Ulm
Austerlitz
Leipzig
«Nordmenn, hellig er det kall som samler dere til fedrelandets alter. Det norske folks hus står til dere, dets utvalgte menn, at dere vil vite med visdom og samdrektighet og grunnlegge den statsforfatning, av hvilken nærværende og tilkommende slekter kan vente hell, orden og velstand innen riket.»

Slik ble Norge brukt som en brikke i et storpolitisk spill i Europa. Skroll deg gjennom historien som leder opp til grunnloven.
OBS: Historien virker best på en større skjerm.

1784

Kronprins Fredrik 6.

Kronprins Fredrik 6. tar kontroll over Danmark-Norge ved et statskupp. Den norske storkjøpmannen Bernt Anker kaller ham for den «kommende Trajan» og ser en opplyst og liberal monark som kan tjene som samlingspunkt for kongeriket.

1797

Danmarks utenriksminister A.P. Bernstorff dør, og kronprins Fredrik setter for alvor sin politiske vilje igjennom i alle spørsmål. Året etter godtar han forespørselen fra en hollandsk kjøpmann om at en dansk flåtekonvoi skal beskytte handelsskip på vei fra Hollandsk Ostindia til København. Flere tilsvarende konvoier blir godkjent året etter, og sjefene for disse får ordre om å sette seg til motverge hvis fremmede flåteenheter forsøker å undersøke papirer og last i skip under dansk flagg. Dette er høyt spill, men Storbritannia holder seg til å fremsette diplomatiske protester.

Storbritannia dominerer verdenshavene, og gjør det farlig for franske handelsskip. Nøytralitet er fokus for Danmark-Norge, som er inne i en blomstringstid. Dansk-norske kjøpmenn tjener formuer på å stille nøytrale skip til rådighet for krigførende stater – i sær Frankrike.

1799

I det desemberkalde havområdet ved Gibraltar går det hett for seg. De dansk-norske konvoiene, som har fått ordre om å sette seg til motverge hvis fremmede lands marinestyrker forsøker å inspisere papirer og last, gjør alvor av motstanden: En engelsk matros blir drept under et forsøk på å inspisere et skip som seiler under dansk flagg.

1800

Tsar Paul I

Konflikten med Storbritannia fører til etableringen av et væpnet nøytralitetsforbund bestående av Danmark-Norge, Russland, Sverige og Preussen. Tsar Paul I, i det russiske keiserriket, går i forbund med Frankrike, og nøytralitetsforbundet blir trukket inn i stormaktskonflikten. Handelstvisten blir nå en militær trussel mot Storbritannia, som landet ikke kan sitte og se på.

1801

Viseadmiral Nelson

Slaget på Københavns red: 2. april angriper den engelske flåte København. Viseadmiral Nelson tar kontroll over innseilingen til byen og tvinger kronprins Fredrik til å inngå våpenstillstand. 7. april kommer nyheten om at Tsar Paul I er død. Nøytalitetsforbundet er dermed å betrakte som oppløst, og Danmark-Norge kan inngå en fredsavtale med Storbritannia uten å få problemer med Russland.

1804

Napoléon 1

I 1799 begår den franske generalen Napoléon Bonaparte statskupp og blir dermed i praksis Frankrikes øverste politiske og militære leder. I 1804 kroner han seg selv til franskmennenes keiser.

1805

Storbritannia, Østerrike, Russland og Sverige danner en militær allianse rettet mot det nye keiserdømmet.

Slaget ved Trafalgar: Frankrike lider nederlag i sjøslaget ved Trafalgar og taper av store deler av flåten. Admiral Nelson blir drept.

1806

Den østerrikske hæren overgir seg til Napoleon etter slaget ved Ulm.

Napoleons seiere ved Ulm og Austerlitz i 1805 tvinger Østerrike til å inngå separatfred med Frankrike. Det tysk-romerske riket blir oppløst og erstattes av Rhinforbundet, en fransk vasallstat med grenser faretruende nær Danmark-Norge.

Frankrike dominerer kontinentet og krever at Europas havner lukkes for britiske skip og varer, fastlandsblokaden. Britene svarer med å blokkere alle franskkontrollerte havner.

1807

14. oktober: Slaget om Jena.

Preussen føler seg truet og går inn i krigen, men hæren blir nærmest tilintetgjort i slagene ved Jena og Auerstedt. Napoleon tvinger Russland å inngå fred i Tilsit den 7. juli, hvor de tidligere fiendene blir allierte. På få år er det europeiske alliansesystemet snudd på hodet. Napoléon og Russland krever full europeisk tilslutning til fastlandsblokaden. Det er ikke lengre plass til nøytrale land som Danmark-Norge.

Kronprins Fredrik har samlet størstedelen av den danske hæren i Holstein. Dette skal vise omverdenen at Danmark-Norge vil forsvare sin nøytralitet, men britiske politikere frykter at Napoleon skal ta den dansk-norske flåten, som er den femte største i Europa. Det er også viktig for britene å holde sjøveien åpen til Østersjøen.

Britene stiller et ultimatum: Enten må Danmark-Norge alliere seg med Storbritannia, eller utlevere flåten. Kronprins Fredrik befinner seg i Kiel, og blir tatt på sengen. Han nekter å inngå allianse med Storbritannia og overgi flåten.

Britene velger å slå til først, og i august blir København beleiret. En styrke på 30.000 soldater settes i land, og det kommer til trefninger både på land og til vanns.

Slaget om København

Etter fire dagers terrorbombardement overgir København seg, og utleverer flåten til britene: 18 linjeskip, 16 fregatter seks brigger og 24 mindre fartøy. Dette er senere blitt kjent som «flåteranet». Minst 200 københavnere blir drept og like mange såret, mens en femtedel av byen brenner ned.

Marskalk Jean-Baptiste Bernadotte (senere kjent som kong Karl Johan) er øverste franske myndighet i Nord-Tyskland. Han står klar til å besette Jylland, men det engelske angrepet gjør en fransk offensiv overflødig. Bernadotte tilbyr kronprinsen hjelp mot den britiske invasjonsstyrken, men tilbudet blir avslått. Etter Københavns overgivelse ber Kronprins Fredrik Napoléon om en allianse.

Tsar Aleksander I

31. oktober inngår Danmark-Norge en allianse med Frankrike. Danmark-Norge er offisielt i krig med Storbritannia, som besetter alle de dansk-norske koloniene. Etter Tilsit-freden sto Sverige igjen som en av Storbritannias få allierte. Napoléon og Tsar Aleksander I ønsker å tvinge Sverige inn i fastlandsblokaden. Alliansen forplikter Danmark-Norge til å bli med i krig mot Sverige.

Britene legger Danmark-Norge under blokade. Norge får ikke lenger regelmessige forsyninger av det livsviktige kornet fra Jylland og det oppstår etterhvert hungersnød.

Flere hundre norske og danske båter blir utrustet med kanoner og drar ut for å oppbringe engelske og svenske handelsskip i den såkalte kaperfarten.

1808

Russlands invasjon av Finland 21. februar utløser den dansk-norske forpliktelsen til å erklære Sverige krig, som skjer 29. februar. En dansk-fransk styrke skulle settes i land i Skåne, mens norske tropper skulle angripe Vest-Sverige. Det siste linjeskipet i den dansk-norske flåten tilintetgjøres ved Sjællands Odde og planen blir derfor ikke noe av, men i stedet angriper svenske tropper Norge i april.

13. mars dør kong Christian 7. og Fredrik 6. blir nå konge i navnet.

Prins Christian August
(Carl August fra 1810)

Prins Christian August organiserer det norske forsvaret, og lykkes med å stanse den svenske offensiven, blant anne ved Toverud i Aurskog, Trangen i Solør og ved Prestebakke i Østfold. I juni trekker svenskene seg ut og kamphandlingene opphører stort sett.

Norske soldater marsjerer mot den svensk-norske grensen

Prins Christian August blir veldig populær i Norge, samtidig som han får stor respekt i Sverige.

Etter flåteranet trenger britene kun å avse mindre orlogsfartøyer til å patruljere farvannet mellom Danmark og Norge. Det kommer til sporadiske kamper mellom britiske og dansk-norske fartøyer.

1809

Karl 13.

Russland erobrer Finland. Etter nederlaget blir svenske kong Gustav IV Adolf avsatt og etterfulgt av sin onkel, Karl 13. Han har ingen arving, og Sverige velger prins Christian August til tronfølger, som bytter navn til Carl August.

En endelig fredsavtale inngås mellom Danmark-Norge og Sverige i desember.

1810

Kronprins Carl August dør brått av slag i mai.

Kronprins Karl Johan
(Jean-Baptiste Bernadotte)

Svenskene er i ferd med å velge en dansk-norsk hertug som ny tronfølger, men i siste øyeblikk velges i stedet den franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte. Valget aksepteres av både tsaren i Sankt Petersburg og Napoleon. Den nye kronprinsen tar navnet Karl Johan.

For å holde det følsomme forholdet til utlandet i ro og unngå konflikter på grunn av rykter i danske aviser beordrer kong Fredrik 6. stramme retningslinjer for pressen: Alle aviser må søke om privilegium for å bringe utenlandske nyheter.

1811

Fredrik 6. vet at Russland vil bryte alliansen med Napoleon, og at Sverige da kommer til å gjøre krav på Norge med russisk og britisk støtte. Selv tror derimot Frederik 6. at Napoleon er uovervinnelig og blir i alliansen med Napoleon.

1812

Napoleons tilbaketog fra Moskva

Alliansen mellom Frankrike og Russland brytes, og i juni fører Napoleon sin hær til Moskva. Den franske armé på nesten 650.000 mann går til grunne i den russiske vinterkulden, og tsarens soldater er på fremmarsj.

To måneder etter krigsutbruddet underskriver den svenske kronprins Karl Johan en traktat i Åbo, som sikrer russisk støtte til å erobre Norge. Også Storbritannia, Preussen og Østerrike inngår i alliansen med Sverige. 30.000 svenske soldater blir sendt for å delta i krigen.

Det nybyggede norske skipet Najaden blir skutt i senk av et britisk linjeskip ved havn i Lyngør.

Slaget ved Lyngør

1813

Tsaren mangler en alliert i Nord-Tyskland og forsøker å få Fredrik 6. til å bryte alliansen med Napoleon. Tsaren har lovet at Sverige skal få Norge, men lover at Danmark skal få store områder i Nord-Tyskland og Nederland som belønning for å bytte side.

Fredrik 6. avslår tilbudene konsekvent, og fastholder alliansen med Napoleon. Napoleon er nå den eneste som er villig til å la ham beholde Norge.

Slaget ved Leipzig.

Napoleon taper det viktige slaget ved Leipzig i oktober, og presses tilbake til Frankrike. I stedet for å forfølge Napoleon, går Karl Johan i stedet nordover for å presse gjennom sitt krav på Norge.

1814

Allierte soldater under kronprins Karl Johans kommando rykker inn i Holsten. Fredrik 6. erkjenner nederlaget, og inngår Kiel-traktaten 14. januar. Norge må overleveres til kongen av Sverige, og den slagne kong Fredrik 6. har som i 1807 ikke noe valg. Den danske kongen får imidlertid lov til å beholde Grønnland, Island og Færøyene.

Eidsvollsbygningen. Foto: Scanpix.
Inkalling til stormannsmøtet på Eidsvoll 1814.

16. februar avholder stattholder Prins Christian Fredrik et møte på Eidsvoll verk med en håndfull stormenn og gjør det klart at han vil erklære seg for Norges lovlige konge. Han stiller seg i spissen for et opprør i Norge. Det blir bestemt at en riksforsamling skal sammenkalles til Eidsvoll 10. april for å gi landet en grunnlov.

25. februar avlegger alle menighetene i Norge ed på å hevde landets selvstendighet og velger utsendinger til riksforsamlingen.

Christian VIII Frederik

11. april åpnes riksforsamlingen på Eidsvoll. Norges første trontale holdes av Christian Frederik.

12. april velges 15 representanter til konstitusjonskomiteen, som i løpet av få dager legger frem 11 hovedpunkter. Blant disse er at Norge skal være et arvelig monarki, at det skal herske trykkefrihet, og at en folkevalgt nasjonalforsamling gir lover og bevilger penger. Videre skal den lutherske evangeliske religion være statens offisielle religion og jøder er fortsatt nektet adgang til riket. I fremtiden skal det ikke gis forrettigheter til noen, det vil si at adelen skal avskaffes.

Christian Magnus Falsen
Leder av konstitusjonskomiteen

16. april vedtas paragraf 1 i Grunnloven, som er en uavhengighetserklæring: «Kongeriket Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike».

30. april legger konstitusjonskomitéen frem sitt endelige forslag til grunnlov. Paragraf 2, den såkalte «jødeparagrafen», får sin endelige form og blir vedtatt 4. mai: «Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner seg til den, er forpliktet til å oppdra sine barn i samme. Jesuitter og munkeordener må ikke tåles. Jøder er fremdeles utelukket fra adgang til riket».

16. mai blir Grunnloven ferdigbehandlet, og presidenten Christian Magnus Falsen og visepresidenten skriver under, men daterer det til 17. mai.

«Eidsvold 1814», av Oscar Wergeland.

17. mai regner man Grunnloven for vedtatt. Den nye presidenten Georg Sverdrup og visepresidenten Peter Motzfeldt skriver under protokollen sammen med resten av representantene. Prins Christian Frederik blir enstemmig valgt til Norges konge.

19. mai takker Christian Frederik ja til å ta imot Norges krone. Dagen i forveien hadde han fått melding om at stormaktene ville sende fire utsendinger til Norge for å tvinge igjennom unionen med Sverige. Han fikk også vite at Karl Johan var på vei hjem og ville utvilsomt bruke sin overlegne militære stridsmakt for hente sitt krigsbytte.

20. mai underskriver Eidsvoll-mennene protokollen, drikker enighets skål ved middagsbordet, og danner broderkjede der de stemmer i: «Enige og tro til Dovre faller».

22. mai går kongens triumftog inn i Christiania.

28. mai kommer den svenske tronfølgeren Karl Johan hjem fra kontinentet med en styrke på 45.000 krigsvante soldater. Han har i tillegg fått løfter om russiske og prøyssiske forsterkninger.

30. juni kommer representantene for de fire stormaktene Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen, som alle støtter Carl Johan, til Christiania. Kong Christian Fredrik er forhandlingsvillig, men godkjenner ikke vilkårene om at svenskene skal innta de norske festningene eller at de skal kunne besette et så stort område som de krever. Oppimot 35.000 norske soldater blir mobilisert til å forsvare selvstendigheten.

26. juli går svenskene til angrep på Norge, og setter i land de første soldatene på Hvaler-øyene.

30. juli starter krigen på land, da svenske tropper går over grensen ved Kornsjø og fortsetter mot Enningdalen, Berby og Prestebakke. En annen styrke krysser Svinesund. Etter trefninger ved Idd kirke trekker de norske styrkene seg tilbake, og svenskene omringer Fredriksten festning. Kommandanten trekker hele sin styrke på 900 mann inn i festningen, og nekter å overgi seg til tross for at både byen og festningen blir bombardert. Beleiringen varer i to uker, til Mossekonvensjonen blir inngått.

Lier skanske. (Maleri fra slaget i 1808).

2. august står det første større slaget mellom norske og svenske styrker ved Lier, et mindre forsvarsverk mellom Kongsvinger festning og svenskegrensen. Svenskene trekker seg tilbake til Matrand og Eidskog kirke.

3. august rykker den svenske marinen frem og tar Kråkerøy og Isegran fort. Etter å ha blitt beskutt i et døgn må kommandanten i Fredrikstad gi opp. Den svenske hæren inntar byen 5. august, og på kvelden 7. august gjør Karl Johan sitt høytidelige inntog.

5. august blir de svenske styrkene avskåret og omringet av norske styrker ved Skotterud gård. Kampene er spesielt harde, og tapene store på begge sider: 335 svensker og 85 nordmenn mister livet i slaget.

Etter at Fredrikstad falt 4. august trekker de norske styrkene seg tilbake fra Halden gjennom Degernes og fra Skjeberg til Rakkestad, hvor rundt 6000 norske soldater er samlet ved kirken. 5. august rir Christian Fredrik mellom soldatrekkene og holder en flammende appell.

6. august angriper 5000 svenske soldater, som har bedre artilleri, de norske styrkene ved Rakkestad kirke. Christian Fredrik beordrer retrett. Rundt 100 norske soldater mister livet og 40 tatt til fange. 11 svensker mister livet og 34 blir såret.

Fra 6. til 9. august flytter Christian Fredrik sitt hovedkvarter til Spydeberg prestegård. Her får kongen et sensasjonelt tilbud om forhandlinger om en våpenhvile han under omstendighetene ikke kan avslå: Karl Johan godkjenner at nordmennene skal få beholde Grunnloven, bare med de endringer som er nødvendige for en union mellom de to landene.

Spydeberg prestegård.

9. august 1814 står slaget ved Langnes skanse mellom rundt 2000 norske soldater og en overlegen svensk styrke på 3000 mann, som er bedre utstyrt og bedre trent. Den norske styrken klarer å holde skansen og slå svenskene tilbake, men Christian Fredrik beordrer likevel retrett over en pongtongbro som er lagt over Glomma. Dette er det siste store slaget i krigen.

10. august flytter kongen hovedkvarteret til Moss, og inntar hovedbygningen på Moss jernverk sammen med sine rådgivere og adjutanter. Også den norske regjeringen tar sete i byen. Samme dag kommer også den svenske hovedforhandleren, general Magnus Björnstjerna, til Moss.

Magnus Björnstjerna.

11. og 12. august forhandler Björnstjerna alene med kongen. Etter to dager orker ikke Christian Frederik å fortsette forhandlingene, og de to statsrådene Niels Aall og Jonas Collett overtar alene. Samtidig går svenske styrker til angrep på de norske troppene ved Kjølberg bro, og i forhandlingsrommet hører man kanonskuddene. Man blir snart enige om hovedpunktene: Våpnene skal legges ned, et ekstraordinært Storting skal innkalles, kongen av Sverige skal godkjenne Grunnloven slik den ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll, men med de modifikasjoner som er nødvendige. 14. august undertegnes fredsavtalen.

19. august, fem dager senere, faller de siste skuddene i krigen. Tre norske kanonjoller under kommandoen til den ivrige løytnant Falch stevner ut fra Jomfruland. De har ikke mottatt nyheten om våpenstillstanden, og fyrer av flere kanonskudd mot den svenske fregatten Euridyce, som seiler forbi i farvannet utenfor øya.

8. oktober åpnes det første norske Storting. Det første tingmennene gjør, er å velge en deputasjon på 25 som skal ta imot erklæringen fra kong Christian Fredrik om at han sier ifra seg Norges trone. Stortinget godkjenner abdikasjonen.

26. oktober går Christian Frederik om bord i et dansk orlogsskip i Stavern og forlater Norge mens salutter avfyres fra festningen og skipene utenfor. Han skal aldri komme tilbake til Norge.

20. oktober vedtar Stortinget unionen med Sverige mot fem stemmer.

Carl 13.

4. november velger Stortinget Carl 13. til norsk konge. Dragkampen mellom nordmennene og de svenske forhandlerne var i hovedsak blitt avgjort til Stortingets fordel. Unionen blir fra norsk side betraktet som et nederlag. Men man berget selvstendigheten og spirene til et demokrati, og en av de mest liberale grunnlover i verden.

Publisert: 14. mai 2014
Foto:
Scanpix og Wikipedia
Kilder: «Mirakelåret 1814» av Karsten Alnæs, jubileumsutstillingen «1814 – Spillet om Danmark og Norge» ved Norsk Folkemuseum, Store Norske Leksikon, ostfold1814.no og historiker Morten Nordhagen Ottosen.
Kartgrunnlag: Natural Earth og MapBox