i USA, vist at måten vi snakker med barna våre på om minner, også påvirker hva de husker av det.

– Å ha en utforskende, åpent spørrende tone overfor barna, hvor man oppmuntrer til å snakke om detaljer og opplevelser, har en positiv effekt, sier hun.

Minner du ønsker å glemme

På den andre enden av skalaen finnes det også ting vi skulle ønske vi kunne glemme.

– Hvordan glemmer vi noe vi ønsker å glemme?

– Tenk på noe annet. Ta treningsturer som gjør deg skikkelig sliten, eller engasjer deg i noe viktig som er «større enn deg selv», svarer hjerneforsker Storm-Mathisen.

Nevropsykolog Østby sier det dessverre er lite vi kan gjøre for å velge å glemme noe bort.

– Jo mer vi tenker på noe, for eksempel at man burde glemme noe, jo mer blir det limt fast i hjernen. Ofte er det hendelser som har rystet oss emosjonelt vi ønsker å glemme, og nettopp disse minnene er jo utstyrt med ekstra sterkt «lim», sier Østby.

Østbys råd er – i likhet med Storm-Mathisen – å forsøke og avlede oppmerksomheten fra slike minner ved å gjøre andre ting.

Tetris skal hjelpe mot traumatiske minner

Nevropsykologen viser til nyere forskning som tyder på at det å distrahere seg med å spille Tetris i timene etter noe traumatisk har skjedd, bidrar til å svekke den emosjonelle styrken på minnet.

– Tanken er at spillet konkurrerer om oppmerksomheten om hjernens visuelle ressurser, slik at det blir mindre prosessering av kraftige visuelle detaljer fra hendelsen, forteller Østby.

Hun poengterer likevel at det ofte er nødvendig og viktig å huske den traumatiske hendelsen.

– Den er en viktig del av livsfortellingen vår. Det er bare det at minnet kommer hoppende på en hele tiden, og vekker like sterke emosjonelle reaksjoner, som er forferdelig. I traumebehandling jobber man med å venne seg til minnet, og gradvis tolerere det.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om