Problemet med «tanker som tenker seg selv overalt» er at de sjelden blir synlige. Ingen formulerer dem. Men de står i samfunnsdebatten som et mer eller mindre møkkete grunnvann.

Derfor var det befriende å lese mokkamann-kommentaren «Ola nordmann» til musikkskribent Stein Østbø i VG mandag 16. januar. Østbø nøyer seg ikke med å uttrykke tanker som tenker seg selv overalt. Han forsøker dessuten å formulere de samme tankene – i et utdatert og tvilsomt historiesyn.

Historisk ballast

Det skjer når han skal begrunne hvorfor det er verre å hetse fargede enn hvite. Østbø skriver at «det er en historisk grunn til at rasisme føles sterkere hos den tradisjonelle Ola nordmanns mørkere brødre og søstre. Å kalle Senkveld-gutta for «bleikfiser» blir rett og slett ikke sammenlignbart. Vi har ikke den samme historiske ballasten.»

Hvilken ballast? Et slikt historiesyn har på førti år blitt «tanker som tenker seg selv overalt.» Den hvite manns skyld lå som et premiss i toneangivende tenkning i Norge rundt 1970. Jens Bjørneboes boktrilogi «Bestialitetens historie» ble et referanseverk for datidens motkultur. Ml-bevegelsens marxistiske historiesyn hadde vestlig imperialisme som forståelsesramme.

Men også utenfor venstresiden antok den hvite manns skyld nesten religiøse dimensjoner. Grunnleggeren av den tverrpolitiske folkebevegelsen Fremtiden i våre hender, Erik Dammann, overgikk de fleste i sin beskrivelse av hvordan den hvite mann og vesten hadde ødelagt resten av verden.

Obamas budskap

Men om den hvite, vestlige selvkritikken var både sunn og nødvendig i 1972, får den i 2012 mer preg av «tanker som tenker seg selv overalt.»

Hva menes med «den historiske ballasten?» Slavehandel, kolonialisme og jødeutryddelser? I dag vet vi at også ikke-vestlige folkegrupper har begått folkemord og bedrevet slavehandel i stor stil.

Eller sikter Østbø til vår nære, norske historie når han trekker inn Benjamin Hermansen-saken? Men også nærhistorisk er regnskapet svært komplisert. For hver mokkamann som blir myrdet på Holmlia, blir hundre bleikfis-kvinner overfallsvoldtatt nærmere sentrum.

Østbys historiesyn hører hjemme på den historiske skraphaugen, og det var en mørkhudet som parkerte det der en gang for alle. Da Barack Obama tiltrådte som USAs president, sendte han en rak puck til verdens muslimske befolkning og til USAs afroamerikanske befolkning: Sett strek over fortiden! Tre ut av offerrollen! De overgrep dine forfedre har vært utsatt for, tjener ikke deg som unnskyldning for noe som helst.

Obamas budskap rommet også en melding til det hvite vesten. Våre forfedres ugjerninger er ingen skyld å slepe med seg inn i morgendagens verden.

Østbys historiesyn tar ikke høyde for den kulturrevolusjonen som har funnet sted blant hvite vestlige de siste førti år, i vårt syn på funksjonshemmede, homofile og fargede, en kulturrevolusjon som ikke bare radikalt har endret våre holdninger, men også vårt lovverk.

Men pussig nok: De som ivrer mest for samme kulturrevolusjon, er minst villige til å erkjenne at den faktisk har funnet sted. Sytti år etter holocust, førti år etter 1972, tviholder de fortsatt på at hvite vestlige bærer på «grums.» De innrømmer at også ikke-vestlige iblant kan ha uheldige holdninger, men de er ikke «grumsete.»

Grumsete

Dette «grumset» er en essensiell del av «den historiske ballasten» som gjør at det skal være verre å si «mokkamann» enn «bleikfis» eller «whitey.»

«Bleikfis» blir litt takk for sist. «Mokkamann» blir som å åpne døren til et nytt holocaust.

Mine ikke-vestlige venner ler av nordmenns rasisme-masochisme. «Dere er ikke rasister,» humrer de, «det er vi som har rasistiske tilbøyeligheter.»

Men de smiler ikke av den nedlatende tendensen til å synes synd på ikke-vestlige, til å regne ikke-vestlige som litt mindre ansvarlige, litt mindre tilregnelige. I den grad de finner rasisme hos nordmenn, finner de den i vår tendens til å stille lavere krav til andre, til å regne hets som mindre alvorlig når den ikke kommer fra en «bleikfis.»

Vi som har barn i Utøya-generasjonen kan ikke overlate dem til fremtiden med et historiesyn som det Stein Østbø forfekter. Det har de ikke gjort seg fortjent til.