Bør kameraet stå på auto?

I den første delen av Fotoskolen snakket vi blant annet om ccd-brikkens - bildesensorens - rolle i digitalkameraet. Noe av det vi så på, var betydningen av brikkens størrelse og angitte oppløsning. Hva så med lysømfintligheten?

Fotoskolen Del 1:Hvordan blir lys til strøm?

Igjen kan det være greit å se hvordan lysømfintlighet ble håndtert i filmens dager. Da jeg begynte å fotografere tidlig på 1970-tallet, lærte jeg fort at standardfilmen var Kodak Tri-X 400, en sort/hvitt-film som egnet seg brukbart for mange slags lysforhold.

Den gang brukte man uttrykket «filmhastighet» for å beskrive en films lysømfintlighet, og Tri-X-filmen hadde en hastighet på 400 ASA. Bokstavene var en forkortelse for American Standards Association, og ifølge standarden representerte en fordobling av tallverdien også en fordobling av filmhastigheten.

Kornete bilder

Om man med analog film fotograferte under dårlige lysforhold, kunne man undereksponere bildene nettopp ved å «presse opp» hastigheten på filmen.

I stedet for å stille lysmåleren på ASA/ISO 400, stilte vi den på 800, 1600 eller til og med 3200. Vi undereksponerte altså filmen med én, to eller tre blenderåpninger. Fremkallingstiden i mørkerommet måtte økes tilsvarende.

Men det var en pris å betale. «Pressingen» førte til at filmen ble mer grovkornet. Tøft på rockekonsert-bilder, men upassende når man ønsket å ta pene portretter.

Etter hvert ble ASA byttet ut med ISO på filmpakningene. Forkortelsen står for International Standards Organization. ISO-filmhastighet angis etter både en lineær skala identisk med den gamle ASA-standarden, og en logaritmisk skala.

LES OGSÅ:Kjøpeguide for digitalkamera

Digitalkameraprodusentene opererer i dag bare med ISO-verdier for lysfølsomhet, og det er de samme kreftene vi prøver å styre gjennom ISO-valget på digitalkameraene.

Også digitalkameraene gir mer kornete bilder - men også annen bildestøy - når vi øker ISO-verdien.

Den siste formuleringen gir dessuten et stikkord om noe av hovedforskjellen mellom filmbasert og digitalt kamera. Med film var man henvist til enten å følge filmfabrikantens ISO-angivelse eller justere den og deretter tilpasse filmfremkallingen tilsvarende - vel å merke med samme ISO-innstilling for hele filmen.

Ønsket man høy ISO-verdi for noen bilder i mørke omgivelser og deretter lav ISO-verdi for bilder i solskinn, måtte man skifte film, selv om den som sto i kameraet ikke var brukt opp ennå. Eller ha med seg to kameraer.

Digital frihet
Digitalkameraet er svaret på alle bønner fra dem som vil eksperimentere og ha full frihet - fra bilde til bilde.

ISO-menyen representerer en av de viktigste justeringsmulighetene på digitalkameraet. Foto: Toralv Østvang

Her kan du ta det ene bildet med kameraets laveste ISO-verdi og få et sylskarpt, finkornet bilde, for i neste sekund å øke til høy ISO-verdi og få et action-fylt, om enn «støy-skadet» bilde under lysforhold der du med lav ISO-verdi ville ha blitt sittende igjen med helsvart resultat.

Men hva er det digitalkameraet gjør når ISO-verdien endres? I filmen hadde vi sølvsaltkrystaller av forskjellig størrelse - fin- eller grovkornet. Sensorene i ccd-brikkene endrer vel ikke størrelse når man skrur om til en annen ISO-verdi?

Nei, så avanserte brikker er ikke oppfunnet ennå. Når man øker ISO-verdien på et digitalkamera, sørger man ganske enkelt for å forsterke signalene fra bildebrikken.

LES OGSÅ:- Canon EOS 450D er en kraftig forbedrding

Digitalkameraene gir bilder som kan se mer kornete ut når ISO-verdien blir høy. Men denne effekten forsterkes gjerne ved annen form for bildestøy, omtrent som snø på tv-skjermen med dårlig analogt tv-signal. En jevnt blå flate, for eksempel himmelen, kan få skjær av andre farger, for eksempel rødfiolette punkter eller felter.

Mer uskarpt
Enkelte av forsøkene på å løse problemet, gjør bare vondt verre, slik at bildet rett og slett blir mer uskarpt. Sammen med bildestøyen forsvinner altså detaljer man gjerne ville hatt med i bildet.

Trøsten er at kameraene gradvis synes å bli «flinkere» til å håndtere bildestøyen som skyldes høye ISO-verdier. Men vi blir neppe kvitt problemet i overskuelig fremtid.

Akkurat hvor grensen for uakseptabel bildestøy går, er for øvrig en høyst individuell vurdering. Personlig liker jeg meg ikke over ISO 400, men må jeg, så må jeg...

Auto-ISO eller...?
Hva skal man så gjøre? Stille inn kameraet på den lavest mulige ISO-verdien som det er mulig å benytte under de rådende omstendigheter? Eller bare velge Auto og overlate valget til kameraets elektronikk?

Begge deler, avhengig av situasjonen. For min del vil jeg som hovedregel ta styringen selv, det gjelder både ISO-innstillingen og andre innstillinger som vi kommer tilbake til senere i Fotoskolen.

Men når man går inn i ukontrollerbare situasjoner der det viktigste er å få tatt bilde overhodet, ville jeg vurdert Auto-ISO. Et eksempel kan være en guidet tur i et område med svært skiftende lysforhold og hvor man ikke kan stoppe opp mer enn noen sekunder om gangen for å knipse bilder.

LES OGSÅ:10 tips for bedre påskebilder

Det er et godt tegn at noen kameraer nå har fått mulighet for å stille inn «ISO med tak». Da kan du la kameraet velge, men med en øvre grense på for eksempel ISO 1200. Vi håper mange følger etter.

Lær mer om ISO i denne artikkelen