50 års-jubileum for månelandingen:

En hel verden holdt pusten da mennesket tok sine første skritt på månen

Apollo 11 reiste over 400.000 kilometer i nærmere 100 timer.

De var 20 sekunder fra å krasje i månen.

Apollo 11 reiste over 400.000 kilometer i nærmere 100 timer.
De var 20 sekunder fra å krasje i månen.

KUzQh4q7g_300.png

Ønsker du å høre historien? Her får du artikkelen opplest.

The Eagle has landed

Dette var de første ordene som ble sagt fra månen. Den 20. juli 1969 landet lunarmodulen? fra Apollo 11 her. Kapteinen på romfergen var Neil Armstrong, og med seg hadde han pilot Edwin «Buzz» Aldrin og Mike Collins. 

TALER TIL KONGRESSEN: Den 25. mai 1961 ytret president John F. Kennedy sitt ønske om å lande et menneske på månen innen 1970. Foto: AP

aa6AWlfAqeQ.jpg

Romferden var en del av Apollo-programmet som daværende president John F. Kennedy satte i gang i sin tid. Åtte år før månelandingen sa han i en tale til Kongressen at han ville lande en mann på månen innen tiåret var omme. De fleste trodde nok på det tidspunktet at dette ville være vanskelig, men det gikk.

NASA brukte nemlig milliarder av dollar på å bygge større og tryggere raketter slik at mennesket skulle komme seg til månen.

Hvorfor gjorde de det? Ville de oppdage hemmelighetene i verdensrommet og på månen? Så de etter noe spesielt? Eller ville de bare slå russerne, som også ønsket å lande et menneske på månen? Kappløpet mellom USA og Sovjetunionen begynte imidlertid mange år tidligere. 

Etter andre verdenskrig forsøkte nazistene å ødelegge alle papirer om hvordan de hadde bygget raketter, egentlig laget for å sende atombomber. Papirene ble reddet, og deler av arbeidet havnet hos noen forskere i USA mens resten havnet hos Sovjetunionen. Nå ville amerikanerne og russerne begge bygge store og fine raketter, og de ville være det sterkeste landet i verden. Det såkalte romkappløpet var i gang. 

I juli er det 50 år siden Armstrong tok det første steget på månen. Dette markerer National Geographic med en måned fylt med splitter nye dokumentarer dedikert til menneskets fascinasjon for verdensrommet, hver lørdag i hele juli.

Apollo 8: Oppdraget som endret verden

     Lørdag 27. juli kl. 22.00

Les mer her

Rookie Moonshot: Til månen på budsjett

     Lørdag 27. juli kl. 21.00

Les mer her


Episode 2

     Lørdag 20. juli kl. 22.00


Apollo: Tilbake til månen

Episode 1

     Lørdag 20. juli kl. 21.00

Les mer her

Apollo: Tilbake til månen

Episode 1

     Lørdag 20. juli kl. 21.00

Episode 2

     Lørdag 20. juli kl. 22.00

Les mer her

Ferden til Saturn: På innsiden av ringene

     Lørdag 13. juli kl. 22.00

Les mer her

The Armstrong Tapes

     Lørdag 13. juli kl. 21.00

Les mer her

Apollo: Måneferdene

     Lørdag 6. juli kl. 21.00

Les mer her

Dette er dokumentarene som vises på National Geographic i juli

FØRSTEMANN: Løshunden Laika ble det første levenet vesenet som ble sendt ut i verdensrommet. Laika døde få timer etter oppskytingen, tilsynelatende grunnet en hundesykdom og overoppheting. Foto: AFP

7_p1T7DLP9A.jpg


Russerne tar ledelsen

Russerne overrasket verden da de i oktober 1957 sendte opp den ubemannede satellitten Sputnik, og igjen da de en måned senere sendte opp Sputnik 2. Denne gangen med en passasjer – nemlig hunden Laika?. Med dette tok Sovjet en ledelse i romkappløpet, som de skulle holde på lenge. 


Hvorfor klarte ikke amerikanerne å holde følge? Daværende president, Dwight D. Eisenhower, var ikke særlig interessert i verdensrommet. Men i 1961 skjedde en endring i Det hvite hus: John F. Kennedy ble president. Han var ung, og han tenkte fremover – oppover og ut. JFK var fascinert av verdensrommet, og i mai 1961 holdt han en av sine mest kjente taler til Kongressen:

… Denne nasjonen burde forplikte seg til et mål om å lande en mann på månen og få ham trygt hjem, innen tiåret er omme.

FØRSTE APEN: Her sitter sjimpansen Ham i en test av raketten som tok ham ut i verdensrommet. Ham skal ha levd videre i 22 år etter hans romferd. Foto: AP

1te9ShldEqk.jpg

Dette ble starten på romprogrammet Apollo. At Sovjet bare noen dager før hadde sendt Jurij Gagarin? — som første menneske — en runde rundt jorden, var antakelig akkurat den motivasjonen Kennedy trengte for å dytte USA inn i kappløpet.

Fire år etter at russerne sendte opp hunden Laika, sendte USA opp sin første bemannede romferd. Inne i raketten satt sjimpansen Ham?. Suksessen med Hams tur gjorde at USA i juli 1961 sendte opp den første amerikaneren i verdensrommet. Alan Shepard tilbrakte 15 minutter i romfergen Mercury-Redstone 3.

I juli er det 50 år siden Armstrong tok det første steget på månen. Dette markerer National Geographic med en måned fylt med splitter nye dokumentarer dedikert til menneskets fascinasjon for verdensrommet, hver lørdag i hele juli.

Dødelig start på Apollo-programmet

Dødelig start på Apollo-programmet

Den 27. januar 1967 var amerikanerne klare til å avfyre sitt hittil største romprosjekt. De tre astronautene Virgil «Gus» Grissom, Edward White II og Roger Chaffee skulle sendes ut i verdensrommet med Apollo 1. Underveis i forberedelsene snakket astronautene med kontrollrommet over radioen. 

Plutselig kom meldingen NASA absolutt ikke ville ha. 

We’ve got a fire… We’ve got a bad fire… We’re burning up! 


Inne i kommandomodulen? hadde et elektrisk problem forårsaket en brann. På grunn av mye oksygen i modulen ble brannen for kraftig, for fort, og ingen av astronautene hadde tid til å komme seg ut. 

Grissom, White og Chaffee døde alle inne i Apollo 1, før raketten engang hadde tatt av fra bakken. 

NASA stoppet alle Apollo-reisene de neste 21 månedene. De ville ikke ha flere ulykker. 


CKBwGkhx6CI.jpg

DØDE I BRANNEN: Astronautene Virgil «Gus» Grissom, Edward White II og Roger Chaffee døde ombord på Apollo 1 den 27. januar 1967. Foto: Everett Collection

ta4d9a3b.jpg

Nye forsøk på å nå månen

I 1968 var NASA klare igjen for å sende nye astronauter opp i verdensrommet. De visste nå at romfartøyet var trygt, men de var fortsatt i en fase hvor mye måtte sjekkes. Var raketten sterk nok til å tåle en reise til månen og tilbake? Klarte astronautene å koble lunarmodulen fra og på kommando- og servicemodulen? 

De neste Apollo-ferdene skulle teste alt dette for å se hvorvidt de kunne sende opp en rakett som var sterk nok til å tåle en reise til månen. 11. oktober ble den første bemannede Apollo-romferden, Apollo 7, sendt opp i verdensrommet. Romfartøyet gikk i bane rundt jorden i 11 dager, og beviste at romfartøyet var sterkt nok til å tåle reisen til månen.


«EARTH RISE»: Bill Anders, en av astronautene ombord på Apollo 8, tok dette bildet av jordkloden da de kom rundt fra månens bakside. Foto: AFP

dGnm8Eg8I78.jpg

Apollo 8 ble skutt opp den 21. desember og tilbrakte åtte dager i verdensrommet. Under reisen gikk de i bane rundt månen ti ganger.

Apollo 9 gikk i 1969 i bane rundt jorden ti ganger. De jobbet også med lunarmodulen, og de klarte å koble den fra kommandomodulen, for så å koble den på igjen.

Nå skulle dette testes i bane rundt månen.

Apollo 10 ble skutt opp 18. mai 1969 og sendt i bane rundt månen. Astronautene Thomas Stafford og Eugene Cernan koblet fra lunarmodulen og fløy den ned mot månen. På et tidspunkt var de to kun 15.000 meter fra månens overflate. Aldri før hadde et menneske vært så nærme en annen verden. 

NASA hadde nå testet det ville. Astronautene kunne være ute i verdensrommet i ti dager. De kunne gå i bane rundt månen, og forlate romfartøyet. De kunne koble lunarmodulen av og på. De visste hvor de kunne lande på månen.

Ville de klare å lande mennesker på månen, og få dem trygt hjem igjen til jorden?


De første fotavtrykkene på månen

Foto: NASA


De første fotavtrykkene på månen

I juli 1969 ventet tre spente astronautene på Kennedy Space Center i Florida. 38 år gamle Neil Armstrong skulle være kaptein på romfergen, med seg hadde han Edwin Eugene «Buzz» Aldrin, og Michael «Mike» Collins.

Om morgenen den 16. juli 1969 var det blå himmel og sol i Florida. Kontrollrommet sjekket raketten og fant ingen problemer. Armstrong, Aldrin og Collins tok på seg romdraktene sine og gikk over broen fra tårnet og inn i romfartøyet.

På denne dagen hadde mange amerikanere meldt seg syke på jobb, barn ble hjemme fra skolen og folk samlet seg ved TV-skjermer i butikkvinduene og i parker hvor store monitorer var blitt satt opp.


Foto: National Geographic


Mens verden fulgte med på TV-skjermen tok Apollo 11 av fra bakken klokken 13:32 lokal tid. Først beveget den seg sakte, og så raskere og raskere. I løpet av kort tid var raketten ute i atmosfæren. 

It’s a striking event, leaving the planet, and knowing there is no logical reason that you’re gonna fall back to that planet.
- Neil Armstrong

76 timer etter at Apollo 11 forlot jordkloden begynte den å gå i bane rundt månen. Den neste morgenen flyttet Armstrong og Aldrin inn i lunarmodulen, «The Eagle». De koblet seg fra kommandomodulen, hvor Mike Collins ble igjen i bane rundt månen. 

20 sekunder fra katastrofe 

Astronautene på romferden før dem, Apollo 10, hadde valgt ut landingsområdet. Sea of Tranquility kalte de stedet, og det så flatt ut fra der de satt – 15.000 meter fra månens overflate. Men, i det Armstrong og Aldrin kom nærmere så de at det ikke var flatt. Det var et stort krater med mye stein, og de tok beslutningen om å manuelt styre romfartøyet til et passende landingssted.

Dette bekymret kommandosentralen i Houston. Å lete etter nytt landingssted slukte dyrebart drivstoff. Lunarmodulen hadde nemlig to motorer med hver sin drivstofftank: en til landing på månen, og en for å komme seg tilbake til kommandomodulen og Collins. Teamet i Houston fryktet at Armstrong kom til å bruke opp alt drivstoff under landingen. Uten drivstoff ville the Eagle og de to astronautene krasje inn i månen.


18 minutter over fire på ettermiddagen landet Armstrong og Aldrin på månen. De hadde da nok drivstoff til å drive den første motoren i 20 sekunder til.

For første gang noensinne hadde et menneske landet på månen.


STARS AND STRIPES: Dette historiske bildet viser Buzz Aldrin på vandretur på månens overflate den 20. juli 1969. Foto: AFP

Houston, Tranquillity Base here.
The Eagle has landed.

Seks timer og 20 minutter senere åpnet de døren til romfartøyet, og Neil Armstrong begynte å klatre ned stigen. Millioner av mennesker fulgte med på TV-skjermen i det han nærmet seg bakken, og til slutt satte sine føtter på månens overflate. Så sa han de berømte ordene: 

STARS AND STRIPES: Dette historiske bildet viser Buzz Aldrin på vandretur på månens overflate den 20. juli 1969. Foto: AFP

That's one small step for man. One giant leap for mankind


20 minutter senere fikk Armstrong selskap av Aldrin ute på månen, og de satte i gang arbeidet. Blant annet hentet de litt over 24 kilo stein, og plasserte noen vitenskapelige instrumenter på månen. 

Og før de satte kursen hjemover, plantet de det amerikanske flagget i bakken.

Åtte dager etter at Apollo 11 ble skutt opp i verdensrommet, var de tre astronautene tilbake på jorden. Reisen fra månen hadde gått etter planen, og kommandomodulen landet i Stillehavet. Derfra ble de plukket opp av skipet USS Hornet som tok dem tilbake til USA. Vel tilbake i statene ble de plassert i karantene på Houston Space Center. Armstrong og Aldrin hadde gått på månen, og de hadde blant annet tatt med seg stein tilbake. Ingen visste om astronautene bar på sykdommer eller ikke. Derfor måtte astronautene, og alt de tok med seg fra månen, belage seg på tre uker i karantene. 

Da det ble klart at det ikke var noe feil med helsen til de tre astronautene var det på tide å høste heder og ære for det store oppdraget de hadde fullført. Det ble nok også større enn de selv kunne forestille seg i forkant. 

Feiringen begynte i New York i august med en stor parade langs Broadway og Park Avenue, til City Hall og hovedkontoret til FN. Videre ble «Giant Leap»-turneen? bare større, og den tok dem til steder som Mexico City, London, Kongo – og Oslo.


ta4d9a2e.jpg

PÅ VERDENSTURNE: Astronautene Buzz Aldrin, Neil Armstrong Mike Collins på plass i Oslo. Foto: NTB SCANPIX

Tiden etter Apollo 11

Armstrong, Aldrin og Collins banet vei for månereisene de neste årene. Etter at Apollo 11 hadde brakt de første menneskene til månen, fulgte seks Apollo-reiser. 

Disse romferdene hadde alle ulike oppdrag, alt fra å lande på et nøyaktig planlagt sted til å teste ut månebilen.

En av de mest kjente av disse er Apollo 13. På vei til månen inntraff en eksplosjon i en oksygentank i kommandomodulen, og månelandingen måtte avbrytes. Med en ødelagt oksygentank ble det mindre oksygen, og astronautene måtte slå av så godt som all elektronikk for å spare på strømmen i batteriene.

I LIVE: Her løftes astronautene Fred Haise, Jack Swigert and James Lovell opp fra livbåtene etter å ha landet i Stillehavet. Foto: The Granger Collection

e-StTrQpVzo.jpg

Batteriene måtte de ha til instrumentene som skulle styre fartøyet tilbake til Jorden.

Den 17. april landet Apollo 13 i Stillehavet, med astronautene i god behold.

Den siste reisen til månen var i desember 1972. Da Apollo 17 tok av fra månens overflate, var månen tom igjen. Slik den hadde vært i mange år før mennesket satte sine føtter der i 1969. Nå, 46 år senere, har intet menneske vært tilbake på månen. 


Hva blir det neste målet?

Hva blir det neste målet?

I ettertid har målet blitt større. Det foreligger planer for forskning på asteroider, rombaser på månen og menneskelig utforsking av Mars i relativt nær fremtid. Og det ser ut til å være mulig. 

De teknologiske fremskrittene har vært store siden 1972, men det gjenstår fortsatt noen utfordringer. Blant dem de økonomiske utfordringene. 

– Det er en finansiell utfordring – summen penger som nasjonen har råd til å bruke, mener John Hanley hos NASA. 

Under Apollo-årene fikk NASA nesten fem prosent av det føderale budsjettet. I dag får de under én prosent. 

Amerikanerne er heller ikke alene om å ville oppdage andre deler av verdensrommet. Kanskje vil vi få et romkappløp slik vi hadde på 60-tallet – bare at det i fremtiden vil være et kappløp om å lande et menneske på Mars? 


ROBOT-SELFIE: NASAs Mars rover «Curiosity» tok dette selvportrettet på et sted kalt Vera Rubin Ridge i februar 2018. Foto: NASA/Reuters

7Cq6cLKQAL0.jpg

Mars har allerede blitt grundig utforsket i over 40 år av et stort antall banefartøy, landingsfartøy og rovere. Man tror at Mars skal ha hatt de rette forholdene for at liv kan ha eksistert der tidligere.

Nå er NASA i ferd med å utvikle teknologien som vil gjøre det mulig for mennesker å besøke Mars i løpet av 2030-årene. Men veien er lang og tung. I 2020 skal NASA sende en ny rover til Mars som skal lete etter utenomjordisk liv, samt bane vei for en bemannet ferd til Mars. 


NASA har som mål å sette et menneske på Mars innen 2037. Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA)? har som mål å oppnå det samme en gang mellom 2030 og 2035. Hvorvidt vi klarer det gjenstår å se.


I juli er det 50 år siden Armstrong tok det første steget på månen. Dette markerer National Geographic med en måned fylt med splitter nye dokumentarer dedikert til menneskets fascinasjon for verdensrommet, hver lørdag i hele juli.

Les mer om dokumentarene, og se hva du kan glede deg til her:



Dobbelklikk for VGTV

Fakta

Kildeliste

«John F. Kennedy og the race to the moon» John M. Logsdon Palgrave Macmillan, 2010 «Marketing the moon» David Meerman Scott and Richard Jurek The MIT Press, 2014 «The illustrated history of Man in Space» Robin Kerrod Multimedia Books Limited, 1989 «NASA’s journey to Mars» https://www.nasa.gov/content/nasas-journey-to-mars Besøkt 01.07.19 https://mars.nasa.gov/ Besøkt 01.07.19

Til toppen

Foto: National Geographic

VGs journalister og redaksjon har ingen rolle i produksjonen og publiseringen av dette innholdet.
VG Partnerstudio
©2019 VG | Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Produsert av VG Partnerstudio