«Når kvelden kommer, legger jeg meg. Jeg blir lagt i belter og når jeg våkner og vil snu meg, må jeg låses opp».

Hver dag i to år har kvinnen i 30-årene blitt lagt i belter på Gaustad sykehus. Hennes eneste ønske er å dø.

Hun skriver fra innsiden av Gaustad sykehus. Det lille rommet har gråhvite vegger. På bordet foran henne ligger noen få papirer og en tom flaske Pepsi Max. Den eneste lyden er suset fra et aircondition-anlegg.

I tre måneder, gjennom over 250 e-poster til VG, har hun skildret sin hverdag på lukket avdeling.

Jeg har noe man ikke blir frisk av.

Man blir redd for å miste og redd for ikke å være bra nok.

Når jeg skriver til deg, er jeg redd du mister interessen. Eller at det blir for mye å ta inn.

En jente som vil dø. Og som er dømt til å leve.

Det finnes ingen annen pasient i Norge som behandles på tilsvarende måte:

I snart to år har kvinnen, som er tidlig i 30-årene, vært beltelagt hele eller deler av døgnet. Når hun skriver, er armene fastspent i reimer som er boltet fast i skrivebordet.

Dag og natt er hun overvåket av pleiere.

Hun får ikke dusje eller gå på do alene. Når familien besøker henne, er det alltid med tilsyn. Hun veier under 40 kilo og er kronisk selvskader.

Jeg dusjer en gang i uka. De hjelper meg med håret. Jeg står helt naken med noen som står og ser på. Jeg står så skolerett jeg tør. Jeg spør vernepleieren om jeg ser tjukk ut. Hun sier hun får frysninger når jeg spør.

Kvinnen har gått rettens vei for å bli frigjort fra beltene og tvunget psykisk helsevern. Hun ønsker å dø.

Når er et liv så dårlig at det ikke er verdt å leve?

Lukk

SKRIVER: Når kvinnen jobber på Mac-en sin, er armene reimet fast i bordplaten.

Hun er liten og sped, og har stramme, lange fletter. Håndtrykket er fast.

VG har møtt henne ėn gang, i november, på Litteraturhuset i Oslo. Hun er der for å lansere en bok hun har skrevet om jenter med Asperger syndrom. Det er én av mange diagnoser hun har.

To pleiere fra Gaustad følger henne tett. Det er mange måneder siden hun sist var utenfor sykehuset. Alene ute med familien har hun ikke vært siden 2011.

På halsen dekker et stort plaster et sår som ikke får gro. Blikket er direkte. Hun sier ikke så mye, hun er tryggest når hun kan skrive.

I månedene som kommer, sender hun e-post til VGs journalist nesten hver dag.

Jeg husker jeg lærte å skrive gjennom å skrive brev til mamma. Hun studerte et år mens jeg gikk på førskolen, og så hun skulle få lest litt, skulle jeg ikke snakke hele tiden. Og vips kunne jeg skrive! Jeg skrev og spurte om å få is. Jeg skrev «tak for isen», og «tak for taken for taken for isen» Jeg kunne ikke dobbeltkonsonanter enda, men lærte fort.

Inne på Gaustad lever hun helt isolert. To egne fløyer er reservert bare for henne.

2. november 2006 ble hun lagt inn under «tvunget psykisk helsevern med døgnopphold». Ti år senere er hun fremdeles tvangsinnlagt.

Diagnoser: Anorexia nervosa, Asperger syndrom og «emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse». Hyppig og livstruende selvskading.

Gjennom e-postene har hun ønsket å forklare hvordan livet hennes er, og hvorfor hun ikke ønsker å leve lenger.

De holder meg i live, det er hovedbehandlingen kort (og godt?) oppsummert. Jeg kjenner jeg er en stor belastning og er veldig ressurskrevende. Det er tungt å bære. Hvorfor må jeg være til? Fordi jeg er på tvang.

Norsk lov er bygget på at psykiatriske pasienter som er så alvorlig syke at de ikke har forutsetninger for å vurdere sitt eget beste, skal tas vare på og beskyttes så langt det er mulig.

FN og Europarådet har flere ganger kritisert Norge for å bruke for mye tvang i psykiatrien. Å legge en pasient i belter skal være absolutt siste tiltak. Alt annet skal være prøvd først.

Ifølge loven som regulerer bruken av såkalte «mekaniske tvangsmidler» som belter, reimer og tvangstrøye, skal bruken av tvangsmidler gjøres så kortvarig og skånsom som mulig.

Kvinnen på Gaustad har levd kontinuerlig med beltene i to år. Belteregimet ble innført vinteren 2014, etter at hun hadde påført seg et sår som var så dypt at det var en akutt fare for at hun kunne få en livstruende infeksjon.

– Vi brukte masse tid på å finne andre løsninger som kunne hindre henne i å nå såret. Da vi til slutt innførte beltene, hadde jeg egentlig ikke så mange kvaler rundt det. Vi hadde snudd hver stein. Vi så at vi kunne få til å ha henne i belter, men samtidig tilrettelegge for at hun kunne skrive, ta bilder, slappe av og sove i sin egen seng. Vi klarte å få til noe som var i nærheten av normale aktiviteter for henne, sier kvinnens psykiater Gunnar Henden ved Gaustad, Oslo Universitetssykehus, til VG.

Utgangspunktet var at belteregimet skulle vare i noen måneder, til såret var grodd. Slik gikk det ikke.

– Det hadde ikke grodd før det var gått et halvt år. Da tok vi henne ut av beltene. Men det tok bare noen få uker før såret var åpent igjen, og da måtte vi fortsette.

Borgarting lagmannsrett, 10. mars 2015: Det er ett år og én måned siden belteleggingen begynte. Hun har gått til sak mot staten for å slippe fri fra tvunget psykisk helsevern. Hun har tapt i tingretten. Ankesaken i sal M22 er i gang.

Hun sitter ved siden av advokat Helge Hjort, med armene bundet fast som i et kors over brystet. Det må være slik for at hun skal få lov å sitte sammen med advokaten sin.

En pleier fra Gaustad holder vakt. Vannkaraffelen er fjernet fra bordet foran henne. I tingretten veltet hun den med kraft.

Jeg var først i kontrollkommisjonen for å bli skrevet ut. Skrevet ut for å dø. Jeg vet jo ikke hvordan jeg skal leve! Det er bare en evig utsettelse og jeg bruker ressurser hver dag som kunne vært brukt på noen som klarer å ville leve. Neste steg da, er rettssystemet.

Sammen med advokat Hjort argumenterer hun for at Asperger syndrom ikke er en sykdom som kan behandles, men en medfødt autismediagnose som hun vil ha livet ut.

Loven sier at de som skal behandles med tvang i psykiatrien, må ha en alvorlig sinnslidelse.

I tillegg må enten «farekriteriet» eller «bedringskriteriet» ligge til grunn: altså at man utgjør en fare for seg selv eller andres liv og helse, eller at man kan bli vesentlig dårligere av ikke å få behandling.

Jeg sitter i rettssalen og skal forsvare at jeg ikke er redd for å dø. Og som begrunnelse for ikke å bli bedre, har jeg med meg at jeg faktisk alltid vil ha Asperger syndrom.

Gjør det meg alvorlig sinnslidende etter lovens forstand?

Saken går for lukkede dører.

Jeg var den som ville noe annet enn alle i rommet. Jeg var annerledesheten selv. Og ingen ville forstå!

Advokat Hjort argumenterer videre med at den omfattende belteleggingen hun utsettes for er i strid med FNs torturkonvensjon og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den bryter også med retten til respekt for privatlivet, hevder han.

– Hun har i realiteten intet privatliv, og en så massiv og langvarig bruk av belter må karakteriseres som tortur. Når dette holdes opp mot at sykehuset i realiteten ikke har noen behandling å tilby henne, er det klart best for henne at hun skrives ut fra sykehuset, anfører advokaten.

Staten, som er motpart, mener hun vil dø innen kort tid hvis hun slippes ut av tvangsregimet. Enten ved at hun vil sulte seg til døde, eller ved at hun vil påføre seg selv dødelige skader.

I sin redegjørelse har sykehuset beskrevet henne som en pasient med «marginal fungering», som har liten evne til å håndtere dagliglivet:

«Hun har noen interesser som for eksempel fotografering, skriving og dataaktivitet. Hennes evne til å fullføre og drive disse vurderes til å være moderat. Pasienten har liten eller ingen kontakt med omverden unntatt nærmeste familie, men dette også i liten grad».

Sykehuset mener det er avgjørende for hennes liv at hun forblir innlagt.

Saken er likevel ikke soleklar:

«Det kan reises spørsmål om det i alle tilfeller skal anses bedre for en pasient å leve under et belastende regime, enn å dø», står det i dommen fra Borgarting lagmannsrett.

– Jeg skjønner at de skriver det. For man kan tenke «hva slags liv er dette?». Men det er så innmari langt fra å tenke at et liv er forferdelig innholdsløst og tragisk, til bare å nærme seg tanken på at dette mennesket bør få dø. Det er et kjempesprang, sier psykiater Henden.

­– Vi kan ikke gjøre noe med det. Vi kan ikke la folk dø.

Hun taper saken. I anken til Høyesterett påpeker advokat Hjort at saken hennes mangler sidestykke i Norge. «Det må være det lengste noen har vært reimet i moderne tid», skriver han.

Høyesterett avviser anken.

Døden har ingen plass i det norske systemet, selv om man lever halvt død.

Jeg kjente at jeg falt da jeg tapte i lagmannsretten. Jeg falt, og det var ingen til å ta meg i mot da Høyesterett sa nei til å ta imot saken min.

Jeg var dømt til å overleve i et samfunn jeg ikke passet inn i og ikke ønsket eller klarte å være en del av. Samtidig hadde jeg prøvd alt som var å prøve, jeg hadde gjort mitt for å slippe fri. Dermed var jeg litt ute av fugleburet mitt.

Asperger syndrom er en autismediagnose som av mange regnes som et sosialt handicap. Personer med Asperger syndrom kan fungere svært godt, samtidig som de kan ha problemer med å forstå de sosiale kodene.

Først i 2014, åtte år etter at hun ble tvangsinnlagt, ble hun diagnostisert med dette syndromet.

– Hun er en pasient som vi har misforstått i veldig mange år. Gjennom å misforstå henne har man tilnærmet seg henne tidvis feilaktig. Jeg vet ikke om det ville endret prognosene hennes noe særlig om man hadde forstått henne umiddelbart. Men hvis man hadde funnet ut hva det var hun slet med da hun var fire år gammel, hadde livsløpet vært endret radikalt, sier psykiater Gunnar Henden.

Før hun fikk asperger-diagnosen ble selvskadingen sett på som et ønske om oppmerksomhet, en måte å straffe personalet på.

– Man hadde en litt mer «ta deg sammen»-holdning. Det førte til at folk ble sinte på henne, inkludert meg selv, fordi hun ikke responderte, erkjenner Henden.

– Når man nå ser det med nye briller, forstår man hennes sårbarhet når ting er uforutsigbare og rutinene forsvinner. Man forstår selvskadingen som den siste utvei i situasjoner der hun er oppløst av angst. Det er den eneste måten for henne å få kontroll på, og kjenne på kroppen sin på. Det blir hennes eneste måte å ha en fortøyning.

Etter snart ti år i tvunget psykisk helsevern er hun bare blitt sykere. Anoreksien er livstruende. I perioder har hun vært tvangsfóret med sondenæring. Likevel har hun gått ned over 20 kilo i løpet av de årene hun har vært tvangsinnlagt på Gaustad.

Samtidig er selvskadingen blitt vesentlig verre, både i hyppighet og intensitet, mener de som står henne nær.

Hun er kjapp, og skader seg alvorlig, så fort hun får muligheten. Noen ganger livstruende.

Jeg er den rare jenta som aldri vokser opp. Jeg har fletter i håret, de holder hodet mitt på plass. Jeg fotograferer og skriver. Jeg er meg.

Jeg våknet i dag, etter en natt der jeg hadde prøvd å kvele meg selv med min egen bandasje. Sånt er det vondt å våkne til: Et mislykka forsøk. Jeg kjenner meg mislykka. Jeg blir kledd på og setter meg ved Mac-en.

Lukk

UTE AV BELTENE: Fire dager i uken er hun på avdelingen som hun omtaler som «Øst» eller «det friere stedet».

Gaustad sykehus åpnet i 1855 og var Norges første statlige sykehus for mennesker med psykiske lidelser. Det ble den gang omtalt som et «sindsykeasyl».

Den nygotiske byggestilen var nøye planlagt av arkitekten Heinrich Ernst Schimmer. Gaustad måtte ikke ligne for mye på et fengsel, men heller ikke minne om et hotell eller et sted for forlystelse.

161 år senere er Gaustad en del av Oslo Universitetssykehus, og er et av de fremste psykiatriske sykehusene i landet. Den gamle bygningsmassen står i skarp kontrast til det moderne Rikshospitalet, som ligger på andre siden av Sognsvannsveien i Oslo.

Det er trange trapper og lange ganger. Murvegger og tunge dører. Fire dager i uken får kvinnen flytte seg fra den ene enden av bygningen til den andre. Da er hun på det hun kaller «det friere stedet», og får komme ut av beltene i noen timer av gangen.

Hun kan gå ut på trappa for å ta bilder med kameraet sitt. Men det meste av tiden tilbringer hun i en stol ved vinduet under en tykk vinterdyne, med Mac-en plassert i fanget.

Når hun skal sove eller hvile, kommer beltene på igjen.

Radioen på «det friere stedet» er alltid stilt inn på Klem FM. Når hun hører musikk i hodetelefonene sine, er det Bruce Springsteen, Maria Mena og Lene Marlin med «Heaven is a place near by».

Jeg husker en klassevenninne tørket av hånden sin i gresset etter å ha tatt på ekle meg i en lek, hun tørket hendene i gresset. Da var vi kanskje 8.

Da vi var 12 ble det etablert en jentegruppe der vi skulle snakke sammen med læreren. De snakket om mobbing. Det var om meg, men det var som om jeg ikke ville se det. Så jeg sa ingenting.

Hun var flink på skolen, hadde gode karakterer. Foreldrene hadde ingen mistanke om at hun var psykisk syk eller annerledes da hun vokste opp. Bortsett fra noen vanskelige episoder fungerte hun bra.

Jeg smilte. Jeg smilte gjennom hele ungdomsskolen. Jeg ble slått i ryggen, dyttet så jeg falt, befalt til å ta armhevinger siden jeg var så tynn og svak, jeg ble kalt anorektisk og fikk en lapp der det stod i grønn skrift at jeg ikke trengte å bruke bh.

På videregående skulle alt bli bedre. Det ble verre. Jeg byttet skole og kom til snille mennesker. Det taklet jeg ikke! Da måtte jeg ødelegge meg i stedet. Og så var selvskadingen i gang.

Hun var 19 år da hun hadde sitt første møte med psykiatrien. Hun hadde flyttet til et annet sted i landet for å studere journalistikk. Sakte, men sikkert begynte livet å rakne.

Under studietiden ble hun behandlet for alvorlig angst. Det var studievennene som tok kontakt med foreldrene hennes for å varsle om at hun ikke var frisk.

Hun hadde flere innleggelser på psykiatrisk avdeling på grunn av suicidalitet. Hun fortsatte studiene hjemmefra i en periode, samtidig som hun ble sykere – og selvskadingen ble mer alvorlig.

Det er lørdag. Jeg er overlatt til meg selv, og likevel ikke. Noen sitter sammen med meg 24 timer i døgnet. Jeg må låses opp og ned de dagene jeg er i belter.

Ofte tenker jeg på de vanlige livene til de vanlige menneskene. De som stifter familie, går i utdanning og på arbeidsplassen.

De står opp, går ut av pysjen om de hele tatt har hatt den på, inn i dusjen, kler på barn, spiser frokost som de først lager, smører matpakker, leverer i barnehage, har en dag med jobb eller studier, så hente i barnehage og/eller skole, lage middag, se barne-tv, få unger i seng og så attpåtil ha voksentid.

Så tenker jeg på livet mitt. Jeg er på gamlehjem, kamuflert som psykiatri-avdeling.

Å være jente med Asperger er å være sårbar. Det er å ikke passe inn. Det er å leve på andres premisser, fordi man forsøker å passe inn.

Har du flere spørsmål?

FRI: På «Øst» får hun komme ut av beltene, og holde på med de aktivitetene hun liker. Radioen står alltid på Klem FM. Når nyhetene kommer på, blir lyden skrudd ned. Hun tåler ikke for mange inntrykk.

Noen ganger blir hun rasende. Hun kan utagere, slå rundt seg med armer og ben, kaste iPad-en i bakken, næringsdrikk i veggen.

Noen av de ansatte er redd henne. Men det er så vondt å bli fastholdt, begrenset, innskrenket, forklarer hun.

Når noe ikke går som hun hadde forutsett, kan verden rase sammen. Hun sier at hun «velter» da.

Hun er avhengig av tydelige beskjeder og forutsigbarhet. Hun blir så usikker når hun ikke vet hvem som kommer på jobb for å vokte over henne.

Det jobber over 60 personer her, og mange er bare ekstravakter uten utdanning. Og jeg går ikke så godt sammen med dem. Helgene mine er tomme og meningsløse og angstfylte. Jeg er alltid redd for hvem som blir kontaktene mine.

«Idiot!» roper hun til en pleier som har tatt henne med til legevakten etter at hun har skadet seg selv og må sy 24 sting.

Jeg skader meg fordi jeg er kronisk. Jeg trenger å vite at jeg går litt i stykker og jeg oppnår en balanse. Og jeg trenger å se at jeg har klart å ødelegge meg litt, sånn som jeg føler meg. Når jeg blir reparert på legevakten, oppnår jeg det.

Når hun blir redd, roper hun noen ganger høyt. Men stort sett kommuniserer hun ved å lukke seg inn i sitt eget skall.

Det er tre år siden hun var ute med familien sin. I bursdagen til storebroren sin tente hun på seg selv. En annen gang stakk hun en skrue i halsen.

Hun ble overveldet.

Jeg holder pusten litt og tenker på hvordan det er å ikke leve. For jeg bare overlever. Men jeg lever litt når jeg skriver og tar bilder. Og jeg prøver å snakke med de som er sammen med meg, noen ganger. Men stort sett lukker jeg de ute. Jeg er innenfor skallet mitt. For det gjør så vondt når samtalene våre krasjer eller jeg ikke skjønner en spøk. Jeg blir usikker.

– Forstår du at en lege eller en dommer kan ende opp med et liv på samvittigheten hvis du skrives ut fra tvunget psykisk helsevern?

Jeg tenker at kontrollkommisjonen og dommerne utsetter noe uunngåelig. Men jeg forstår at det er vanskelig for dem. For andre mennesker er livet viktigere enn alt annet har jeg skjønt. Men vi lar hundene våre slippe når de lider. Og hunden er menneskets beste venn. Kan jeg være en sånn venn? Det ønsker jeg meg, overfor rettssystemet.

Det var ingen enkel oppgave for advokat Helge Hjort å gå til sak på vegne av en ung kvinne som har et uttalt ønske om å dø.

– Det var fryktelig vanskelig, og jeg har vært mye i tvil i saken. For meg har det vært betryggende å ha en god og nær dialog med hennes nærmeste om hennes ønske, som også de - etter mange og lange år - har kommet til at de må og vil respektere. Dette handler om hennes selvbestemmelsesrett, sier advokaten.

– Hvordan påvirker denne saken deg personlig?

– Dette er et spørsmål som vi advokater ofte får, og vi kan noen ganger få kritikk for å involvere oss for mye. Men en klient som henne er det umulig ikke å fascineres av, imponeres over og fatte godhet for.

– Er ditt ønske at hun skal få lov til å dø?

– Nei, og jeg har sagt til henne mange ganger at «du skal ikke dø». I det spørsmålet er hun og jeg uenige, ganske enkelt.

Da hun kom til Gaustad, for mange år siden, kunne hun være ute med familien, være på perm og spise middag hjemme. Hun var en jente som hadde det vanskelig, men som fortsatt hadde en viss kontroll. Hun skadet seg, men skaffet nødvendig hjelp etterpå.

Nå føler hun at hun bare er til oppbevaring på Gaustad. De tre halvtimene hun har med psykiater i uken hjelper ikke. Hun har vært på en nedadgående spiral i mange år. Hun tror ikke at hun blir bedre. Slippes hun nå, så er hun sikker på at hun dør.

Det er noe alle vet. Personal, lege, familie, pårørende og tingretten og lagmannsretten og antakelig høyesterett - siden de mente resultatet om de tok inn saken ville bli det samme.

Psykiater Henden sier han har forståelse for at hun ønsker å dø.

– Jeg tror egentlig at hun har et ønske om å få til å leve, men så får hun det så dårlig til at hun ønsker å dø. Det ikke å forstå koder på skolen, i familien, og det å bli misforstått. Hun har levd med den følelsen av å stå utenfor hele livet, sier han.

– Det kan hende dødsønsket hadde vært like påtrengende om hun ikke var innlagt på sykehus og i belter. Det er ikke det livet hun lever her som gjør at hun ønsker å dø, det er det at hun ikke forstår verden – tror jeg.

Men å skrive henne ut nå vil være umulig, mener Henden.

– Jeg vil ikke bli den første psykiateren i Norge som med viten og vilje skriver ut en pasient slik at hun skal få avslutte livet.

På Gaustad sykehus, som på alle andre psykiatriske institusjoner i Norge, finnes det en kontrollkommisjon som skal sikre rettssikkerheten til pasienter som er tvangsinnlagt.

Kontrollkommisjonen består av en lege, en advokat, samt to lekmedlemmer, hvorav én har bakgrunn fra psykiatrien, enten som pårørende eller pasient. De siste to årene har kontrollkommisjonen besøkt Gaustad omkring 50 ganger.

Hun kan ikke huske hvor mange ganger hun har møtt i kommisjonen med et ønske om å slippe fri. Første gang var i 2007. Hun har aldri vunnet frem.

Et slikt møte foregår sånn: Legen snakker først. Så advokaten. Så meg. Jeg må si litt om hvorfor jeg vil skrives ut. Jeg blir stilt spørsmål jeg ikke kan svare på, som hva jeg vil med framtida mi.

Det er vondt å sitte der å lyve når man bare vil dø. Noen ganger har jeg sagt det også. At dette bare er å utsette.

Kommisjonen har aldri reagert på den omfattende belte- og tvangsbruken hun er blitt utsatt for de siste to årene.

Advokat Hjort er kritisk til kontrollkommisjonens rolle i saken. Han mener kvinnen aldri har fått noen forståelse i kommisjonen, og at avslagene ligner på hverandre.

– Noe er avskrift av tidligere saker, og konklusjonene bærer intet bud om at man har vært i tvil, sier Hjort.

– Jeg har heller ikke funnet spor av tvil om eller kritikk av all den tilleggstvang hun har måttet tåle. Samlet sett gir kontrollkommisjonsbehandlingene inntrykk av sandpåstrøing. Det er svært uheldig.

– Hvorfor er det uheldig?

– Fordi hun har vært utsatt for et regime som nær ingen andre opplever. Ikke bare er hun sperret inne på et sted som ikke kan behandle henne, tvert imot er hun blitt svært mye dårligere der. Hun er også nå – og har vært det gjennom de siste to årene - reimet fast til senga om natten og til en stol om dagen. I beste fall får hun sette seg ved et skrivebord der reimene er boltet fast i bordplata. Det er hennes liv, sier advokaten.

– Slik kan man ikke, og skal man ikke, oppføre seg mot mennesker. For meg er det helt opplagt at dette er umenneskelig og uverdig behandling som strider med menneskerettighetene. Det er problem at dette blir borte hos de kontrollorganer som skal sikre henne rettssikkerhet.

Dette er argumenter som er velkjente for kontrollkommisjonens leder, advokat Cato Johannessen.

– Det er ingen tvil om at denne saken reiser mange etiske problemstillinger som er blitt grundig drøftet gjennom dommene i tingretten og lagmannsretten. Men vi har konkludert med at bruken av tvunget psykisk helsevern og de vedtakene som har vært gjort, har vært nødvendige for å unngå at pasienten skader seg alvorlig, sier Johannessen til VG.

– Det er ikke er vanskelig å være enig i at det er en krevende situasjon, men man må velge hva som er viktigst.

Slik forklarer Johannessen hvorfor det ikke har blitt reagert:

– Det er jo fordi vi mener at vedtakene er berettiget. Dette er ikke en sak hvor to pluss to er fire, det er mange vanskelige problemstillinger som har vært grundig drøftet gjennom dommene, men når det gjelder de konkrete vedtakene har vi ikke vært i tvil om at de har vært berettiget, sier Johannessen.

Kontrollkommisjonen pleier å komme annenhver tirsdag. Da får vi tilbud om å snakke med dem. Men de hører mer på sykehuset enn oss. Vi er jo syke og de profesjonelle.

Det skal litt til for at kommisjonen opphevet tvangsinnleggelse når legene ikke anbefaler det.

Jeg pleier ikke å snakke med kommisjonen. Jeg skriver om det er noe.

Beltene er blitt en del av hennes trygghet. Sakte, men sikkert skal hun nå forsøke å gi slipp på dem.

– Om vi mislykkes nå, og ikke får henne ut av beltene, og om tvangsbruken ikke lenger har noen retning, men bare er preget av kontroll, så vil ikke jeg stå for det lenger. Det blir en helt umulig situasjon for meg å stå som faglig ansvarlig for et sånt regime. Grunnen til at jeg ikke har hatt kvaler med det opp til nå, er at det har vært nødvendig, sier Henden.

– Hva skjer da?

– Det vet jeg ikke. Da kan ikke jeg stå ansvarlig for opplegget, og vil følgelig gi beskjed om at en annen må være faglig ansvarlig for det som skjer videre.

Håpet hans er at hun skal få flere gode dager på fløyen de kaller for Øst – der hun ikke er i belter.

Livet blir ikke bedre. Det blir det samme. Jeg er den samme. Og vil alltid være den samme. Er det nok? Jeg vet ikke. Kanskje er det nok for de som jobber med meg. Kanskje er det nok for mamma og pappa. Men jeg vet ikke.

Jeg har mennesker som er glad i meg jeg også. Familien og også noen av personalet, selv om de er glad i meg bare på den profesjonelle måten.

Med en asperger-diagnose, har jeg gradvis lært meg at jeg er som jeg er og at det er godt nok. Men på dager som i dag, der jeg velter og knuser iPaden min, vil jeg mest av alt dø. Kan du skjønne det? Når man blir fotfulgt og ikke eier seg selv? Noen ganger kjenner jeg meg som en hore, solgt til psykiatrien. Jeg er redd nå. Det er kveld og jeg er redd for å gå opp i vekt og redd for å puste og redd for å skrive noe som velter noen. Jeg er bare meg, er det godt nok?

I den rettskraftige dommen fra Borgarting lagmannsrett stilles det spørsmål ved hvor lenge tvangsregimet kan fortsette:

«Hvis en så omfattende overvåking og bruk av belter skulle være nødvendig over enda lengre tid, og sykehuset ikke har noen egentlig behandling å tilby henne utover ren beskyttelse mot seg selv, er det berettiget å spørre om dette på sikt vil være den «klart beste løsning» for NN».

En gang var målet å få henne frisk, slik at hun kunne reise hjem. Nå er målet bare at hun skal ha så gode dager som mulig på Gaustad. Lenger vil ingen tenke.

Hvordan skal livet bli for hun som ikke vil leve?

Når kvelden kommer, legger jeg meg. Jeg blir lagt i belter og når jeg våkner og vil snu meg, må jeg låses opp. Jeg drømmer mye om nettene. Jeg pleier å tenke at jeg lever da.

Kvinnen har fritatt sine behandlere og sin advokat fra taushetsplikten. Saken er før publisering gjennomlest av kvinnen selv, hennes nærmeste pårørende, samt psykiater Gunnar Henden ved Gaustad, Oslo Universitetssykehus.

Publisert: 12. mars 2016