Det har vært et omkved i debatten at «bare en mann har ansvar for 22. juli».

Med rettspsykiaternes konklusjoner forrige uke ble denne mannen også fratatt ansvaret – han er psykisk syk, og kan ikke bebreides for de lenge planlagte drapene på 77 mennesker. Inntil videre i hvert fall.

Så hvor havner ansvaret da? I et intervju i VG i går trakk Breiviks forsvarer Geir Lippestad inn to navn som han mener bidro til å radikalisere Breiviks syke sinn: bloggerne Peder «Fjordman» Jensen og den tidligere NTB-journalisten Hans Rustad som er redaktør for nettstedet «Document.no».

Fjordmannens tilknytning til Breivik er kjent. De to skal aldri ha møtt hverandre, men 39 av Fjordmans artikler er gjengitt i sin helhet i det såkalte manifestet. «Våre synspunkter er svært like med den forskjellen at jeg er en ekte og bevæpnet motstandskjemper», skriver Breivik om Fjordman.

Til rettspsykiaterne har han forklart at alle kan forstå hva Fjordman egentlig mener mellom linjene.

Smiskete

Forholdet til Hans Rustad og nettstedet Document.no er annerledes.

Breivik dukket opp i kommentarfeltet på Document.no høsten for to år siden. Allerede i morgentimene 23. juli, da terroristens navn ble kjent, la Rustad og redaksjonen ut samtlige av Breiviks innlegg, for å vise at de ikke hadde noe å skjule.

I innleggene aner man en entusiastisk, nærmest smiskete skribent som skamroser redaksjonen og ivrer etter å få være med. Han fører et litt oppstyltet konservativt språk, hevder å sitte på gode kontakter i næringslivet og vil at Document.no skal bli en papiravis, noe han skal bidra til gjennom sine kontakter.

Det aller meste er tilforlatelig om enn ganske livsfjernt. Men det er et par uhyggelige utglidninger, særlig sett i ettertid. Det er her han beskriver AUF som «Stoltenberg-jugend».

Det virker imidlertid som om han knapt får noen respons og at han nærmest snakker til seg selv midt mellom alle andre kommentarer. Dette er litt vanskelig å si sikkert, fordi redaksjonen tilsynelatende har fjernet sammenhengen disse innleggene sto i.

Han klager noe – fortsatt på en smiskende måte – over at ingen ser ut til å foreta seg noe med avisideen hans.

Nasjonal-bolsjevik

I manifestet er han mer tydelig misfornøyd. Han kaller Rustad for en «nasjonal-bolsjevik» og mener han ikke er en «ekte nasjonalist».

Han liker ikke at Rustad er frekk nok til å kritisere Fjordman: «Han prøver å latterliggjøre og harselere over Fjordman hver gang han skriver en kommentar».

Til slutt skriver Breivik rett ut om Rustad at han er uvillig til å presentere «noen form for løsning» på samfunnsproblemene. Han gir rett og slett opp hele Document.no.

Mye kan sies om Document.no og måten de har ført debatt på, og det har da også vært gjort mange ganger og mange steder etter 22. juli.

Men det er samtidig åpenbart og dokumenterbart at Rustad ikke har gitt Breivik det han vil ha, selv når Breivik har opptrådt i fåreklær som en tjenestevillig ung vestkantgutt med næringslivsforbindelser og store prosjekter.

Det kan sikkert være interessant for retten å få Rustads vurdering av disse miljøene. Men å gi ham ansvar for Breiviks handlinger er grovt.

Tybring-Gjedde

Document.no befinner seg vel i det innvandringspolitiske landskapet et sted rundt Christian Tybring-Gjeddes famøse «Disneylandkronikk» i Aftenposten. Rustad var begeistret for kronikken og kalte den en «nasjonal appell» og «begynnelsen på en motstandskamp».

Det er grunn til å tro at Tybring Gjedde ikke hadde skrevet så mye av denne kronikken selv, men i stedet lånt bort navnet sitt. En grovere versjon, hvor Arbeiderpartiet ikke bare kalles «svikere» men «quislinger», har ligget ute på bloggen til hans medforfatter Kent Andersen siden to uker før kronikken sto i Aftenposten.

Overgangene til ekstrem retorikk er glidende her. Ser man på den folkevalgte regjeringen som «quislinger» og sin egen aktivitet som «motstandskamp», samtidig som man antyder at man vil bli møtt med gestapometoder for sin frihetslengsel, beveger man seg ganske langt utenfor den demokratiske virkelighetsforståelsen.

Men det skal det altså være takhøyde for i Norge.

På syttitallet ville venstreekstreme miljøer og partier forandre samfunnet, ikke gjennom valg og demokratisk prosess, men gjennom væpnet revolusjon. Heldigvis var det ingen som fant ut at de skulle starte revolusjonen på egen hånd, slik Anders Behring Breivik gjorde.

Det norsk ytringsfrihet ikke gir rom for, er trusler, åpne eller anonyme. En av redaksjonsmedarbeiderne i Document.no skal ha fått trusler allerede natten til 23. juli. Tybring-Gjedde er sykmeldt etter å ha mottatt det samme.

Vi skulle bli bedre etter den 22. juli. Det har ikke skjedd foreløpig.