Fotoskolen del 4: Hva er fargerom?

Fargerom er kort fortalt en beskrivelse av hvilke - og hvor mange - fargenyanser du får med i bildet. I fagbøker og på internett kan du lese om fargerom, fargelære, fargeteori og gamut til du stuper.

Vi vil ikke at du skal gjøre det, så her hopper vi elegant bukk over de fleste faguttrykkene - og all matematikken.

Fotoskolen del 1:Slik blir lys til strøm
Fotoskolen del 2:Bør kameraet stå på auto?
Fotoskolen del 3:Hva er varme og kalde farger?

Poenget er å komme frem til en forståelse for prinsippene som ligger til grunn for den fotografiske prosessen, slik at vi kan vri på hjulene og trykke på knappene på digitalkameraet med en forståelse av hva som dermed kommer til å skje, og hvorfor.

Hva er egentlig en farge?

Vi mennesker bruker oss imellom mange slags beskrivelser på farger, ofte med ganske vage formuleringer. «Se på den vakre, røde solnedgangen», sier vi. Men vi sier egentlig ingenting om hva slags rødfarge det dreier seg om.

LES OGSÅ:Bør kameraet stå på auto?

Du og jeg kan ha ulike oppfatninger om hva som er en vakker rødfarge. En datamaskin beskriver derimot farger ganske spesifikt, ut fra hvor stor andel av fargene rød, grønn og blå et bildeelement på skjermen trenger å inneholde for å tilsvare en bestemt farge - RGB.

Egentlig finnes det et vell av fargerom-spesifikasjoner, men la oss glemme de fleste. Under fotografering er det i praksis to fargerom-betegnelser det kan være greit å kjenne godt til: sRGB og Adobe RGB 1998. (CMYK kommer vi tilbake til senere i Fotoskolen)

sRGB

sRGB-fargerommet kan sies å være et forholdsvis lite «rom» som likevel gir oss såpass mange fargenyanser at vi er fornøyd. (Ill.: Wikipedia)

Med avansert utstyr kan man måle og få grunnlag for beskrivelse og sortering av et meget høyt antall fargenyanser - man måler intensiteten til den synlige elektromagnetiske utstrålingen på forskjellige bølgelengder. Men det menneskelige øye registrerer farger bare på tre båndbredder som korresponderer omtrent til rødt, grønt og blått lys.

Signalene fra de fargesensitive elementene i retinaen bak i øyet sammen med signaler fra andre deler av retinaen som bare registrerer forskjellen på lystetthet - lys og mørke - kombineres i hjernen til en oppfatning av et stort antall fargenyanser.

RGB er en forkortelse som faktisk står for det samme på engelsk og norsk: red-green-blue eller rød-grønn-blå. Dette er de tre nevnte fargene som det menneskelige øye baserer sin fargeoppfatning på, og som danner utgangspunktet for de utallige nyansene vi likevel opplever.

Når vi setter en liten s foran, får vi sRGB, som er en klart definert standard, opprettet av HP og Microsoft i fellesskap i 1996. Her er bakgrunnen:

Tenk deg at du er grafisk designer med en dyr, flott fargeskjerm på skrivebordet ditt, profesjonelt kalibrert til å gjengi «alle» farger korrekt. I Photoshop har du kanskje slitt og strevd med fargejusteringene og er blitt fornøyd med resultatet. Bildet har du lagret i en modus som i norske Photoshop kalles «Lab-farger».

Begrepet har ingenting med laboratorier å gjøre. L-en står for luminans, det vil si lystetthet eller lys/mørk-varisjonen, mens de to neste bokstavene, a og b, refererer til de såkalte «fargeopponent-dimensjonene» i fargeteorien som dette fargerommet baserer seg på, det vil si rød/grønn akse og blå/gul akse.

Vi skal ikke gå mer i detalj her. Det holder å fastslå at Lab-farger anses som den fargemodellen som ligger nærmest i å beskrive alle fargenyansene som det menneskelige øye oppfatter.

Krevende

Problemet er at Lab-fargemodellen inneholder mange flere fargenyanser enn en vanlig pc-skjerm kan vise, og ikke minst krever den en datamaskin med kapasitet til å overføre store datamengder raskt for at det skal være praktisk å bruke denne modusen.

Derfor slo HP og Microsoft sine pjalter sammen og etablerte sRGB-fargerommet. Dette er et «trangt» fargerom, designet med tanke på at de fleste skjermer og skrivere, også de billigste, skal kunne vise farger mest mulig likt.

Basert på fargekommisjonen CIEs definisjoner greier sRGB «å vise» rundt regnet 35 prosent av fargespekteret som er synlig for mennesket.

Både RGB- og CMYK-fargemodiene tar utgangspunkt i enhetene som skaper bildet eller utskriften, for eksempel en skanner eller en skriver. Lab-farger må bygges inn i de respektive bildefilene - og det er mange dataprogrammer som ikke har støtte for fargeprofiler.

sRGB er derimot et fargeadministrasjonssystem som er innebygd både i operativsystemet og i nettleserprogrammene. Så det sRGB mangler i fargenyanserikdom, tar fargerommet igjen ved at det er tilstede og tilgjengelig overalt og hele tiden.

Fargerommet for massene

Adobe RGB-fargerommet dekker en vesentlig større del enn sRGB av det samme totale fargeutvalget. (Ill.: Wikipedia)

sRGB er uhyre utbredt. Så utbredt at en tommelfingerregel bør være å fotografere i sRGB dersom du leverer bildebrikken til fotobutikken på hjørnet for å få kopier av bildene der, eller hvis du sender bildefilene til en fotobutikk på internett.

Det samme gjelder hvis du skal skrive ut bildene dine på en fotoskriver hjemme, uten å gjøre noe med dem i et fotoprogram.

Men hvis du er såpass ivrig digitalfotograf at du også vil gjøre bildene dine bedre på pc-en kan det hende du bør tenke på et annet fargerom i stedet: Adobe RGB 1998.
Adobe RGB (1998)

Fargerommet som brukes i bildet, defineres i utgangspunktet i kameraet. Mange kameraer, særlig litt rimelige, har ikke noe menyvalg for å stille om fra sRGB til et annet fargerom. Men så fort du kommer litt opp i pris eller over på digitalt speilreflekskamera, kan du som regel velge mellom sRGB og Adobe RGB.

Adobe RGB (1998)-fargerommet inneholder angivelig rundt 50 prosent av det synlige fargespekteret, altså en god del mer enn sRGB. Men hvis Adobe RGB inneholder så mange flere fargenyanser enn sRGB, hvorfor ser da Adobe RGB-bildene blassere ut når du skriver dem ut eller ser dem på pc-skjermen?

Hvis du åpner et Adobe RGB-bilde i sRGB-modus, som i praksis er det du gjør når du henter opp bildet på skjermen eller skriver det ut uten noen form for bildebehandling eller fargekorrigering, får du ganske enkelt ikke frem de korrekte fargene.

En av grunnene er at Adobe RGB presser fargene inn i et fargeområde med mindre omfang før filen lagres. Dermed blir bildet i utgangspunktet blassere. Det er først når du åpner bildet i programvare som kan behandle Adobe RGB, at det rikere fargeutvalget kommer til syne.

Du får ikke bare flere farger og et rikere fargespekter til rådighet, men også større muligheter til å justere fargene uten at de «skjærer ut» og virker forvrengte, kornete eller ødelagt på annen måte.

Oppsummert er Adobe RGB særlig for digitalfotografer som vil jobbe videre med bildene sine i Photoshop og tilsvarende programmer, eller som planlegger å bruke bildene i trykksaksproduksjon.

Les mer om fargerom her