«Døden kan flamme som kornmo;

klarere ser vi enn før

hvert liv i dens hvite smerte:

det er de beste som dør.»

Nordahl Griegs dikt «De beste», har rullet rundt i hodet de siste dagene. Jeg kan det utenat etter pugging en gang på barne- eller ungdomsskolen, men ordene var utslitt, hadde mistet sin betydning, var redusert til utdatert gammel rim- og rytmegymnastikk fra en tid som var over halvannet tiår før jeg ble født.

Jeg har vokst opp i en privilegert epoke på en privilegert plass i verdenshistorien. Det alvoret min foreldregenerasjon bearbeidet med blant annet Griegs, Arnulv Øverlands og Gunnar Reiss-Andersens krigslyrikk, var ganske fremmed for meg.

Inntil 22. juli 2011.

Redslene fra Utøya har ikke helt sunket inn ennå, men det kommer stikk av erkjennelse i flyktige blaff. En overskrift, et TV-bilde, en kommentar på TV kan sette det i gang.

Forståelse og trøst

Eller når de synger Nordahl Griegs «Til ungdommen» i Domkirken.

Da velter disse gamle ordsammensetningene og verselinjene med sine metrisk korrekte jamber og trokeer over meg som krystallklare erkjennelser. De gir meg skremmende forståelse, men samtidig trøst. De er skrevet i en situasjon, ikke ulik den Norge befinner seg i i dag, til et folk som har gjennomgått noe av det samme.

De beste blir myrdet i fengselet,

sopt vekk av kuler og sjø.

De beste blir aldri vår fremtid.

De beste har nok med å dø.

Det er tirsdag 26. juli 2011 i dag. Det kunne ha vært 13. april 1940, fire dager etter angrepet. Det er som i et annet gammelt krigsdikt, «Vi overlever alt», av Arnulv Øverland. fra 1940:

«Vi eide ikke sverd!

Vi trodde mer på freden,

fornuften, arbeidsgleden,

på selve livets verd!

Vi trodde ikke drap og brann

i lengden gavnet noget land.

Vi trodde på en seier

for rettsinn og forstand.

Vi hadde ikke skjold.

Vi kjente ingen fare;

vi hadde venner bare.

Da ble vi tatt med vold»

Norge hadde ikke «venner bare», hverken i 1940 eller i 2011. Og var det en som var klar over det, så var det Arnulv Øverland, som hadde advart mot nazismen siden tidlig på 30-tallet.

Likevel skrev han det på den måten, for det var slik Norge følte seg i 1940. Tatt på sengen av en brutalitet de ikke kunne forstå. Forrådt av sin egen tiltro til at det ikke kunne hende her.

Mange hadde advart oss før 22. juli 2011 også, men angrepet kom fra motsatt kant og mot en helt annen type mål enn vi var forberedt på:

Mot ungdommen. Mot de beste iblant oss. De som brukte sommerferien sin på å jobbe for et bedre Norge.

De hadde bare venner. Da ble de tatt med vold.

Ny ikonologi

Det som har skjedd i disse dagene, ting som har blitt sagt og bilder vi har sett vil forme vår felles hukommelse og bli en del av Norgeshistorien.

Fra 1940 har vi bildene tyske soldater på Karl Johan, senkingen av Blücher, Kongen og regjeringen på flukt, bjerkestammen og andre ikoniske bilder og symboler.

Nå får vi en ny ikonologi.

Kongen vår som gråter sine modige tårer i Oslo Domkirke.

Statsministeren vår, sønderknust, men innbitt som omfavner AUF-lederen.

De norske flaggene som plutselig er overalt. Blomstene. Hilsenene. Tårene.

Og, det sterkeste symbolet av alle: Utøya under en mørk sommerhimmel i en ellers lys sommernatt, der den hever seg over vannet, trolsk, skremmende, vakker, grusom.

Paradiset som ble til et helvete, slik Jens Stoltenberg formulerte det.

Det er Utøya, ikke Regjeringskvartalet, som blir vårt World Trade Center. Og for oss nordmenn er det mye kraftfullt og mektig symbol enn noen bygning.

Denne holmen er den norske friheten, naturen, freden og demokratiet, pakket inn i et.

Men mest av alt vil Utøya symbolisere målet for terroraksjonene og håpet for fremtiden:

Ungdommen.

Eller, som mannen jeg ikke orker å skrive navnet på kalte dem: «Stoltenberg-jugend». De kjempet for det han hatet, fredelig sameksistens mellom alle mennesker, raser og religioner, og han drepte dem for det.

Alt vi har kjært

Jeg håper at når sjokket er over, når sorgen har funnet en form det går an å leve med, når selv raseriet bare gjør oss matte og slitne, så vil vi kunne se disse praktfulle ungdommene for det de var; noen av de største heltene i Norgeshistorien som falt på post for alt som vi har kjært.

Er ikke hver som har kjent dem

mer rik enn de døde var –

for menn har hatt dem som venner

og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.

De spøker i nye menn.

På deres grav skal skrives:

De beste blir alltid igjen.