Nye dealer hver dag!
Sammenlign lån
Få tilbud fra mange håndverkere
Finn kjærligheten på nettet!
Finn beste pris i markedet
Reduser strømregningen
Kommentar: Les Truls Dæhlis oppsummering HER!
Men det har skjedd før, til og med på femmila i et VM eller OL, at en og samme nasjon har inntatt hele seierspallen. Ikke så lenge siden, faktisk: Sverige i 1936 i Garmisch...
I Tyskland da som nå, men dere må altså være klar over at vi svensker allerede har hatt denne gode opplevelsen.
Frode Estil, Anders Aukland og Odd-Bjørn Hjelmeset gjentok i Oberstdorf den enestående bedrift som Elis Wiklund fra Ullånger, Axel Wikström fra Skellefteå og Nisse Englund fra Boden lyktes med 15. februar 1936 - og som finske Helsingin Sanomat da utropte til nåtidens største idrettsbragd. Kanskje også fordi den fjerde svensken, Hjalmar Bergström fra Sandvik, ble nr. 4 i kvartetten som ingen greide å sprenge. At søndagens fjerde nordmann, Kristen Skjeldal, havnet på syvendeplass, gjør ikke minnene mindre gode.
Idrettsverdenen i dag er selvfølgelig helt annerledes enn for 69 år siden. Men siden jeg vet hvor viktig del av kulturlivet idretten er i Norge - og da særlig toppidrett, og ikke minst langrenn - så regner jeg med at ingen har noe særlig imot at jeg i denne stund låner ordene fra Helsingfors: Dette er nåtidens største idrettsbragd.
Mitt Sverige tok ynkelige tre medaljer under hele VM - like mange som Norge tok på to og en halv time rundt lunsjtider denne søndagen.
Dessuten tok vi våre tre medaljer i den minimale delen av sporten som har hatt, fortsatt har og forhåpentligvis fortsatt vil ha, lavest status: sprintkonkurransene.
Dog - en liten, pikant detalj: De norske langrennsløperne tok medalje i alle disipliner med unntak av kvinnesprinten - der Sverige tok to...
Det ble totalt 19 norske medaljer på 19 VM-grener, og akkurat som i Oslo i 1982 - syv gull. Men dette må likevel betraktes som tidenes norske VM-fest.
Det er for øvrig flaks at man i dag har en sånn boks med en haug av TV-kanaler i. Man kan skifte kanal. I to timer og tyve minutter skjedde det ingenting på femmila. Det var rene sovemedisinen, og bedre ble det ikke av at snøfallet kom da fellesstarten gikk.
Men plutselig - etter 2.20 - begynte det å skje ting. Det som skjedde etter 2.28.20, mindre enn to minutter fra mål - Estil-rykket, altså - var noe av det verste man har sett. En lett motbakke, noen steg så raske som trommestikker - og svenskehåpet Mathias Fredriksson var hengt av. Jeg synes likevel vi kan være stolt av Mathias.
Han prøvde - men nordmannen forhindret det, og etterpå sukket han lett:
- Jeg visste at Estil var sterk mot slutten, men det han presterte her... Ja, så raskt kan jeg rett og slett ikke gå på ski.
Jeg hørte Mathias si dette på norsk fjernsyn. Sånn er det jo dessverre for flere av oss svenske TV-seere. Ved hjelp av den boksen jeg nevnte, så skifter man fra SVT til NRK1. Man skifter fra Jacob Hård og Anders Blomqvist til Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike.
Man skifter fra stillhet og apati til entusiasme og kommentatorer som rett som det er snakker i munnen på hverandre. Men det må man tåle på en dag da Norge tar alle medaljene. At det til slutt viste seg at trønderen Frode Estil var den sterkeste, var vel ingen overraskelse. Frode er jo - som dere nordmenn ynder å si - «helt rå».
Avslutningsvis vil jeg bare påpeke at vi svensker i OL i 1964 var nær ved å ta alle tre medaljene. Det var da Sixten Jernberg vant foran Assar Rönnlund og Janne Stefansson ble nummer fire - men dessverre kilte Arto Tiainen seg inn på bronseplass, seks sekunder foran «Sälen-Janne».
To år senere, under VM i Oslo i 1966, så pallen helt annerledes ut. Men alt dette antar jeg det står en god del om i dagens aviser.
Selv sier jeg som Frode Estil nettopp sa det i Sportsrevyen:
- Jeg håper bare at Gjermund så på!
PS! Lasse Sandlin er sportskommentator i Sveriges største avis, Aftonbladet.
Men det har skjedd før, til og med på femmila i et VM eller OL, at en og samme nasjon har inntatt hele seierspallen. Ikke så lenge siden, faktisk: Sverige i 1936 i Garmisch...
I Tyskland da som nå, men dere må altså være klar over at vi svensker allerede har hatt denne gode opplevelsen.
Frode Estil, Anders Aukland og Odd-Bjørn Hjelmeset gjentok i Oberstdorf den enestående bedrift som Elis Wiklund fra Ullånger, Axel Wikström fra Skellefteå og Nisse Englund fra Boden lyktes med 15. februar 1936 - og som finske Helsingin Sanomat da utropte til nåtidens største idrettsbragd. Kanskje også fordi den fjerde svensken, Hjalmar Bergström fra Sandvik, ble nr. 4 i kvartetten som ingen greide å sprenge. At søndagens fjerde nordmann, Kristen Skjeldal, havnet på syvendeplass, gjør ikke minnene mindre gode.
Idrettsverdenen i dag er selvfølgelig helt annerledes enn for 69 år siden. Men siden jeg vet hvor viktig del av kulturlivet idretten er i Norge - og da særlig toppidrett, og ikke minst langrenn - så regner jeg med at ingen har noe særlig imot at jeg i denne stund låner ordene fra Helsingfors: Dette er nåtidens største idrettsbragd.
Mitt Sverige tok ynkelige tre medaljer under hele VM - like mange som Norge tok på to og en halv time rundt lunsjtider denne søndagen.
Dessuten tok vi våre tre medaljer i den minimale delen av sporten som har hatt, fortsatt har og forhåpentligvis fortsatt vil ha, lavest status: sprintkonkurransene.
Dog - en liten, pikant detalj: De norske langrennsløperne tok medalje i alle disipliner med unntak av kvinnesprinten - der Sverige tok to...
Det ble totalt 19 norske medaljer på 19 VM-grener, og akkurat som i Oslo i 1982 - syv gull. Men dette må likevel betraktes som tidenes norske VM-fest.
Det er for øvrig flaks at man i dag har en sånn boks med en haug av TV-kanaler i. Man kan skifte kanal. I to timer og tyve minutter skjedde det ingenting på femmila. Det var rene sovemedisinen, og bedre ble det ikke av at snøfallet kom da fellesstarten gikk.
Men plutselig - etter 2.20 - begynte det å skje ting. Det som skjedde etter 2.28.20, mindre enn to minutter fra mål - Estil-rykket, altså - var noe av det verste man har sett. En lett motbakke, noen steg så raske som trommestikker - og svenskehåpet Mathias Fredriksson var hengt av. Jeg synes likevel vi kan være stolt av Mathias.
Han prøvde - men nordmannen forhindret det, og etterpå sukket han lett:
- Jeg visste at Estil var sterk mot slutten, men det han presterte her... Ja, så raskt kan jeg rett og slett ikke gå på ski.
Jeg hørte Mathias si dette på norsk fjernsyn. Sånn er det jo dessverre for flere av oss svenske TV-seere. Ved hjelp av den boksen jeg nevnte, så skifter man fra SVT til NRK1. Man skifter fra Jacob Hård og Anders Blomqvist til Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike.
Man skifter fra stillhet og apati til entusiasme og kommentatorer som rett som det er snakker i munnen på hverandre. Men det må man tåle på en dag da Norge tar alle medaljene. At det til slutt viste seg at trønderen Frode Estil var den sterkeste, var vel ingen overraskelse. Frode er jo - som dere nordmenn ynder å si - «helt rå».
Avslutningsvis vil jeg bare påpeke at vi svensker i OL i 1964 var nær ved å ta alle tre medaljene. Det var da Sixten Jernberg vant foran Assar Rönnlund og Janne Stefansson ble nummer fire - men dessverre kilte Arto Tiainen seg inn på bronseplass, seks sekunder foran «Sälen-Janne».
To år senere, under VM i Oslo i 1966, så pallen helt annerledes ut. Men alt dette antar jeg det står en god del om i dagens aviser.
Selv sier jeg som Frode Estil nettopp sa det i Sportsrevyen:
- Jeg håper bare at Gjermund så på!
PS! Lasse Sandlin er sportskommentator i Sveriges største avis, Aftonbladet.
