#norge2016

VGs Fotospesial

Opplev Norge og nordmenn gjennom linsene til noen av landets mest prisbelønte fotografer.

Det er en fantastisk reise.

Fotospesialen du nå går inn i, er den digitale versjonen av en spesialutgave av VG Helg, som består av 100 magasinsider kun fylt med fotodokumentarer.

Det har aldri vært gjort før i Norge.

Helt siden juli har fotografene vært ute i felt for å skildre sjelen og karaktertrekkene i våre fem landsdeler – for å gjøre hver sin reportasje til en optimal opplevelse.

Å fange øyeblikket, dokumentere dramaet og fortelle sterke historier. Kunsten å formidle visuelt har vært en livsnerve i VGs moderne historie, både på papir og digitalt.

Dette er vår hyllest til dokumentarfotografiet.

Gjesteredaktør er Per-Anders Rosenkvist, selve høvdingen i faget, etter 21 år som høgskolelektor ved Fotojournalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Han har utdannet over 200 fotografer, trukket det internasjonale fotomiljøet til Norge og tatt norsk fotojournalistikk ut i verden.

God fornøyelse!
Jane Throndsen, magasinredaktør.

Oddleiv Apneseth (f. 1955) har fotografert «Det norske matfatet».

Knut Egil Wang (f. 1974) har fotografert «Den norske kua».

Katinka Hustad (f. 1991) har fotografert «Et nytt Norge».

Agnete Brun (f. 1968) har portrettert sin far Johan Brun.

Morten Brun (f. 1954) har portrettert sin far Johan Brun.

Johan Brun (f. 1922) er portrettert av sine barn i «Lysmesteren».

Andrea Gjestvang (f. 1981) har fotografert «Provins­prinsessene».

Therese Alice Sanne (f. 1989) har fotografert «Håp i havet».

Helge Skodvin (f. 1968) har fotografert «Det bløde landet».

Audun Rikardsen (f. 1968) har fotografert «Hvalfangeren».

Ingun A. Mæhlum (f. 1973) har fotografert «Grenselandet».

Per-Anders Rosenkvist (f. 1950) er gjesteredaktør for denne spesialen.

Les mer
V

Det Norske Matfatet

På det ville, vakre Vestlandet er det fullt mulig å servere bare egenprodusert mat i sitt eget bryllup.

Bondebryllupet

Da Christina og Audun giftet seg, ble gjestene så mette at dansingen måtte utsettes.

– Opprinnelig hadde jeg denne kongstanken om at all maten som ble servert i bryllupet vårt skulle være fra egen gård og at jeg skulle lage den selv. Det første gikk nesten, men da vi begynte å sette opp gjestelisten, så jeg fort litt mørkt på å klare alt sammen selv og fikk hentet inn hjelp utenfra, sier Christine Soma Nårstad (28), som i sommer giftet seg med Audun Nårstad, forloveden gjennom ti år.

Til bords satt 120 gjester. På det bugnende matfatet sto diverse retter av lam og en liten Dexter-okse fra ekteparets egen gård Ombo i Rogaland. I tillegg serverte de kantareller, ramsløk, plommer, ti sorter potet fra hennes onkel Per, samt ørret fra ett av til sammen fem mindre vann på gården.

– Bordsettingen var egentlig ment å skulle vare i to timer, men etter tre timer var det fortsatt gjester som drev og putla bort til matbordet etter mer. Etterpå var alle så mette at dansingen måtte utsettes, sier Christine og ler.

Paret, som hittil har drevet med sau og storfe, hadde i år for første gang 15 utegående griser. De ble i høst sendt til slakt.

– Grisehold ga mersmak, absolutt. Problemet var at de rett og slett hadde for stor plass å boltre seg på, så enten må vi lage mindre innhengning neste år eller skaffe oss flere griser.

Les mer
Fra venstre: Jannicke (innsatt), Raymond (båtfører), Hanne Frosta (verksmester), Frode (lærer), Georg (innsatt), Magnhild (kursholder), Remy (innsatt), Robert (innsatt), anonym innsatt med ryggen til, Asbjørn (betjent), Ane (betjent) og Sigrunn (administrasjon).

Fengslende heimkunnskap

Stjernekokken Hanne ga de innsatte pølsemakerkurs.

På Ulvsnesøy i Sørfjorden, noen mil utenfor Bergen, ligger den ene av landets to fengselsøyer. I det som en gang var et «skolehjem for slemme gutter», holder i dag til om lag 30 innsatte menn og kvinner under åpen soning, samt noen-og-tyve ansatte.

Blant sistnevnte gruppe hører tidligere restauranteier og stjernekokk Hanne Frosta (54), som fungerer som verksmester i Osterøy fengsel. Hennes mål har vært å gjøre soningen til de innsatte mer meningsfull, blant annet gjennom flere matlagingskurs. Tidligere i høst allierte hun seg med Magnhild Dyrdal, kjent for sine spekepølser av sau, og både ansatte og innsatte tok del i pølsemakerkurset.

– Om det finnes en hemmelig ingrediens i disse pølsene? Hehe ... tid. Tiden er krydderet. Vi har benyttet gamle tradisjonsmetoder – farsen ligger i minimum tre uker på kjøl. På den måten får du en naturlig melkesyregjæring, som gir pølsene en enormt god smak, sier Christine.

Frosta leker også med tanken om å starte ølbryggeri på Osterøy etter at hun og flere innsatte i sommer var på mikrobryggeritur på Voss.

Les mer

Hjerte for hjort

Hjorteentusiasten Trygve gir seg ikke før hele dyret er brukt.

I 1987 flyttet han til Svanøy utenfor Florø. Tre år senere åpnet Johan Trygve Solheim (56) Norsk hjortesenter, hvor de første dyrene ble plassert i innhegning. I dag skytes det mer hjort enn elg og rein i Norge. Hjortebestanden har ikke bare økt, men også spredt seg fra sitt tradisjonelle habitat langs vestlandskysten – og da spesielt i Sogn og Fjordane – til så vel Østlandet som opp til Nordland.

– Hjortekjøttet har mer viltsmak enn elg, men litt mindre enn rein. Jeg pleier å si til folk at du ikke trenger annet krydder enn litt salt og pepper, ellers risikerer du å krydre bort den distinkte smaken, sier Solheim, som på Hjortesenteret produserer om lag fem tonn hjortekjøtt årlig, og blant annet supplerer noen av landets beste kokker.

– Hehe, jeg har jo klart å fornærme dem alle som en på det groveste, ler han.

– I begynnelsen skulle de alle bare bestille indre- og ytrefilet. Men alle kan lage filet, selv barn. Så jeg sa til dem at du er ikke en god kokk før du kan bruke hele hjorten, sier Solheim.

Hans favoritt er bankebiff. En oppskrift han gladelig deler med leserne.

Bankebiff av hjort med syrlig vri

Bankebiffen ligger på utsiden av låret og har diagonal muskulatur. Ofte kan den ha noe fett utenpå. Det er en stor fordel da stekt hjortefett er spesielt godt på smak om det ikke blir for mye av det. Fettet har høyt smeltepunkt og vil oppleves ubehagelig om det blir feil behandlet. Riktig behandlet får det en søtlig smak. Dette trenger du:

1 stk bankebiff av hjort
1 stk sitron
1 -2 ss stekeolje
4 ss smør
1 ts havsalt
1 – 2 ts grovmalt sort pepper

Trim biffen ved å fjerne de tynneste delene slik at hele biffen blir like tykk. Snitt et rutenett gjennom fettet og hinnene på utsiden, men ikke for dypt ned i muskulaturen. Del en sitron og press saften over det hele, og la stå i romtemperatur i minst 1 time.

Stekes deretter i olje slik at hele biffen får en gyllen brun farge. Mot slutten senkes varmen og tilsettes litt smør. Legges i ildfast form med rutet side opp, hell over det smelta smøret og krydre med havsalt og grovmalt pepper.

Som tilbehør passer hasselback-poteter, kantarellstuing, wokka friske grønnsaker og hjemmelaget peppersaus. Timing er viktig i all matlaging og da handler det om å gjøre ting i rett rekkefølge. Når du har kontroll på tilbehøret og gjestenes ankomst, skal kjøttet stekes i ovn ved 195 grader i 20 – 25 minutter avhengig av tykkelse på flatbiffen. Kjenn på kjøttet med fingeren om det er passe stekt. Er kjøttet hardt er det godt stekt. Er kjøttet fortsatt helt mykt er det blodig.

De siste minuttene er det en fordel å bruke grillen på full effekt for å gjøre fettet ekstra sprøtt. Når du mener kjøttet er passe stekt skal det hvile ved romtemperatur minst like lenge som steketiden. Det vil si at det vil ta om lag 1 time fra du setter kjøttet i ovnen til du kan servere.

Kjøttet serveres gjerne ved å skjære det i tykke skiver på tvers av muskelfibrene og anrettes på tallerkenen sammen med tilbehøret.

Vakkert, vilt og velsmakende!

Brage Martin Gillestad har felt sin andre kronhjort i høst. Gaular, Sunnfjord.
Les mer

Kalkunkongen

Bjørns prosjekt er historien om fjæra som ble til 14 000 kalkuner.

Året var 1974, og den keramiske kunstneren Bjørn Brynjulf Pedersen (64) kjøpte vesle Homlagården

gårdsbruk med fritt utsyn ned mot fjorden på Aksnes i Hardanger. Med seg på lasset hadde han ti kalkunkyllinger.

I dag, 42 år senere, har flokken hans vokst til 14 000 kalkuner og 30 000 kyllinger, noe som betyr at tett opptil 150 000 tonn hvitt kjøtt årlig fraktes ut til landets forbrukere.

Det som en gang startet som et idealistisk fundert hobbyprosjekt i miniatyrskala, vokste til å bli en av landets største økologisk drevne fjærkrefarmer, spredt utover flere mindre bruk i Hardanger-regionen.

– Vi har hatt en markant økning i salget de siste fire årene – det var da etterspørselen etter økologisk fjørfe nærmest eksploderte, sier Pedersen, som er glad for at han nå, etter mange års dragkamp med byråkratiet, endelig har fått løyve til å importere sentvoksende kalkun.

– Du får en annen kjøttkvalitet med fugl som går ute og spiser mye av maten sin i form av det naturen har å by på. Du får nærmest en helt annen fugl også. De bruker muskulaturen på en annen måte når de går ute så mye som de gjør her, sier Pedersen, som selvsagt sverger til kalkun julekvelden.

Les mer

Hjem fra paradis

Dagen har bare så vidt begynt å gli over i ettermiddag, men Anne Marie Gåsvær Færøy (54) har allerede begynt å telle sauer.

Det var i slutten av mai hun fraktet dem ut i lettbåten, halve flokken; 60 sau og lam, slik hun har gjort på vårparten i 35 år. Fire måneder senere, en mild søndag i oktober, står hun på dekk og forsøker å få oversikt over hvem som er trygt om bord og hvem som fortsatt mangler.

I Norge beiter det anslagsvis to millioner sau og lam i utmarka. Her, på Gåsvær i Solund, ytterst i Sognefjorden, nesten like ut i Nordsjøen, driver Anne Marie og ektemannen Tom (57) landets vestligste sauebruk.

– Vi ble vel det, etter at naboen ga seg med gårdsdrift for noen år siden, ler Anne Marie.

Om du skulle ha slumpet til å lese en av årets store litterære suksesser, «Sauebondens liv», om en sauebondes liv, i Nord-England, og kanskje kjent litt på en lett dragning mot sauegjeting, åpne landskap og klær sydd i tweed, er ikke livet her ute akkurat slik.

– Det er en helårsjobb, dette. Du jobber sommer som vinter, og du må kunne litt av alt, sier Anne Marie.

Hun var 19 år da hun tok over gårdsdriften på Gåsvær. Kommer hennes to sønner til å gjøre det samme? Anne Marie har ikke mast på dem:

– Men et lite håp har jeg jo. Vår eldste sønns kjæreste har selv vokst opp med utegående sau på Strilelandet. Vi får se, sier hun. Og legger til:

– Det kan jo godt hende jeg er den siste mohikaneren her ute.

Sauesanking i havgapet ved Gåsvær i Sogn.
Nikolai Bjørvik bruker mopeden når han hjelper faren Arvid Bjørvik med å hente hjem saueflokken i Dalsfjorden.
Les mer

Den Norske kua

Så mange personligheter. Så mange gjøremål. Dagen strekker bare så vidt til for den norske kua.

BILDEGALLERI: Klikk på bildene for å lese og se større bilder.
Fotoalbumet

Høyferden i Hardanger

Martha Tokheim var en ung kvinne tidlig på 1870-tallet. En av hennes oppgaver var å sanke fôr til dyrene på gården der hun bodde – en aktivitet vel kjent for alle som bebodde bratte vestlandske lier på denne tiden.

Hordalendingen Knud Knudsen var en pioner i norsk fotokunst. Han tok bilder i 40 år, fra 1862 til rundt år 1900, det er han som har portrettert søsteren Martha i dette fotografiet fra 1872.

Knudsen kom fra gården Tokheim i Odda, men levde storparten av sitt liv i Bergen, der han virket som fotograf. Svært mye av hans arbeid er bevart; det finnes nesten 10 000 originale glassplater etter ham. Som landskapsfotograf reiste han over hele landet, men lite er bevart fra disse reisene. En samling brev fra Knudsen til søsteren Martha forteller en del av historien om livet til denne mannen som døde i 1915 – 83 år gammel.

Hans bilder er en reise i Norge gjennom andre halvdel av 1800-tallet – en spennende og lærerik reise.

Født: 3. januar 1832 i Odda.
Død: 21. mai 1915 i Bergen.

Les mer
Ø

Et nytt Norge

Med et vell av ulike kulturer er Groruddalen i Oslo en fabrikk av håp, drømmer og klassereiser. Daglig krysser folk tradisjonelle grenser, uten å tenke på det.

Despina og bindestreken

Despina Laven Dyako (11) fra Stovner går på Rommen skole, og sier at hun er norsk. Men også iraner.

Despina har bindestreksidentitet, som så mange i Groruddalen. Norsk-iraner. Hun har mange venner, fra nesten alle land i verden, på skolen, fotballbanen og i fritidsklubben. Det er så naturlig at hun knapt tenker på det.

Sammen med moren og storebroren har Despina nettopp flyttet til en litt større leilighet på Stovner, bare noen hundre meter unna.

For første gang har hun fått et eget rom.

En stor milepæl for en 11-åring.

BILDEGALLERI: Klikk for å se flere bilder fra livet til Despina.
Les mer
SAMMENSVEISET: – Jeg har alltid bodd i samme blokk. Alle barna i blokkene har alltid hengt sammen, uansett alder og hvilke land foreldrene kommer fra, sier Awa.

Awa og håndballen

Awa Saho (15) begynte å spille håndball som åtte-åring. Nå trener hun fire ganger i uken og satser for fullt.

Foreldrene er gambiske. Helt siden Awa ble født, har hun bodd i en blokk på Ellingsrud, nord i Groruddalen, sammen med moren og søsknene sine.

Bestevenninnen Veronika kom tassende inn i livet hennes da de gikk i barnehagen. Nå er de uatskillelige. Som én og samme person. Selv om Awa har opprinnelse fra Gambia og Veronika fra Albania.

Groruddølinger er oppgitt over at alle tror de lever i getto. Awa er en av dem. Hun orker knapt å svare på sånt. «Har vi ikke kommet lenger?» spør hun.

Ikke alle har fått med seg at muslimske jenter i dag driver med cricket, vektløfting eller kickboksing.

Eller spiller håndball, som Despina.

VENNINNER: Veronika Kastrati (15) og Awa Saho (15) er nesten som tvillinger. – Vi er sammen hver dag. Når vi er i en stor gjeng, med venner som ikke er fra samme land som oss, så kan jeg si noen kodeord på gambisk som Veronika forstår, og så sier hun noe på albansk, som jeg forstår, sier Awa.
Les mer
TILBAKEBLIKK: Hina Zaidi (31) er oppvokst i en blokk på Trosterud i Alna. For ett år siden giftet hun seg med Jamal og valgte å flytte inn til hans foreldre og tre søsken på tradisjonelt pakistansk vis i et hus på Stovner. En gang i blant kjører hun sakte forbi barndomshjemmet. Noen ganger tar hun til og med en omvei bare for å kjøre forbi blokkene. – Der har jeg lekt, vært på taket, kjørt heisen opp og ned, løpt i branntrappene. Det var en egen trygghet der.

Hina og boksehanskene

To dager før sitt store, fete, pakistanske bryllup gjennomførte Hina Zaidi (31) en boksekamp.

Svigerforeldrene syntes det var litt merkelig. «Hva hvis du får en blåveis»? sa den kommende svogeren.

Opprinnelig kommer Hina fra Trosterud. Som nygift valgte hun å flytte inn hos ektemannen Jamals foreldre og hans tre søsken i et hus på Stovner, på tradisjonelt pakistansk vis.

Men hun fortsatte å bokse.

I dag kommer svigerforeldrene for å heie på henne. De bokser ikke selv, men har begynt å trene på tredemølle og treningssykkel.

I oppkjørselen til Hina og hennes nye familie står en sennepsgul veteranbil. Slikt kan også groruddølinger finne på.

De er som nordmenn flest. Ulike.

Les mer
FØR BRUDEVALSEN: Gymsalen i aktivitetssenteret på Haugenstua er fullstendig forvandlet. Stolene er pyntet med store rosa sløyfer. Gjestene sitter på rad og rekke med paljetter, høye hæler og tettsittende dresser og ser mot de to stolene på platået. Et etiopisk-eritreisk bryllup finner sted, og snart skal dansegulvet åpnes.
BILDEGALLERI: Klikk for å se flere bilder fra Groruddalen.

Les mer: På innsiden av Norges mest utskjelte sted

Lysmesteren

Fotografen som ble berømt da han felte Hjallis på Bislett, jakter fortsatt på det perfekte lyset. Johan Brun (94) sitter i timevis og studerer skyene.

Kan en mann samle et helt lands kollektive bevissthet i sitt objektiv? Kan et øyeblikk fanges, slik at det varer evig?

– Om noen har klart det, så er det Johan Brun, mener Per-Anders Rosenkvist (66), gjesteredaktør for denne billedspesialen.

– Med sine nesten 40 år i Dagbladet personifiserte Johan Brun den gamle pressefotografen. En kraftfull og levende formidler av både pressefotografiet og naturbildet. Johan Brun er en humanist med kamera, sier Rosenkvist.

Hundredelssekundet på Bislett stadion i 1951 ble Johan Bruns gjennombrudd. Han hadde satt opp en blitz for å få det beste bildet av Norges største kjendis på den tiden, Hjalmar «Hjallis» Andersen. Det var siste sving, lukten av norsk gull hang over stadion, solen brant i ryggen på løperne, Hjallis kom, blitsen smalt av, Johan Brun fikk sitt bilde – og Hjallis falt. Syndebukken var Dagbladets fotograf.

– Det var ikke min skyld, men det var jeg som fikk skylda. Og det var greit. I dette yrket gjelder det å være berømt og beryktet. Dette bildet gjorde meg beryktet. Slik jeg husker det, bestemte kongen at Hjallis skulle gå løpet en gang til, og nok en gang beviste han at han var verdens beste skøyteløper. Hjallis og jeg var venner i alle år etter dette.

Som pensjonist fortsatte Brun sin jakt på de unike øyeblikkene, som naturfotograf:

– Pressefotografiet og naturfotografiet krever to motsatte egenskaper. Det ene handler om å ta øyeblikket. Det andre om å vente på øyeblikket, vente tålmodig til simla og reinsdyrkalven kommer til syne på eggen rett foran deg på fjellet.

I dag myser Brun mot skyene, time etter time på sin egen veranda, med kamera og fotostativ. Det irriterer ham at han ikke lenger kan styre lyset. Bena er ikke raske nok. Så han sitter her, og ser solen gå ned og lyset endrer seg, helt til det ikke er flere muligheter.

– Jeg har alltid dokumentert det jeg driver med. Nå er det dette, sier Johan Brun.

EM på Bislet 1951: Hjallis var på vei inn i siste sving da Johan Brun rigget seg klar med blitsen sin. – Jeg trykket på utløseren. Og så falt han. Folk mente han var blendet av blitsen og jeg fikk skylda. Hjallis fikk gå løpet en gang til, og vant. Av alt jeg har gjort, er det vel dette som blir husket, sier han i dag.
Les mer

Provins­prinsessene

Du legger merke til henne med en gang. Hun er ikke redd for å være seg selv.

Kristin Marie Schouwerøe (28)

Fra Tangen.

– Håret er en viktig del av identiteten min. Jeg kan drømme om natta at jeg blir klippet, og våkne opp hulkende. Jeg får mye oppmerksomhet, spesielt fra barn. Jeg går ikke så ofte med håret løst, fordi det setter seg fast i dørhåndtak eller jeg tråkker på det. Jeg blir kalt både Rapunsel og eventyrprinsesse. Mamma klippet meg litt for mye da jeg var åtte år. Da bestemte jeg meg for aldri å la noen klippe meg igjen.

Anna Lena Langangen Buer (15)

Fra Porsgrunn.

– Jeg tar bare på meg det jeg finner. I dag var det cowboyhatt. Retroklær er morsomme. Jeg liker det amerikanske, prikkete kjoler og de gamle bilene. Rockabilly, western og cowboy-stil er fint, hele kulturen virker så morsom. Jeg er ikke som de andre jentene. Jeg er utplassert på et mekanisk verksted. Og jeg er ikke opptatt av sminke. Jeg synes det er viktig å ha en selvstendig stil, å tørre og være meg selv, selv om det fører til at jeg ofte går alene.

Cathrina Hell Lykke (25)

Fra Trondheim, bosatt i Åsbygda i Stange.

– Noen dager føler jeg meg som «Queen of the World», andre dager vil jeg ikke gå ut døra. Jeg ble kåret til «Årets Vi Menn Pike 2015». Det var kult, jeg er sikkert den eldste som har fått den tittelen. Jeg har attitude og er utadvendt. Når jeg er sminket og kledd opp, ser folk på meg. Men jeg kan rocke dansegulvet og lage god stemning uansett hva slags klær jeg går i.

Carina Wesstøl (17)

Fra Arendal sammen med chihuhuaen Coco Chanel.

– Jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut, men ikke så veldig. Det viktigste for meg er at jeg synes selv at jeg ser ok ut. Og det gjør jeg jo! Jeg bruker ikke mye tid på utseendet mitt, og jeg har ingen stilidoler. Men jeg husker juleballet i 10. klasse. Da ble jeg kåret til årets dronning, både for det indre og det ytre. Da ble jeg veldig glad, det var helt utrolig at så mange stemte på akkurat meg.

Maria Sandberg (27)

Fra Evenskjer i Troms.

– Når jeg sitter på snøscooteren eller crosseren, er jeg lykkelig – og da ser jeg bra ut. Jeg kjører ekstremsport, men ser litt Barbie ut, og får mye oppmerksomhet. Nå vil jeg bli den første jenta som driver med FMX (freestyle motorcross) i Norge. Jeg får ofte høre at jeg er et forbilde. Da føler jeg meg fin som menneske. Det viktigste er å inspirere, spre glede og følge drømmen, ikke hvilken sminke man bruker.

Les mer
Fotoalbumet

Båten til Amerika

Nordmenn har også vandret ut – og innvandret.

I sekelet mellom 1825 og 1925 søkte rundt 800 000 nordmenn lykken i Amerika, blant annet. De første drøye 40 årene, til Den norske Amerikalinje begynte å seile over Atlanteren i 1913, foregikk transporten nærmest utelukkende med utenlandske skip.

Denne trafikken fenget interessen til den legendariske fotografen Anders Beer Wilse (1865-1949). Hans arkiv er så unikt og så omfattende, at det siden 2014 har vært en del av UNESCOs verdensarvregister.

Wilse reiste selv til Amerika med den danske Thingvalla-linjen, og han foreviget folkefesten da det første norske skipet «Kristianiafjord» la til kai i Norge i 1913.

10 år tidligere var Wilse også på plass da Wilson-lines «Montebello» ség sakte ut fra kai i Kristiania med kurs for det forjettede land…

Født: 12. juni 1865 i Flekkefjord.
Død: 21. februar 1949 i Oslo.

Les mer
M

Håp i havet

I 50 år har fraflyttingen fra øyrekken Froan i Sør-Trøndelag vært dramatisk. Men på Sørburøy klorer folk seg fast – med åtte elever på skolen.

I en prikk på kartet, langt til havs, ligger forblåste, lille Sørburøy. Med goldt terreng og ville sauer. Her finnes en butikk som er åpen et par timer om dagen, en skole med åtte elever, og fra kaia går hurtigbåten, som frakter folk og fiskegods til fastland.

For 35 mennesker er dette et lite paradis. Det er hjem.

– Jeg flytter ikke herfra før jeg ligger sånn.

Bjørn Gården (72) legger hendene i kors over brystet.

Han er født her, mens kona Lilly (71) er innflytter fra naboøya. Gjennom årene har ekteparet sett venner og naboer i hopetall pakke sakene og reise for godt.

– De sa de måtte til byen for å leve, minnes Lilly.

For syv år sto skolen i fare for å måtte stenges. Velforeningsleder Lilly tok grep. I en annonse i en litauisk avis søkte de etter en familie med «minst tre og helst ti barn», som ble lovet en arbeidsplass på fiskeoppdrettet og et hus å bo i på Sørburøy.

Av de 400 søkerne vant familien Liutkus på fem.

Da de kom til øya, ble de møtt med korpsmusikk på kaia. I dag er familien økt til seks.

– Jeg tenker at det er den beste plassen barna kan vokse opp. Det er ingen kriminalitet her. De er åtte barn som gjør alt i lag, de trenger ikke noe mer, sier Kornelijus Liutkus (44).

Vil også denne prikken i havet ende med et punktum i historien om kystsamfunnene i Utkant-Norge? Ordfører Berit Flåmo i Frøya nekter å være pessimistisk:

– Sørburøy er en type samfunn som overlever på et vis. Men det går på håpet og trua. Og jeg ønsker ikke å miste trua, sier hun.

Les mer: Derfor klorer vi oss fast

BILDEGALLERI: Klikk på bildene for å se større og flere bilder.
Fotoalbumet

Avkledde pionerer

Midt mellom øst og vest pågikk et mirakel. Et av Anders Beer Wilses virkelig store prosjekter var hans fotodokumentasjon fra byggingen av Bergensbanen, eller «vår generasjons storverk», som kong Haakon kalte banen da den ble offisielt åpnet 27. november 1909 – til prisen av et helt norsk statsbudsjett.

Wilse tok de første bildene i september 1907, men hoveddelen av bildene ble tatt i løpet av 1908 og 1909. Arbeidet ble presentert i form av en bok, store utstillingsbilder og i lysbildeserier. I tillegg til bilder av tunneler, snøoverbygninger, bruer og den spektakulære roterende snøplogen, er fotografen også opptatt av arbeiderne – som han fulgte både i jobb og fritid. På dette bildet er han med rallarene når de tar snøbad under en skitur i påsken. Dette var et dristig bilde for 110 år siden. Hensikten med bildet er blant annet å vise hvor vakkert og innbydende fjellet kan være når forholdene ligger til rette.

«En vinterdag her oppe kan være uforlignelig. Luften er saa tynd, tør og skyfri at sollyset, som forsterkes ved sneens refleks, selv en meget kold dag kan frembringe så mange varmegrader at det føles som en sommerdag», skriver han i boken.

Født: 12. juni 1865 i Flekkefjord.
Død: 21. februar 1949 i Oslo.

Les mer
S
Øvrebø, Vennesla. Sladd i skogen. The fast and the furu.

Det bløde landet

Kjører du inn i landet fra Agder-kysten, er det «intet for passagererne at se paa», skrev sørlandsdikter Vilhelm Krag i 1897. Så feil kan man ta.

Brennåsen, Songdalen. Alfred H. Haugen er 89 år. Han har drevet med bygg og anlegg hele livet. Kvikk i steget, kjapp i toppen. Han bor i Kristiansand. I dag skal han bare sykle en tur på biblioteket, i Søgne. 36 kilometer fram og tilbake. I sommer var han på sykkelferie alene i Setersdalen. Tok dagsturer på 10 mil. Lå i telt. Han har vært på ferie i India, Australia og Russland. Overalt. Alltid med sykkel og telt. – Jeg kan spesielt anbefale Canada, sier han.
Åmli sentrum, Åmli. Haisommer ahoy! Theodor Øvreberg Knutsen skulle bare fikse litt på verandaen, du vet. Så tok det ene det andre. Snart ferdig nå, skal bare montere lys i øynene på verdens eneste innlandshai i uhøvlet furu
Skarpengeland, Vennesla. Marita Mykjåland er 15 år. Hun har badet på Dvergsnestangen med familien. Hun har salt i håret og skal konfirmeres om en måned. Hun leser snap fra venner. Det er helt stille. Snart er det taco. Klokken er halv syv, fredag 22. juli 2016.
Kristiansand. Fakta 1: Sørlandssenteret ved E18 dekker 110 500 kvadratmeter og er det største i Norge. Fakta 2: Sørlandssenteret har over 4000 parkeringsplasser. Fakta 3: Sørlandssenteret er det minst sjarmerende stedet i landet. Fakta 4: Ikke dra dit.
Evje. For mange år siden ruslet denne elgen rundt i Agderskogene. Nå er den undikkens konge i den fine klesbutikken til Lars Kile på Evje.
Fotoalbumet

Utflukt i heia

Det er ren idyll på den vakre sommerdagen på Sørlandet. Det tyvende århundret er i sin spede begynnelse, og den ganske ukjente fotopioneren August Abrahamson (1842-1926) fra Kristiansand har rigget opp sitt kamera for å forevige det utendørs familieselskapet, eller hva begivenheten måtte være.

Abrahamson var folkeskolelærer, sanginstruktør, redaktør og amatørfotograf – en mangfoldig og begavet mann som ble en legendarisk skikkelse i Kristiansand og traktene rundt. Allerede i 1860-årene begynte han å legge ut på lange reiser i Setesdal. Han var en dyktig fotograf, og begynte tidlig å fotografere på sine reiser. Han hadde gjerne to av sine døtre med seg til hjelp med alt det tunge utstyret.

Abrahamson er blitt kalt «Sørlandets Wilse». Deler av hans omfattende fotografiske produksjon er nå samlet mellom to permer i boken «August Abrahamson – fotografiske plater 1902-1913». Boken gir et sjeldent godt innblikk i hverdagsliv for 100 år siden, fra Flekkerøy til Haukeli.

Født: 10. august 1842 i Kristiansand.
Død: 26. juli 1926 samme sted.

Les mer
N

Natur­talentet

Utenfor sin egen stuedør finner biologiprofessor og hobbyfotograf Audun Rikardsen (48) motivene som har gjort ham til en av verdens mest prisbelønte naturfotografer.

Ja! Der! Akkurat i dette øyeblikket vet Audun Rikardsen at han har det. Summen av ideen, planleggingen, Reodor Felgen-utstyret, prøvingen, feilingen, timene, båtturene i kulden:

Bildet av den enorme knølhvalen i fjorden utenfor Tromsø.

Audun har nettopp vunnet EM i naturfotografi og fått hovedprisen i Siena International Photo Award. Tidligere denne måneden ble bildet av knølhvalen også premiert i Wildlife Photographer of the Year, som regnes som VM i naturfoto.

Følelsen av å få det til i rette øyeblikk? Nesten ikke til å beskrive, ifølge Audun. Kanskje som å gå først over målstreken på femmila, eller å nå Nordpolen.

– At du har klart noe du aldri trodde du skulle få til.

Professor i biologi, naturfotograf i verdensklasse. For Audun Rikardsen er det ofte to sider av samme sak.

– Jeg tar mye av forskermentaliteten med meg inn i fotograferingen. Som forsker må du også tenke kreativt, annerledes og nytt.

Les mer: Mesterfotografens beste tips til naturfoto

BILDEGALLERI: Klikk på bildene for å se større og flere bilder.

Grense­landet

5000 russiske soldater på øvelse, tusenvis av syklende flyktninger – og et grensegjerde som ligger én centimeter for nær Russland. Har det endret hverdagen på grensen?.

SKOLETUR: Klassen fra Norsk-russisk skole er på årets første skoletur i skogen utenfor Murmansk. I løpet av skoleåret skal de på skiferie, og de skal også besøke Tromsø og St. Petersburg. F.v: Christina Høvik Nilsen, Milly Meyer, Sander Delp Horn, Aleksandra Pajkina, Olga Pajkina, Lena Grande og Sunniva Steiro.

På den norsk-russiske skolen i Murmansk er elevene fortsatt mest opptatt av gode karakterer og utelivet i storbyen.

I år har skolen seks norske og syv russiske elever. Søkertallet har gått ned med årene. Rektor Bjarne Berg tror det har med demoniseringen av den politiske situasjonen å gjøre.

– Fremstillingen i vestlig media er veldig svart-hvitt. Vi er jo nødt til å ha et samarbeid med Russland i all uoverskuelig fremtid, og tanken bak skolen er at dette skal være et sted for kompetanse i norsk-russisk samarbeid fremover, sier rektoren.

På den andre siden av grensen, så langt øst du kan komme i Norge, mener Sør-Varangers ordfører Rune Rafaelsen at kommunen er heldig som har grense mot Russland.

– Det er utfordrende på alle mulige måter, men det er et privilegium. Jeg kunne aldri vært ordfører i en kommune i Indre Østfold. Der er jo naboene akkurat som oss! sier han.

BILDEGALLERI: Klikk på bildene for å se større og flere bilder.
Les mer
FRISØRBESØK: Daniel Kristiansen (13) og mamma Larissa er fra Bjørnevatn ved Kirkenes. Daniel pleier å klippe seg annenhver uke i Nikel, og i dag har han en ny frisør. Alena Tsjetkina beholder hårlengden på toppen av hodet hans. – Hun var veldig flink til å klippe, sier han fornøyd.
EN MORSOM KVELD: Arsenij Musin er det eneste barnet i farens femtiårsdag, og han får full oppmerksomhet fra gjestene.

Billig diesel i Nikel

På bensinstasjonen i Nikel, tre mil fra grensen, kryr det av nordmenn på fylletur.

Det er ikke russisk vodka de er ute etter, men billig drivstoff. Diesel koster rundt fem kroner literen.

Det ryktes at flere i Kirkenes har sveiset en ekstra tank i bilen.

I butikkene i Nikel hamstrer nordmenn brus, øl, grønnsaker og godteri. De handler bildeler, går til frisøren og til skomakeren.

Også russerne reiser til Norge. Selv om både den storpolitiske situasjonen og den svake rubelen har påvirket handelen i Sør-Varanger, tjener kommunen fremdeles 1,8 milliarder på russerne.

– Folk møtes, uansett grenser, sier Svetlana Konopleva, næringslivsmedarbeider ved det norske generalkonsulatet i Murmansk.

– De er allerede blitt så vant til å omgås hverandre.

Les mer
AVLIVET: Flere ganger lette den etter mat i søppekassene. Skremmeskudd med signalpistol hjalp ikke. Etter en uke bestemte Statens Naturoppsyn at bjørnen måtte skytes. Adrian Randa (13) så bjørnen også i live.

Bjørn på campingen

– Vi er bare to med urnorsk bakgrunn her i dalen, sier Hanne-Tove Eike Randa i bygda Vaggetem, i en mil sør for Nyrud Politistasjon.

Sammen med mannen Atle og tenåringssønnene Svend-Tore og Adrian kom hun flyttende for to år siden for å overta svigerforeldrenes campingplass ved bredden av Pasvikelva. De fleste i bygda har finsk avstamning, iblandet norsk og samisk.

Med minst 40 bjørner i området har Pasvik den største bjørnebestanden i landet. De kan finne veien helt inn på campingplassen i Vaggetem.

– Det går fint. Men når den kommer opp på trappen, er det ikke så greit, sier Hanne-Tove.

– I alle fall når den ikke er redd.

Fotoalbumet

PORTRETTERT MED VERDIGHET

De to unge venninnene – Anna Aslaksdatter Gaup (t.v.) og Anna Jonsdatter Somby – er portrettert tett sammen og har tatt på pentøyet.

Det var høsten 1882 vitenskapsmannen og amatørfotografen Sophus Tromholt kom til Kautokeino i Finnmark for å studere og fotografere nordlyset. Han ble raskt kjent med lokalbefolkningen – vant deres tillit – og året etter kom hans fotografiske mappe «Billeder fra Lappernes Land» - en samling portretter som er en av de fineste i norsk 1800-tallsfotografi.

– Straks etter min Ankomst hertil har jeg (nemlig) kastet den europeiske, komplicerede Ham og accepteret Lappernes simple og for Forholdene her saa overmaade hensigtsmæssige Dragt, skrev han om sitt møte med det nordnorske urfolket.

Tidligere hadde samene stort sett vært fotografert som ledd i etnografiske studier, gjerne som gruppe, ikke som enkeltindivider. Tromholt fjernet seg fra dette, og hans enkle stil tjente hans dokumentariske hensikter godt. I disse bildene er samene ikke bare representanter for en folkegruppe, de representerer også seg selv.

Født: 2. juni 1851 i Husum, Tyskland.
Død: 17. april 1896 i Blankenhain.

Les mer
Simen Haughom (17) går på Dalane videregående skole i Egersund. Etter at han fikk drone i bursdagspresang i januar i år, har han publisert en rekke naturfilmer, blant annet på Facebook-sidene «Sirdal i bilder›› og «Spectacular Norway». En video fra Kjerag er sett av over 100 millioner mennesker, og har utløst forespørsler fra «hele verden». Simen samarbeider med nettstedet The Lad Bible.

#norge2016

Hvordan er ditt blinkskudd fra landet vårt?
Del bildet ditt på Instagram: #norge2016

Publisert 29. oktober 2016

Kommentarer

ANNONSE