Her spiser man på gulvet

Ikke fordi det er så strengt der, for det er det ikke. Faktisk er det overraskende få regler å forholde seg til. Det er mest det at en av de få reglene som er, er så veldig fort gjort å bryte.

Det er ikke den at man skal ta av seg ytterskoene og på seg tildelte tøfler i det man går inn i tempelet. Det er lett å skjønne. Et eget skoskap og en rad med tøfler rett på innsiden av skyvedøren hjelper deg der. Det er derimot den at man også på et tidspunkt skal ta av seg tøflene.

Den er lett å glemme.

- Nei, nei gutt. Dette må bli slutt, sier vertinnen, i det jeg går inn på rommet mitt.

Iført tøflene.

Eller, det er sikkert ikke akkurat det hun sier. Sannsynligvis har hun ikke hørt så mye på Margrethe Munthe, og japansk er ikke så lett å forstå. Men det er det hun mener. Det er lett å forstå. Selv om hun på ingen måte er streng.

Hun smiler, og viser at tøflene skal stå igjen på utsiden. Inne på rommet er det stråmatter. Der går man barføtt, eller på sokkelesten.

Det samme skal en av kollegene hennes måtte påpeke når vi et par timer senere gjør samme feilen i det vi stiger inn i middagsrommet.

Og neste morgen, når vi står opp samtidig med fuglene for å delta på munkenes vakre morgenbønn. Men denne gangen er det en brite som får beskjed. Vi har lært.

SE FLERE BILDER HER!

MORGENBØNN: Det forventes at man skal delta på morgenbønn sammen med munker. Foto: ANNEMOR LARSEN

200.000 gravstøtter

Shojoshin-in er et av flere templer som tilbyr overnatting i den lille, UNESCO-listede fjellandsbyen Koyasan. Det er et av de eldste templene i det som regnes for sentrum av Shingon-retningen innenfor buddhismen i Japan. Den ble introdusert av Kobo Daishi, og så kjent som Kukai, så langt tilbake som i år 805.

I dag kommer tusenvis av pilegrimer årlig for å besøke Daishis mausoleum, som ligger i enden av en to kilometer lang steinlagt sti gjennom skogen. Dette blir regnet som et av Japans helligste steder.

Langs stien mot mausoleet, der man tror Kobo Daishi hviler i evig meditasjon i stedet for å ha dødd, passerer du over 200.000 gravstøtter i alle størrelser. Mange av dem flere hundre år gamle.

TEMPELBY: Koyasan er et lite sted med mange templer. Foto: ANNEMOR LARSEN

Fredfullt

Men det er ikke bare pilegrimer som kommer til Koyasan. Vanlige turister finner også veien til templene, som mange altså fungerer som såkalte ryokan. Det er tradisjonelle japanske overnattingssteder, hvor rommene ofte er innredet på spartansk vis.

Man sover på en tynn madrass på gulvet. På Shojoshin-in fantes det også en vask og et lite bord å sitte ved når man sitter på gulvet. Praktisk utstyrt med varmeovn på undersiden av bordplaten, for kalde dager.

Overraskende var det at det også sto en liten TV og en vannkoker på rommet. I tillegg fantes det trådløst internett.

- Det er litt rart at det er slike ting her. Det er eldgammelt, men på et vis likevel moderne. Til og med moderne japansk toalett, rett nok felles på gangen, utstyrt med fjernkontroll og alt. Men jeg lurer på hvordan det ville vært å bo her i gamle dager, sier franske Véronique Martre.

Sammen med sin britiske kjæreste, Greg Onton, har hun ved hjelp av tog og kabelbane funnet veien opp hit, 800 meter over havet.

- Det er veldig vakkert og fredfullt her, mener han.

- Ja, vi sov veldig godt. Madrassen var egentlig ikke så tynn som den først så ut til, legger kjæresten til.

BAD: Barbara Kraus fra Frankfurt slapper av i det tradisjonelle badet før middag. Foto: ANNEMOR LARSEN

Mat på gulvet

Men før de kom så langt at de sov, hadde de tatt et bad og spist middag i tempelet.

Badene er felles. Et for kvinner og et for menn. Kun åpent på kveldstid. Man rusler dit iført japansk slåbrok, yukata, kler av seg og setter seg på en av de tre små trekrakkene. Her såper man seg inn og skyller seg, før man kan legge seg i det glovarme vannet i badekaret.

Alle gjestene blir servert vegetarmiddag som inntas sittende på gulvet i et eget avlukke. Slik at du bare spiser sammen med den eller de du reiser med.

Maten, som det er mye av, blir servert i mange små krukker. Flere med lokk. For hvert lokk man åpner er det som et nytt, lite eventyr. Man vet kanskje ikke helt hva alt man spiser er, men det er forseggjort og vakkert. Og det er mange ulike smaker. Noen bedre enn andre. Og det er mange konsistenser. Noen rarere enn andre.

PÅ GULVET: Rommene er vakre, store og stemningsfulle. Sengen er en tynn madrass på gulvet. Foto: ANNEMOR LARSEN

Frokosten, som er noe enklere, inntas like etter morgenbønnen. I samme avlukke som middagen.

- Det er veldig god mat her. Å bo slik som dette gjør at vi føler oss mer hjemme, sier Thich Vien Ngo.

Han er, av alle ting, i et følge på totalt syv norskvietnamesiske buddhister. De holder til daglig til i et tempel på Lørenskog.

- Vi er på en pilegrimsreise til Japan. Dette stedet ligner slik vi praktiserer buddhismen i Norge, men morgenbønnen var jo på japansk, så vi forsto heller ikke noe som helst, smiler han.