Hovedinnhold

Dette kan vi lære av Island

<p>ANFØRER: Aron Gunnarsson flyttet til Alkmaar i Nederland som 17-åring, men la det ikke være tvil om at han elsker sitt Island. Foto: REUTERS</p>

ANFØRER: Aron Gunnarsson flyttet til Alkmaar i Nederland som 17-åring, men la det ikke være tvil om at han elsker sitt Island. Foto: REUTERS

NICE (VG) Kan norsk fotball lære noe av Aron Rødskjegg, Gylfi Den Gode og Birkir Hårfagre?

Denne saken handler om:

Helt sikkert.

Men det er nok en smule enkelt å trekke voldsomme norske konklusjoner basert på én EM-bragd av en nasjon som aldri før har vært i et mesterskap. Det kan jo hende at Island tar «en Norge» og ikke er med i de neste 16 årene.

Skal vi fortsatt se ut i Atlanterhavet da?

Det var spesielt å oppleve den islandske triumfen i Nice, en av de største miniputtseirene gjennom tidene. Etterpå forklarte spillerne hvordan dette kunne skje. «Team» var et ord som gikk igjen ofte.

Les også: Slik blir navnet ditt på islandsk

Og det er definitivt ting Norge kan hente på Island. Norsk fotball kan for eksempel begynne med å legge til side snakket om at det er så vanskelig å nå opp fordi vi er så små og vi er så få.

<p>STOPPERKJEMPENE: Kampen er over, Island er i kvartfinalen, Birkir Mar Sævarsson synker sammen av glede, kampens gigant Ragnar Sigurdsson (nummer 6) og Kari Arnason jubler vilt, mens Kyle Walker fortviler over at England er ute. Foto: AFP </p>

STOPPERKJEMPENE: Kampen er over, Island er i kvartfinalen, Birkir Mar Sævarsson synker sammen av glede, kampens gigant Ragnar Sigurdsson (nummer 6) og Kari Arnason jubler vilt, mens Kyle Walker fortviler over at England er ute. Foto: AFP 

1) Vi er mange nok. Island har bevist det, og mange flere med dem. Russland har 50 ganger flere mennesker enn de tre millionene i Wales, men det er bare plass til 11 på banen og derfor kan Wales knuse russerne 3-0. Uruguay har 3,5 millioner mennesker, Brasil et par hundre, Argentina rundt 40, men ingen har vunnet Copa America flere ganger enn Uruguay. Så slutt å snakke om at vi bare er fem millioner. Feil fokus.

2) Lytt til erfarne idrettsfolk. Thorir Hergeirsson kan ikke bare norsk håndball, han vet hva de driver med på Island også. Før EM sa han følgende til VG: «På mange arenaer er det en kjempefordel å være liten. I et lite miljø er det mye lettere å påvirke hver enkelt.» 

<p>I FRANKRIKE: Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball.</p>

I FRANKRIKE: Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball.

Jeg var på Island da EM-plassen ble sikret med 0-0 mot Kasakhstan i fjor høst. Dagen etter satt Lars Lagerbäck på Hilton med sokker i slippers'ene og påpekte nesten akkurat det samme. «På mange måter er det en fordel å være liten. Det er fascinerende hva man kan oppnå med et mikroperspektiv. Det perspektivet er ikke så dumt. Man kan jobbe ganske effektivt», sa mannen som er 67 år og har vært trener i Sverige i over 30 av dem.

Les også: Island-profil om norsk treningskultur: – Det var et stort sjokk

Han hadde fått et litt nytt syn på fotball-livet og hvordan man får mest mulig ut av ressursene, etter tre år og et halvt år blant hardtarbeidende islendinger.

Det kan og skal bemerkes at Norge, og Sverige, har noen geografiske utfordringer Island slipper. Der får de omtrent plass til alle sine i ti haller, mens det er noe vanskeligere å holde oversikten blant fjell og fjorder, og i alle fylker er det store klubber som påvirker sine regioner på forskjellige måter. Disse har også et betydelig ansvar for utviklingen av norsk fotball, for det er altfor enkelt å bare stikke fingeren i øyet på Norges Fotballforbund.

NFF får mye tyn, særlig i sosiale medier, og det minsker ikke i styrke når bittelille Island er på tokt. Alt NFF gjør er feil, men det er selvsagt også feil. Alt er ikke feil. Det er gjort feil, som det gjøres overalt. Da må man prøve å lære av dem.

<p>ORGANISATOREN: Sverige og Zlatan var ferdig med Lars Lagerbäcks 4-4-2-fotball. Da dro han til Island og ble folkehelt, og han mener det kan være en fordel å være en liten nasjon. Foto: AFP</p>

ORGANISATOREN: Sverige og Zlatan var ferdig med Lars Lagerbäcks 4-4-2-fotball. Da dro han til Island og ble folkehelt, og han mener det kan være en fordel å være en liten nasjon. Foto: AFP

Norges Fotballforbund kan lære av hvordan islendingene skolerer sine barnetrenere, hvordan de yngste talentene følges opp, hvor mye og ofte de trener, før de hentes opp av kretser, de beste klubbene og landslag. Den biten MÅ det være mulig å gjøre noe med i Norge.

Drillo om EM-mirakelet: - Like stort for Island som da vi slo Brasil

NFF-ledelsen må ut i folket, sørge for at de som skal lage fotballspillere fra grunnen av får noe mer håndfast å forholde seg til, gi dem bedre faglig veiledning. Islendingene krever at alle trenere er utdannede, helt ned i 5-6-årsalderen, og det er selvsagt lettere når det ikke handler om så veldig mange hundre trenere.

Det kommer ikke Norges Fotballforbund til å greie, men de kan skaffe seg sin egen modell, og ting tyder på at noe er på gang. 

Grasrottrenerprosjektet som Ole Gunnar Solskjær fronter retter seg nettopp mot dette, og NFF har en kvalitetsklubbsatsing, der håpet er at hver enkelt klubb skal styres av bedre og mer faglig kompetente personer. 

De talentene som kommer videre til landslagsnivå får nå ganske identisk oppfølging, der de skal formes etter en gjenkjennelig modell, en slags landslagsskole, og her har NFF hentet impulser fra alle de store fotballnasjonene.

Kall gjerne alt dette den røde tråden som tilsynelatende har manglet i en del år.

(Saken fortsetter.)

<p>VILLE TRENE MER: Birkir Bjarnason kom til Norge som 11-åring og var sjokkert over hvor lite norske barn trente. Her holder han Dele Alli unna. Foto: AFP</p>

VILLE TRENE MER: Birkir Bjarnason kom til Norge som 11-åring og var sjokkert over hvor lite norske barn trente. Her holder han Dele Alli unna. Foto: AFP

Norske fotballspillere på individnivå kan også lære mye av islandsk mentalitet. Det er noe med råskapen, samholdet, realismen og jordnærheten, noe som trolig bidrar til at mange islendinger ender som kapteiner i sine utenlandsklubber. De fremstår som individualister som drar sammen.

Dessuten kan den norske fotballopinionen lære av den islandske tålmodigheten og kanskje også av hva man legger i å lykkes.

Les også: – Sov i bilen utenfor byggeplassen

Martin Ødegaard er et godt eksempel. Han hentes av Real Madrid, får en litt vanskelig tid der, og det ender med at mange i Norge er veldig opptatt av å riste på hodet og fortelle ham hvor dumt det var å reise til Madrid.

Den iveren skjønner jeg lite av.

Det er mulig at det ikke var det smarteste, det får vi aldri svar på, men er det noen som tror at en islandsk 16-åring som hadde fått sjansen i Real Madrid hadde blitt dummet ut dersom han ikke fikk det til ute i verden med en gang?

Tror nok ikke det, og det er noe som ikke er så veldig fint med et samfunn som ikke klarer å sette pris på at vårt kanskje største talent noen gang fikk denne sjansen.

Jeg er nesten hundre prosent sikker på at en islandsk Martin Ødegaard ville hatt en hel nasjon i ryggen hele veien, og at det ville løftet ham i en motgangsperiode. 

Det er også noe med forventningene i Norge. Det er greit å minne om at ’90-tallet historisk sett var et unntak. Men norsk fotball, hvis man skal kalle alle som mener noe dét, gjør litt som England, vi ser jo gjerne til engelsk fotball, legger listen for høyt og river hele tiden.

En helt annen ting er at Island spiller en type fotball som Norge var lei av etter tre mesterskap. Akkurat nå er det sikkert mange som mener at vi bør lære det også.

Men det får vi ta en annen gang.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Fotball

Se neste 5 fra Fotball