Er det fordi nordmenn har blitt rasister? Jeg tror heller det er fordi antirasistene har gjort seg avhengige av moralsk fordømmelse, og har brukt den opp.

Moralsk fordømmelse er et upålitelig retorisk våpen, den er avhengig av tidsånden, og av at folk har tillit til de som bruker den.

En gang var «kommunist» det verste du kunne bli anklaget for å være, men etter hvert kom mange frem til at kommunistjegerne var så fanatiske at du ikke kunne stole på dem. Da sluttet fordømmelsen å virke.

På samme måte har vi mistet tilliten til rasistjegerne. Vi tror ikke de vet hva de snakker om.

Retorisk knep

Antirasistene er langt fra alene om å bruke moralsk fordømmelse som retorisk våpen. Du møter dem i alle debatter: De som har fått det for seg at motstanderne deres ikke først og fremst tenker feil, eller har feil fakta, men at de er dårlige mennesker.

Fariseeren i Lukasevangeliet takket Gud for at han var bedre enn andre mennesker. De som bruker moralsk fordømmelse i debatter sier sjelden dette rett ut, men det er den samme tanken som ligger bak: Det er vi som eier godheten.

Argumentene deres ser ofte slik ut: «Noen mener A, B og C. Det avslører dem som en X.» Hvor «X» er noe de fleste er enige om er noe riktig ille, som rasist, ekstremist, sjåvinist, kommunist, nasjonalist, fascist, homofob, mørkemann, kvinnehater, islamofob, eller islamist.

Og her stopper også argumentet, for det er ikke nødvendig å si noe mer. Er du en slik en, så sier det seg selv at du bør skamme deg, og at andre bør markere avstand til deg.

Jeg er mot å blande moral inn i faktadebatter på denne måten. For meg er det hvordan du behandler andre som gjør deg til et godt eller dårlig menneske, ikke hvordan du mener verden ser ut. Og når handlingene er onde, har til gjengjeld motivasjonen lite å si. Det har ikke noe å si at noen som sprenger en bombe i Oslo, Tel Aviv eller Oklahoma City tror de gjør det for en god sak. De er onde.

Men det er ikke ondskap å dele virkelighetsforståelsen til den som sprenger denne bomben. Ondskap oppstår først når den kobles til onde idealer eller onde handlinger.

Og det er det tross alt få av oss som gjør.

Å la være å fremstille meningsmotstandere som avskyelige mennesker handler om toleranse. Det kan høres underlig ut, for det er få som er så forarget hele tiden som de som kaller seg tolerante. Toleranse, i deres øyne, handler om at du skal ha de riktige inkluderende idealene, og hvis du ikke har det, skal alle markere avstand til deg, slik at du forstår hvilket fryktelig menneske du er.

Men de har misforstått. Ekte toleranse handler om at du riktignok dømmer andre, men allikevel anerkjenner retten deres til å tenke selv, og avstår fra å bruke press og tvang til å gjøre dem til bedre mennesker.

Myk intoleranse

Frank Furedi minner i sin nye bok «On Tolerance» om at drømmen om å gjøre alle mennesker rettskafne og rett-tenkende, målet til mange av dagens «tolerante», opprinnelig var målet til de intolerante. Toleransen vokste frem fordi vi skjønte at dette ikke var mulig, og fordi vi innså at det å velge og tenke riktig må komme innenfra, hvis det skal ha noe verdi.

Dermed finnes det ingen mer tolerant person enn en som sier at homofili er umoralsk, eller at hijabbruk er kvinneundertrykkende, men som samtidig erkjenner at hver og en må ha friheten til å velge dette selv, selv om de kanskje velger feil.

Å bruke moralsk fordømmelse i debatter er en form for myk intoleranse.

Ytringsfrihet handler nemlig ikke bare om at du skal kunne kritisere regjeringen uten å bli arrestert, eller slå en vits om Muhammed uten å bli myrdet. Som ideal handler det også om noe mer: At når du mener noe mange er uenig i, skal du bli møtt med motargumenter, ikke sosiale sanksjoner.

De som har en helt annen virkelighetsforståelse enn deg selv gjør deg dessuten en tjeneste, fordi de tvinger deg til å tenke klart gjennom hva du mener, og hvorfor. Ensretting er en form for intellektuelt selvmord.

Mistet betydning

Gjør du deg derimot avhengig av å møte all uenighet med moralsk fordømmelse, visner ideene dine bort. Men det kan ta en stund før du merker det.

Når tiden er riktig for det, får du mye igjen for å trene opp evnen til å identifisere de slemme – enten de er rasister, kommunister, islamofober eller islamister.

Men når tidene endrer seg, og du kommer i utakt med den nye tidsånden, sitter du igjen uten noe som helst. Ingen tilhørere, ingen ideer, bare frustrasjonen over at ingen lenger skjelver når du bruker skjellsordene som en gang hadde så mye makt.

Det er lett å harselere med antirasistene, men dette handler ikke om dem. Det handler om de som i dag fremdeles lyttes til når de fordømmer andre – som de som peker ut islamofober og islamister.

Mitt spørsmål til dem er: Hvor lenge tror dere det varer? Er det ikke bedre å komme tidsåndskiftet i forkjøpet, og legge bort fordømmelsen til fordel for argumenter som bygger på saklighet, fakta, og respekt for motparten som moralsk selvstendige individer?