Flukten

  • Filmen «Den 12. mann» skildrer
  • dramaet som utspant seg da 
  • elleve norske sabotører ble
  • drept av tyske soldater.
  • Bare én slapp unna.
  • Dette er historien om
  • den tolvte mann.

Folk sa han hadde ni liv. Denne dagen var alle oppbrukt. Krigshelten Jan Baalsrud var kommet hjem til Norge for å dø. Det skulle skje på krigsinvalidesenteret Bæreia som Jan hadde vært med å få bygget.

Han hadde fylt 71 år bare 17 dager før. Nå sa kroppen fra at nok var nok. Jan var neppe overrasket.

«Legene har fortalt meg at jeg ikke kommer til å bli noen gammel mann», fortalte han til en britisk avis da han ennå ikke var fylt 40.

«Men jeg er ikke redd for å dø. Døden er en venn,» sa Jan.

Han visste hva han snakket om. Han hadde hilst på døden mange ganger. Hans historie hadde gjort ham beundret og verdensberømt. Men nå var Jan sliten.

Les del en av historien om Jan Baalsrud og hans flukt fra tyskerne her.

  • Skottland,
  • Slutten av september 1943

«Most secret»

Tolv norske soldater var blitt sendt på oppdrag i Nord-Norge i slutten av mars 1943. De ble angitt før aksjonen kom i gang. Jans elleve kamerater ble drept av tyske soldater, torturister og bødler. Jan var den eneste som unnslapp. Han overlevde, mot alle odds. I 63 dager var han på flukt fra tyskerne, fra forrædere, fra kulden, sult, sykdom og død.

Han ble skutt og såret. Han ble snøblind og tatt av ras. Han svømte i isvann. Han lå uten mat og drikke under en stein på fjellet i flere dager i en forrykende snøstorm.

Når fenrik Baalsrud skriver sin rapport i september, er den tørr og konsis. Om hvordan ekspedisjonen ble forrådt. Om hvordan kameratene ble tatt til fange. Om hans egen flukt. Alt stemplet med et rødt «Most secret».

At han selv måtte skjære av seg ni tær med en tollekniv for å stoppe en dødelig koldbrann, finner han ikke verd å nevne i rapporten. Bare det viktigste skal med.

  • Toftefjord, 30. mars
    Fiskekutteren «Brattholm» angripes av tyskerne, og Jan Baalsrud blir skadeskutt i foten.
  • Lyngseidet, 4. april
    Jan tas av snøras og blir snøblind.
  • «Hotel Savoy», 21. april
    Jans ene fot rammes av koldbrann, og han skjærer av seg fire tær for å ikke få en infeksjon og dø.
  • «Gentleman-steinen», 25. april
    Jan blir levende begravet i en kiste av snø og is, og blir liggende i ni dager.
  • Avzevaggi, 5. mai
    Det blåser opp til storm, og Jan blir liggende under åpen himmel på vidda i fem døgn.
  • «Baalsrudhula», 12-26. mai
    Jan veier under 40 kg, er dehydrert og så svak at all transport er utelukket. Her må han ligge i to uker, og han skjærer også av seg ytterligere fem tær som er rammet av koldbrann.
  • Svenskegrensen, 1. juni
    Etter å ha blitt hentet av et par samebrødre, kommer Jan seg over grensen til Sverige og i trygghet. Men veien tilbake er langt fra over.
  • Toftefjord,
  • 30. mars 1943

Flukten starter

Det er i Toftefjorden flukten begynner, og marerittet. Tyskerne kommer overraskende på båten med Jan og de elleve medsoldatene. Jan blir truffet i stortåen av en tysk kule. Men han kommer seg i dekning når de andre blir tatt til fange. I flukten skyter han en tysk offiser, og tyskerne leter iherdig etter rømlingen. Det er iskaldt i vannet. Rundt null grader. Jan svømmer ut til en liten holme og skjuler seg der. Hakkende av kulde, inntil tyskerne etter hvert gir opp letingen. De antar han er druknet.

Seks år gamle Halvor Idrupsen er alene hjemme sammen med mor Haldis og søsteren Dagmar. Han blir vitne til dramaet. Moren blir så redd at hun flykter med barna til Halvors tante Anna på Hersøy. Timer senere dukker Jan opp der og får hjelp. Foten hans blir bandasjert, han får tørket klærne og han får en ny sokk og ny støvel til foten han er truffet i.

Med store øyne sitter Halvor og ser på hvordan den iskalde, skjelvende og sårede Jan får hjelp.

– Søsteren min og jeg fikk beskjed om ikke å si noe. Vi fikk munnkurv av mor vår, forteller han til NRK 70 år senere.

Klokken ett på natten blir Jan rodd over til Mikkelvik.

  • Ringvassøy – Karanes –
  • Bjørnskar- Tyttebærvika,
  • 31. mars – 5. april 1943

De mange
hjelperne

Jan har bestemt seg: Han må komme seg over til Sverige. Anna og Haldis var bare de to første i en lang, lang rekke av hjelpere som risikerte livet for å få ham dit. Straffen for å hjelpe tyskernes fiender var velkjent. Døden.

Og hvordan kan de vite at Jan ikke er en provokatør utsendt av tyskerne?

Én redd mann eller kvinne kunne vært nok til at han ble tatt. Men alle han møter, mer enn 30 unge og gamle de neste få dagene, holder tett. Han får mat, tørre klær, bandasjer, sengeleie i fjøs og låver, råd og advarsler om tyske angivere han må unngå. Han overraskes av snøstorm. Han går i dyp snø langs nesten ufremkommelige sjøkanter, fulle av store steiner. Såret i foten blir vondere og vondere.

Men han må videre; over Ringvassøy, Nipøya, via Løvli på fastlandet til Tyttebærvika nær Lyngseidet. Det er det som er veien til Sverige. Hjelpere står klar også til det: Risikerer liv og lemmer for å ro ham mange kilometer på nattestid selv om tyske patruljebåter og vaktposter finnes over alt.

Så langt har det gått bra.

  • Lyngseidet,
  • 5.-6. april 1943

Ansikt til ansikt med tyskerne

Lyngseidet er et farlig sted for Jan. Det formelig kryr av tyskere der, blant annet for å holde den strategisk viktige veien åpen på vinterstid. Men det finnes ingen farbar vei utenom dersom Jan skal komme seg til Sverige. Ganske uthvilt, med tørre klær, ski og proviant, ser ting lyst ut – bare han kommer seg gjennom selve eidet.

Det må skje tidlig, før folk står opp. Men skibindingen blir ødelagt, og det går mer tid enn planlagt. Så oppdager Jan at klokken har stoppet. Trolig er den mye mer enn han trodde.

Men han kan ikke snu. På veien ned til selve eidet, er Jan i godt driv – i en mørkeblå, norsk marineuniform. Plutselig kommer en hel flokk tyske soldater ut av skolehuset, på veien rett foran Jan. Han tråkler seg mellom dem. Venter på at noen skal gjøre anskrik. Men soldatene er trøtte og på vei til frokost. De enser ham ikke.

Ved bommen 50 meter lenger fremme, er tre soldater opptatt av å kontrollere papirene til to andre menn. Jan får vrengt skiene inn på en sidevei. Redd for å bli oppdaget, setter han kurs opp mot fjellet. Han tenker det er tryggere.

Hvordan kunne Jan slippe unna tysk årvåkenhet? Hvorfor var det ingen som slo alarm? Trolig fordi man offisielt antok at alle tolv soldatene fra Toftefjorden var døde. Tyskernes egne versjoner var ulike: I en rapport datert 6. april skrev man at av tolv mann ble to drept på stedet og ti tatt til fange.

I en annen rapport, fra Generalkommandoen i Nord-Norge til Arméoverkommandoen i Oslo skrev man at én var blitt drept, én hadde omkommet i eksplosjonen på skuta «Brattholm», mens ti var tatt til fange.

Offisielt fantes det ingen 12. mann på frifot. Kanskje var det dette som reddet Jan da han stod midt i flokken av tyske soldater på Lyngseidet.

  • Lyngseidet – Furuflaten,
  • 5.-8. april 1943

Tatt av raset

Redd for å støte på flere tyskere, trekker Jan opp i fjellet. Han har kartet i hodet, og husker at det går et reinsdyrtråkk og en same-sti over fjellet. Jan tenker at han kan komme seg videre på den måten, og ned til sjøen nærmere svenskegrensa. Været er bra. Føret er godt. Men de majestetiske Lyngsalpene er forræderske.

På ettermiddagen blåser det opp til full storm. Jan famler seg frem i stupbratt lende, uten å kunne se mer enn et par meter fremfor seg. Da han når bunnen av Lyngsdalen blir han tatt av et snøskred. Ingen vet nøyaktig hvor, ingen vet nøyaktig hvordan. Ingen vet heller hvor lenge han er bevisstløs før han begynner å grave seg fri av raset. Heller ikke Jan selv vet det.

– Jeg må ha fått en hjernerystelse. Jeg var aldri helt klar, fortalte han mange år senere.

Han har mistet skiene, stavene, sekken og maten. Han aner ikke hvor han er. Men han begynner å gå. Hvor? Det vet han ikke, for han er også blitt snøblind. Han vasser i snø til hoftene. Han klarer ikke grave seg ned.

Etter hvert begynner Jan å miste kontrollen på virkeligheten. Han er trolig døden nær av utmattelse og kulde. Han hører stemmer. Det er kameratene fra «Brattholm». Hallusinasjoner, ikke virkelighet. Men han fortsetter. Ett steg. Ett til.

Til slutt kan han skimte en stor skygge foran seg. En steinblokk? Nei, et hus! Han famler seg frem til en dør. Leter etter et dørhåndtak. Akkurat da åpnes døren innenfra. Jan faller inn, kryper frem til matbordet der en familie akkurat har spist middag. Han griper potetskrell og fiskeskinn. Putter det i munnen, før han kollapser.

  • Furuflaten,
  • 8.april

Det Jan ikke vet

Jan er reddet, for nå. De aller færreste ville overlevd det Jan har vært gjennom. Men det verste ligger fortsatt foran ham. Om han hadde visst det, ville Jan gitt opp og heller dødd? Mange ville valgt det. Men ikke han. Kanskje er forklaringen i «fenomenet Baalsrud» ikke bare styrke og flaks, men en evne til å være i øyeblikket.

Selv sa Jan etter krigen:

– Jeg har evnen til å blokkere ut fremtiden. Jeg tok meg bare 10-15 sekunder fremover i tiden. Det var det lengste fremtidsperspektivet jeg ville tenke på i det hele tatt.

  • Furuflaten,
  • 8. – 12 .april 1943

En meter fra døden

Jan kunne ikke kommet til bedre folk enn søsknene Marius, Gudrun, Hanna og Ingeborg Grønvoll. De tar hånd om den forkomne og forfrosne soldaten. De stivfrosne klærne må skjæres løs. Skoene likeså. De pirker løs snø fra mellom tærne. Beina er blå.

Veien gjennom Furuflaten er viktig for tyskerne, og en gruppe soldater holder derfor til på skolehuset noen hundre meter unna. Det er for farlig å ha Jan i huset. De legger ham på høyloftet, og Jan sover i nesten tre døgn. Pistolen har han fortsatt.

Mens Jan er gjemt på loftet, kommer to tyske soldater til gårds. De er på leting etter illegale radioapparater. Ikke bare ville de sjekke huset, men også låven. En av soldatene klatrer opp stigen til høyloftet, presser luka opp med hodet, og kikker seg rundt. Han ser ikke Jan.

«Der oppe er det bare høy», sier han til kameraten, før de forlater gården.

  • «Hotel Savoy»,
  • 12. - 25. april 1943

En tollekniv og det som måtte gjøres

Marius, som skal spille en viktig rolle i å få Jan til trygt til Sverige, skjønner at Jan ikke kan bli på gården. Sammen med flere andre, frakter de Jan på en kjelke over veien som tyskerne overvåker. Gudrun og Ingeborg distraherer dem med litt latter og flørt mens kjelken dras over veien og ned til sjøen.

Der venter en robåt, og på andre siden av fjorden blir Jan plassert i en tømmerkoie ved foten av Revdalsfjellet. Jan er ved godt mot, og kaller koia «Hotel Savoy». Mens han er der, blir han stadig dårligere i beina.

Koldbrannen har nå inntatt føttene for fullt. Tærne sprekker, og en stinkende væske av puss og blod tyter ut. Jan skjønner at han må handle før det er for seint. Han vasker tærne og kniven med brennevin, tar to støyter selv, så fire til og så skjærer han av høyre stortå. Så den neste tåa. Og den neste. Og den neste. Før han faller utmattet tilbake på halmleiet.

  • «Gentleman-steinen»,
  • 25. april 1943

En plan går galt

Flukten har brakt Jan stadig nærmere Sverige. Men ting blir også stadig vanskeligere, og Jan er avhengig av hjelp. Neste ledd i Marius Grønvolls plan er å få Jan over neste fjell og ned i Manndalen. På en hjemmesnekret kjelke skal en gjeng hjelpere dra Jan opp de bratte fjellsidene. På fjellet skal karer fra Manndalen møte dem, og ta ham videre. På den måten blir ikke fraværet så langt for noen at tyskerne kan fatte mistanke.

Det er et forferdelig slit. Og i de bratte stigningene opp presses blod ned i Jans skadede føtter.

«Om jeg overlever dette, overlever jeg alt», sier Jan ifølge Tore Haugs bok «Jan Baalsrud. Og de som reddet ham».

Han trygler dem om å snu kjelken så han får hodet ned. Det hjelper på smertene, men han mister bevisstheten. Kjelken må snus flere ganger på veien opp.

På tross av forberedelsene sprekker planen. Den dagen kommer tyskerne til Manndalen og ingen kan dra av gårde. Jan er for dårlig til at Marius og hans gjeng kan ta ham med ned igjen fra fjellet. I stedet graver de ham ned i en snøhule under en stein som siden får navnet «Gentleman-steinen». De legger igjen mat og drikke og skynder seg tilbake til bygda.

Nils «Nigo» Nilsen og Peder Isaksen fra Manndalen har stilt opp for å hente Jan og hjelpe ham videre, og om natten drar de for å hente ham. De når det de tror er den avtalte møteplassen, og roper kodeordet «Hallo, Gentleman». De leter og leter blant steinene, men finner ham ikke.

Klokken fire på natten må de returnere til Manndalen - uten Jan.

  • Furuflaten – «Gentleman-steinen»,
  • 28. april 1943

Marius får sjokk

Det går tre dager. Marius tror Jan er hentet ned til Manndalen, helt til han får beskjed fra Manndalen om at de aldri fant ham. Marius er sikker på at Jan nå må være død, levende begravd i en kiste av snø og is.

Marius må handle raskt. Ingen av de faste kan stille. Men en jevnaldrende kvinne, Agnete Lanes, melder seg. De kommer seg over fjorden, sliter seg opp på fjellet – sikre på at Jan er død.

De graver seg nedover. Der ligger Jan.

«Du lurer ikke en gammel rev», hvisker han.

Marius blir målløs av en blanding av sjokk og ufattelig glede.

Jan får varm suppe fra en termos. Han kvikner til, men det skal snart bli verre.

  • Indre Troms,
  • 30.april - 11. mai 1943

Alt går galt

De neste dagene og ukene går alt galt for Jan og de som skal hjelpe ham.

Karene fra Manndalen blir stoppet av storm på vei opp til Jan. Han blir liggende i ytterligere fire dager under «Gentleman-steinen». Jan har ligget i soveposen i ti døgn, i sin egen urin og avføring, uten å kunne bevege seg, og har fått gnagsår på ryggen av å ligge på kjelken.

Når Manndalskarene til slutt finner ham, setter de av gårde mot Sverige, men en ny storm blåser opp. Etter et døgn må de etterlate seg Jan ved Avzevaggi, under åpen himmel, uten mat og drikke. Her blir Jan liggende i fem døgn. Han blir våt av smeltesnø om dagen, og stivfrossen når den fryser til is på natten. Koldbrannen brer seg til det lille av tær han har igjen. Disse dagene var de verste i Jans liv.

Det blir avtalt med noen reinsamer at de skal hente Jan, men heller ikke dette går som planlagt. Reinsamene venter ved Olmmaijavri, mens karene fra Manndalen venter ved Olmmaivaggi.

Til slutt blir konklusjonen at Jan skal gjemmes i en hule innerst i Manndalen, der han kan få bedre pleie, før et nytt fremstøt.

  • «Baalsrudhula»,
  • 11. mai - 28. mai 1943

Siste sjanse

Fire karer henter Jan ned til hula. Jan veier nå mindre enn 40 kilo, og karene innser at han må komme til krefter før de kan tenke på å få ham til Sverige. Jan får medisiner, og godt med mat. Aslak Fossvoll er en av hjelperne. Sammen med Marius Grønvoll er han den som betyr mest for Jan og som Jan knytter seg sterkest til. Aslak bistår med det meste. En annen viktig hjelper er Nils Brustrøm, men én ting sier han nei til: Å kutte av flere tær som nå er blitt infiserte.

«Jeg gjør alt for deg, Jan, men ikke be meg om dette, det makter jeg ikke».

I stedet legger Nils igjen en skarp tollekniv.

Denne velger Baalsrud å bruke, og på tross av ny amputasjon, blir Jan langsomt sterkere. Han gir ofte uttrykk for bekymring for de som hjelper ham. Er de trygge? Er det andre som må sulte fordi han får maten? Setter han noen andres liv i fare?

En dag mot slutten av mai dukker reinsamen Aslak Baal opp i hula. Han holder på å samle en stor reinflokk. Han mener han skal klare å få Jan over grensen til Sverige.

  • Manndalen – Sverige,
  • 29. mai - 1. juni 1943

Over grensa

Fem karer fra Manndalen henter Jan i hula og overleverer ham til brødrene Aslak og Per Thomas Baal oppe på fjellet ved Olmmaijavzi. Aslak Baal og broren Per Thomas er i ferd med å samle reinflokken. Jan får på seg samekofte og lue. Han er for svak til å kjøre sin egen rein, men sitter bak Thomas i pulken som har den beste kjørereinen.

Jan er klar til både å drepe tyskere og ta sitt eget liv om ting skulle gå galt. Aslak Baal og reinflokken etterlates på vidda, og Jan og Per Thomas fortsetter med tre reinbukker foran seg. De kommer stadig nærmere grensen til Sverige.

Tirsdag 1. juni, ni uker etter at han flyktet fra tyskerne i Toftefjorden, krysser de grensen. Etter 63 dager er han berget.

Han bryter sammen i gråt. Friheten er et faktum. Men veien tilbake er langt fra over.

De neste dagene fraktes Jan sørover i Sverige med båt, fly og ambulanse til sykehuset i Boden. Når han kommer til sykehuset, er beina blå av frostskader helt opp til knærne. Det samme er fingrene. Legene kan ikke love at verken bein eller hender kan reddes. Men legen gir ros til den kirurgen som har fjernet ni av Jans tær.

«Tusen takk, doktor. Det var jeg som var kirurgen,» sier Jan, ifølge Tore Haugs bok «Jan Baalsrud. Og de som reddet ham».

  • London,
  • 5. mai 1955

Berømmelse, tragedie og smerte

På et hotell i London sitter en kjederøykende Jan Baalsrud. Britiske David Howarth har skrevet bok om de dramatiske hendelsene, og Jan skal bli intervjuet av avisen Daily Mail. Boken, og den påfølgende filmen «Ni Liv» gjør Jan verdensberømt. Han sjarmerer alle med sin lavmælte styrke og de små ordene han bruker til å fortelle om det som hendte.

På overflaten virker alt normalt og veltilpasset. Jan forblir i Kompani Linge til freden kommer, da som våpeninstruktør, og gikk så inn i instrumentmakerfirmaet til faren. Han er aktivt engasjert som formann i Krigsinvalideforbundet og Linge-klubben. Han har giftet seg med amerikanske Evie Miller, og sammen har de fått datteren Liv. Men også Jans nye liv rammes av tragedier.

Det neste barnet de fikk døde bare én uke gammel, i januar 1955. Ikke lenge etter dør også Evie, og Jan er alene med en liten jente på fem år.

Selv om han virker rolig og samlet, slet han med depresjon og mareritt. Og han hadde ofte store smerter i føttene etter skadene han var påført.

Et varmere klima passet Jan bedre, og i 1962 flyttet han til Tenerife. Der giftet han seg på nytt med spanske Teresa Balmesita. Først begynte de med appelsindyrking, og siden med svineavl.

  • Manndalen,
  • Sommeren 1989

Minnesteinen

Før han døde, hadde Jan bestemt hvor hans aske skulle settes i jorda. Han ville at urnen skulle settes ned der hjelperen Aslak Fossvoll ligger begravd, i Manndalen. Mens Jan – mannen med ni liv – berget seg gjennom marerittdagene, døde Aslak av difteri bare noen uker etter at Jan var kommet trygt til Sverige.

Steinen som markerer stedet, er hentet fra Toftefjorden, der «Brattholm» gikk ned.

«Takk alle som hjalp meg til friheten i 1943» er innskriften.

Jan bodde i Baalsrudhula i Manndalen i 17 begivenhetsrike dager i 1943. Nå hviler han der, for bestandig.

Les del en av historien om Jan Baalsrud og hans flukt fra tyskerne her.

John-Anker Zwart

John-Anker Zwart er professor i nevrologi, og leder for smerteforskningsgruppen ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Han mener det er helt utrolig at Baalsrud kom seg gjennom de 63 dagene på flukt.

Jan Baalsrud hadde skadeskutt fot, koldbrann i flere tær – som han selv skar av seg, ble tatt av snøskred som etterlot ham snøblind, i tillegg var han underernært, dehydrert og hadde hypotermi. Alt dette i løpet av en periode på 63 dager.

Forfatteren David Howarth, som skrev den første boken om Baalsrud, kalte ham «Nordmannen med ni liv». I det første store intervjuet han gjorde etter krigen med britiske Daily Mail ble Baalsrud kalt «Mannen som skulle vært død».

Hvordan overlever man noe slikt?

– Det er helt utrolig at han i det hele tatt kom seg gjennom det.

Det sier professor i nevrologi, og leder for smerteforskningsgruppen ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo, John-Anker Zwart.

– Tenk deg at du står barbeint ute i snøen. Hvor lenge du klarer å stå der før du blir desperat? Ekstrem kulde har jo en brennende følelse, så før du blir nummen så er det ekstremt smertefullt. Tenk deg å ikke kunne unnslippe den følelsen, sier Zwart før han fortsetter:

– Etter hvert vil alle kognitive prosesser gå tregere, og du vil bli apatisk. Da får man ofte en følelse av å ville ta takke for seg og ta farvel, for alt er bedre enn den følelsen. Den følelsen må Baalsrud ha levd med i mange dager mens han flyktet for å komme seg i sikkerhet.

Baalsrud lå for alvor for døden på høyloftet til Marius Grønvoll. Han var dehydrert, underernært og hadde frostskader, i tillegg til koldbrann som hadde begynt å spre seg i ene foten.

– Det betyr at blodsirkulasjonen blir så dårlig at den delen som er påvirket begynner å visne bort. Cellene dør, og den skadde delen må fjernes. Gjør den ikke det er det en inngangsport for infeksjon.

Slet til siste stund

Og det var det Baalsrud etter hvert gjorde. Han merket selv at han hadde fått koldbrann i en tå, og at huden på de to tærne ved siden av også begynte å bli mørkere. Etter å ha blitt flyttet til trekoia «Hotel Savoy» i Revdal, tok han valget: Det døde vevet må bort, ellers ville han dø. Og det kunne ifølge Zwart ikke tatt lang tid.

– Hvis en infeksjon inntar kroppen gjennom koldbrann vil du få sepsis, altså bakterier i blodbanen, som etter hvert sprer seg til hjertet og hodet. Etter et par timer, maks et døgn, ville Baalsrud vært død. Så han kan ha gjort lurt i å skjære av seg tærne.

Men hvordan klarer man selv å skjære av seg tær?

– I det øyeblikket vil jeg ikke tro at han kjente veldig mye. Det er klart det gjorde vondt, for den dype smerten kommer man ikke unna, men den var ikke like sterk som den ville vært dersom han hadde hatt normal kroppstemperatur.

Påvirket skadene han pådro under krigen seg også etter krigen?

– Frostskader som dette har vedvarende skader, og han slet nok med dette til siste stund. Smertefibrene i kroppen blir så skadet at kulde og varme vil kunne utløse en følelse av stikkende nåler i det skadde området. Selv en liten berøring kan utløse et smerteinferno. Du har en følelse av å gå på nåler, 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Du får rett og slett ikke fred. Det å leve med slike smerter gjør noe med deg, i tillegg til at selve den traumatiske opplevelsen påvirker deg.

Se traileren til
«Den 12. mann»

  • Kinosal nær deg,
  • 25. desember 2017

Om filmen
«Den 12. mann»

Harald Zwart har skapt filmen som skildrer de grusomme hendelsene som kostet elleve menn livet, og Jan Baalsruds dramatiske flukt fra tyskerne. Den to måneder lange flukten regnes fortsatt som en av de mest utrolige overlevelseshistoriene fra andre verdenskrig.

Filmen har premiere på norske kinoer 25. desember.
Kjøp billetter her!

Jan Baalsrud spilles av Thomas Gullestad, mens irske Jonathan Rhys Meyers besitter rollen som Kurt Stage. Mads Sjøgård Pettersen og Marie Blokhus har også større roller i filmen.

Filmen er produsert av Nordisk Film Production og Zwart Arbeid, med Aage Aaberge, Veslemøy Ruud Zwart og Espen Horn som produsenter.

Forfatteren

Vadseth

Hans-Christian Vadseth er partner i rådgivingsselskapet First House. Han er tidligere journalist og redaktør, blant annet i VG. Han har tidligere bidratt i en kampanje for Nordisk film og «Kongens Nei».

Tekst

Hovedkilden for denne artikkelen er boken «Jan Baalsrud. Og de som hjalp ham.» av Tore Haug og Astrid Karlsen Scott, som også filmen «Den 12. mann» baserer seg på.

Andre kilder i arbeidet med artikkelen har vært:

  • NRK-dokumentaren «I Jan Baalsruds fotspor» (5 episoder)
  • Bokverket «Våre Falne 1939-1945», 4 bind
  • Store norske leksikon (www.snl.no)
  • Jan Baalsruds rapport om operasjon Martin Red
  • Avisartikler i Nordlys, Dagsavisen, Bladet Tromsø, Aftenposten, Bergen Tidende, Daily Mail og New York Times
  • Intervju med Tore Haug
  • Intervju med direktør Ivar Dyb Kraglund på Hjemmefrontmuseet

Bilder

  • Fra boken «Ni liv», utgitt på Cappelens forlag, 1955
  • Fra boken «Jan Baalsrud og de som hjalp ham», utgitt på Gyldendal forlag, 2001
  • Stiftelsen Jan Baalsrud, Magnor Fjellheim, NTB Scanpix, Albert Kristiansen/Aktuell, scanpix, Rolf Øhman/Aftenposten
  • Nordisk Film Production og Zwart Arbeid, Jarle Nyttingnes og Petter Skafle Henriksen må også inn i bilde-kildelisten
Annonsørinnhold ?
VG Partnerstudio

Dette er et kommersielt samarbeid mellom VG Partnerstudio og Nordisk Film. Dette er innholdsmarkedsføring, og ikke journalistikk. VG Partnerstudio er en satsning underlagt VG som leverer innhold etter VGs kvalitetskrav og redaktøransvar, men innholdet er laget av innholdsprodusenter utenfor redaksjonen. VGs redaksjon har ingen rolle i dette samarbeidet. Derfor er VGs redaksjonelle produkt helt upåvirket av dette samarbeidet.

VGs journalister og redaksjon har ingen rolle i produksjonen og publiseringen av dette innholdet.
© VG | Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Dette er VG Partnerstudio

Bilde av Gard Steiro

I samarbeid med utvalgte annonsører utvikler VG Partnerstudio AS innhold av høy kvalitet, som publiseres på VGs plattformer.

Innholdet fra VG Partnerstudio merkes tydelig og med annonsørens logo, så leseren klart kan oppfatte at innholdet er betalt for og produsert sammen med en annonsør.

Aksjeselskapet VG Partnerstudio er et separat produksjonsselskap uten tilknytning til redaksjonen. Ingen i studioet jobber samtidig i redaksjonen i VG.

VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av VG Partnerstudio.

Gard Steiro

Ans. redaktør og adm. direktør