Hovedinnhold

UFC-analyse: Må finne de neste store navnene

<p><i>GÅR HOVERKAMP I KVELD: Jimi Manuwa (t.v.), her i kamp mot</i> Ovince Saint Preux,  går hovedkamp i London i kveld. Det er ikke noe som får UFC-fansen til å sitre av spenning.</p>

GÅR HOVERKAMP I KVELD: Jimi Manuwa (t.v.), her i kamp mot Ovince Saint Preux,  går hovedkamp i London i kveld. Det er ikke noe som får UFC-fansen til å sitre av spenning.

Foto: Matthew Childs, Reuters
  • Send en melding til
Ledelsen i UFC skjønner kanskje ikke helt hvordan det skal gjørea, men de trenger desperat nye stjerner. Det er åpenbart når man ser oppsettet til kveldens stevne i London.

Denne saken handler om:

Analysen er skrevet av MMA-Revyens redaktør Andreas Roaldsnes ( @andreasroa på Twitter).

Det er mange spennende kamper, ja, som «vår egen» islandske Gunnar Nelson mot Alan Jouban og finske Makwan Amirkhani mot Allan Arnold – les om alle kampene hos MMA-Revyen. Men toppkampen? Den er svak. Den er veldig svak.

Jimi Manuwa mot Corey Anderson er ikke noe som trekker nye fans til et stevne. De som alltid ser på UFC hadde uansett sett kampen. Denne kampen er ikke noe trekkplaster. Det er ingen ekte toppkamp. Den er i beste fall en kamp nummer to på en «pay-per-view»?

At Jimi Manuwa møter Corey Anderson på UFCs Fight Night 107 i London forteller oss to ting: at UFCs lett tungvektdivisjon fortsatt har alvorlige problemer, og at UFC har et enormt behov for nye store stjerner som kan toppe kort og bære events.

Se kveldens UFC-stevne i London direkte eller i opptak på Viaplay Fighting - sendingen starter 18.30. Se kampoppsettet på UFCs sider.

Det evige lett-tungvektproblemet

Lett-tungvekt står omtrent like stille som tungvektdivisjonen pleier å gjøre. Det er nå blitt en divisjon der fighterne bare går kamper to ganger i året og mengden potensiale i divisjonen er svært svakt. Det er liksom et glasstak i denne vektklassen det er helt umulig å komme gjennom. Så stillestående er den at Rashad Evans var topprangert i divisjonen siden 2012 uten å gå en eneste relevant kamp, mens hvert eneste prospekt som får en toppkamp feiler spektakulært, som da Gian Villante forrige uke tapte til en eldgammel Shogun Rua.

<p>GÅR KAMP I KVELD: Gunnar Nelson (over), her i aksjon mot Demian Maia i desember 2015, skal vise seg frem i O2 Arena.</p>

GÅR KAMP I KVELD: Gunnar Nelson (over), her i aksjon mot Demian Maia i desember 2015, skal vise seg frem i O2 Arena.

Foto: Gary A. Vasquez, Reuters

En av grunnene til at kampen mellom Anderson og Manuwa ikke når opp er at dette er fightere som allerede har fått sjansen på stornavnene, men feilet. Manuwa tapte til Gustafsson og Anthony «Rumble» Johnson og Corey Anderson tapte til den eldgamle Shogun og før det Gian Villante. Dette er fightere som har mistet sin prospektglans. Likevel er de rangert som nummer fire og fem i divisjonen. Til forskjell må du nærmest vinne ti på rad for å være rangert som nummer fire i de andre divisjonene.

Lett-tungvektproblemet er dessuten bare en flik av et større problem, kort-topper-problemet til UFC. Stjerne-problemet. For hvem skal egentlig bære disse stevnene? Det finnes bare så mange stornavn. Hva gjør du når du går tom for fightere som Alexander Gustafsson og Glover Teixeira?

Manglende stjerner-problemet

UFC gjør som andre storindustrier som først og fremst er styrt av penger, for eksempel filmindustrien, og gjentar gamle suksesser i stedet for å satse på nye. Det ble nylig kunngjort at Georges St.Pierre og UFC er blitt enige og den gamle kongen weltervektdivisjonen kommer tilbake. St.Pierre sin retur til UFC er som Disneys «Skjønnheten og Udyret», som nettopp kom på kino.

På ett eller annet tidspunkt kommer publikum nok til ikke lengre å bry seg om disse kampene vi alle har sett før. Jeg frykter at vår reaksjon til St.Pierre blir litt som Birger Vestmos reaksjon til Skjønnheten og Udyret – den er overskygget av originalen.

UFC kommer til å selge oss Georges St.Pierre mot Michael Bisping og alle kamper som ligner, kamper vi har sett før og som ikke lengre er sportslig viktige (eller spennende). Når pengene er det viktigste vil de alltid lete etter de sikreste inntektskildene. Av samme grunn får vi Fifty Shades of Whatever på kino denne uka også.

Jeg skjønner problematikken og motivasjonene. Når man kjøper et firma for fire milliarder dollar, delvis med lånte penger, så er dette ikke bare en fritidsyssel med ideelle hensikter lengre. Men profittjaget ser ut til å forkludre det som gjorde UFC stort i utgangspunktet. Å dyrke frem egne profiler.

På samme måte som filmindustrien kunne ha satset mer av sin energi og penger på originale filmer med kreativt og nytenkende manus og av og til få suksesser de ikke helt ventet, som Insidious-serien og Moonlight, eller helt utrolige og uventede suksesser, som Star Wars Episode IV eller Matrix, så kunne UFC ha brukt tid og energi på å gro frem nye navn og profiler.

Det kan finnes flere Ronda Rousey-er og Conor McGregor-er der ute. UFC må ha tålmodigheten til å vente og se om de potensielle Jon Jones og Anderson Silva der ute sakte men sikkert blir publikums- og salgsvinnere, slik Jon Jones og Anderson Silva etterhvert ble.

UFC viser ikke tegn til den gamle fingerspissfølelsen hva gjelder å kultivere egne fremtidige stjerner. To nylige eksempler på dette finner vi her hjemme. Se på vår egen Emil Meek og danskenes Nicolas Dalby.

Meek og Dalby

Nicolas Dalby ble noe overraskende sparket fra UFC denne uka. Han hadde vunnet en kamp, hatt en uavgjort og tapt to kamper. Han er noe så sjeldent som en av danskenes to eneste UFC-fightere. Noen kan finne på å argumentere at kuttet var innenfor det normale, selv om den gamle gullstandarden var å tape tre på rad. Kuttene var ofte mer forutsigbare før – de virket mindre utålmodige. Se på noen av de som ble sagt opp samtidig som Dalby.

Albert Tumenov nylig var en rangert utøver. Michael McDonald har nesten bare hatt høyprofilkamper i det siste. Kyoji Horiguchi har tre seire på rad i den syltynne fluevektdivisjonen etter å ha utfordret mesteren Demetrious Johnson for to år siden (!).

Samtidig som UFC viser en manglende tålmodighet så klarer de ikke se talent og mulighet der talent og mulighet vifter en øks i fjeset deres.

Emil Meek fikk ikke lov å ta med seg øks på innveiingsshowet til UFC i Torontos UFC 206. Det var vanskelig å være viking i Canada, men likevel ble Emil Meek sannelig lagt merke til. Han var en av de store vinnerne på kortet – i tillegg til den nye mesteren Holloway og den triumferende Cub Swanson så var Emil Meek en av de store snakkisene.

Emil Meek er et navn fra et land uten stor tilstedeværelse i UFC før, så det er mye rom for ekspansjon. Han har en enorm profil på sosiale medier. Han er flerfoldige ganger større enn Corey Anderson og Jimi Manuwa på de viktigste plattformene for kommunikasjon mellom fighter og fan, nemlig Instagram og Facebook. På Instagram slår hans 60 000 følgere Anderson og Manuwas kombinerte 50 000 følgere. I tillegg forstår Meek kunsten å promotere og å bevege seg i media.

Som et ess i ermet er også Meek glad i å kalle ut motstandere. Et rivaleri er det viktigste elementet for å skape profiler. Dette er enormt potensiale.

Greit, noen av Meek sine call-outs var mindre elegante. Sage Northcutt og Mickey Gall? La dem være. Samtidig han har jo også kalt ut Matt Brown og Cowboy Cerrone. Det er bedre call-outs. Cerrone har et enormt navn, og stilmessig ville det blitt en flott kamp, men Brown er nok mer innenfor Meeks rekkevidde. Det ville blitt en veldig god måte å følge opp seieren mot Jordan Mein med en Brown-Meek-kamp i Stockholm i mai. Åpenbar co-main event under Alexander Gustafsson mot Glover Teixeira.

Hva gjør UFC? De prøver å sette opp Emil Meek mot Peter Sobotta.

At UFC prøver å sette opp Meek-Sobotta viser at de ikke skjønner potensialet hans.

Kampen skal Emil ha sagt nei til.

Hvem vet om det er et lurt trekk? Meek har ikke kommentert saken noe sted. Akkurat det er lurt. Når en kamp ikke er spennende nok (hvilket Sobotta-kampen ikke er) så er det best å være stille. Bare ved å svare risikerer man å bli lurt inn i en kamp man ikke er interessert i. Lagkamerat Formo forklarer hva som foregår. De sier nei og håper på noe bedre.

Ryktet sier at UFC hater når fightere sier nei. Derfor står spørsmålet: var det lurt? Det kan like gjerne komme et dårligere tilbud enn et bedre. Basert på det faktum at UFC satte opp Sobotta-kampen i første omgang tenker jeg at det førstnevnte er mest sannsynlig.

Skjønnheten og udyret II

Det er mange spennende kamper å se i kveld, men Manuwa mot Anderson er ikke en av dem. Makwan Amirkhani, Gunnar Nelson og Brad Picketts siste kamp bør vi få med oss. Amirkhani, og Nelson er to navn som har potensialet til å være fremtidige toppkamper.

UFC trenger flere store navn. Det finnes bare så mange Disney-klassikere de kan nyskape uten å tillegge verdi men fortsatt tjene penger.

Det er på tide å satse på nye fightere. Med mindre de ønsker å bruke 2,5 millioner dollar på å hente inn en dopet Brock Lesnar igjen da? Det også er jo en strategi.

Bare ikke en god en.

P.S Må du se kampene senere? Se dem sammen med MMA-Revyen i morgen med vår kampkompis.

Se kveldens UFC-stevne i London direkte eller i opptak på Viaplay Fighting - sendingen starter 18.30. Se kampoppsettet på UFCs sider.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Kampsport

Se neste 5 fra Kampsport