Her satte kajakken seg fast i isen

- Litt bak igjen, så vri den mot høyre. Vi må komme oss inn i samme kanal som de foran oss var i, sier fotografen.

Det er han som sitter fremst i kajakken. Det må være slik dersom han skal få tatt de beste bildene. Jeg sitter bak og har ansvaret for å styre retningen.

- Eg prøve, men me kjem jo kje nåken vei, svarer jeg.

Jeg forsøker å bruke krefter jeg vet jeg egentlig ikke har. Det nytter ikke. Ikke denne gang.

Så langt har vi klart å padle oss gjennom is som har laget lyd som sildrende, knust glass når åren har tatt nedi og vi har padlet oss gjennom is som minner om slush man får kjøpt på kiosken. Det har vært tungt. Men dette er noe helt annet. Dette er VIRKELIG tungt.

Bare et lite halvminutt foran oss klarte en av de andre kajakkene på turen å følge kanalen guide Andy Cullens hadde hakket fri med spaden sin. Så kom vi, og isen bare lukket seg.

25. juli. Midt på sommeren.

SE FLERE BILDER HER!

1200 meter over havet

Det var sommeren i fjor vi deltok på kajakk- og brevandretur i den norske fjellheimen.

Fra Jostedalen kjører vi opp de nesten to milene til Styggevatnet, 1200 meter over havet. Herfra skal vi padle kajakk i seks kilometer nesten helt til andre siden av vannet. Der skal vi gå på Austdalsbreen, en arm av Norges største isbre, Jostedalsbreen. Så skal vi padle tilbake.

ISPADLING: Noen steder var isen i tykkeste laget for padling. VGs journalist forsøker å manøvrere kajakken fremover, men det var ingen enkel oppgave. Foto: Gøran Bohlin

Normalt starter turselskapet Icetroll disse turene første uken i juli. Et år var isen på vannet borte allerede 20. juni.

- I år har det vært så mye snø og is at vi ikke har hatt noen turer så langt. Dette er årets første tur, tre uker senere enn normalt. Det er ikke bra for aktiviteten vår, men det er bra for isbreen, sier newzealenderen Cullens, som startet turselskapet Icetroll i 2003.

Fra hele verden kommer folk for å oppleve spektakulær norsk natur, samtidig som de får vært i aktivitet. Bare en av ti av gjestene er nordmenn. Blant annet derfor er guidene fra diverse utland. På vår tur er både Sverige, Nederland og Tyskland representert. I tillegg til guidene fra New Zealand, Belgia og Argentina.

- Siden det stort sett er turister fra andre land, ønsker vi å ha guider som snakker ulike språk, forklarer Cullens, som alltid forsøker å legge opp til å ha flere guider med på turene.

- Da kan vi bedre tilpasse turene etter hva folk ønsker og hvor lenge de orker å holde på.

Lettere

Normalt varer turen vi har meldt oss på i syv-åtte timer fra oppmøte nede i dalen til man kan sette seg i bilen igjen. Men det er når såpass mye av isen er smeltet at man kan padle i åpent vann nesten helt bort til breen. For vår del tok det nesten 11 timer. Både fordi padlingen i seg selv gikk tregere, men også fordi vi ikke kom nærmere breen enn at vi måtte gå mye lenger til fots enn vanlig.

- Det går bare et par-tre dager nå, så er isen nesten borte. Da kan man bare padle rundt et og annet lite isfjell som har brutt løs fra breen. Da blir det mye lettere, trøster Andy oss med i det han kommer tilbake for å hente oss ut av isen vi har kjørt oss fast i.

Han må hakke den opp på nytt. Etter å ha brukt det som føles som de siste kreftene, kommer vi oss ut i åpent vann igjen.

UT PÅ TUR: Familien fra Nederland tar på seg tørrskoene man får utdelt, og gjør seg klar for padling. Pappa Wiebe Zevenbergen (t.v.), datter Kiaya Zevenbergen (i midten) og mamma Ilona Koops (t.h.). Foto: Gøran Bohlin

- Helt strålende

Her er alt så mye bedre. Ganske så fantastisk egentlig. Med unntak av lyden fra årene i det paddeflate vannet og lyden av naturen er det helt stille. Solen titter så vidt frem mellom skylaget. Et stykke foran oss kan vi se den rundt 35 meter høye breveggen gå ned i vannet. Det er uendelig vakkert, og kreftene kommer på mystisk vis sakte sigende tilbake.

- Å padle på vannet her var helt strålende, sier 19 år gamle Kiaya Zevenbergen fra Nederland, mens vi tusler over spredte snøflekker på land, bort til selve breen.

Hun er her med mor og far, og hadde egentlig bare tenkt seg på bretur. Det har hun lovet en venn å gjøre mens hun først er i Norge.

- Kajakkturen kom egentlig helt uventet på meg.

- Så du synes ikke det var tungt og slitsomt?

- Nei, egentlig ikke.

Hun om det, tenker jeg.

PÅ BREEN: Etter mye strev kom vi oss til slutt på selve isbreen. Foto: Gøran Bohlin

Isblått

På vei opp på breen går vi i linje med tau mellom oss. Guidene først. Vi ser ikke akkurat ut som vi er på tur midt i fellesferien, kledd godt opp med både luer, jakker og hansker. Vi går over dype, dype sprekker. Ser man ned i dem er det knallblå, blankslipt og våt is.

Andy Cullens forklarer oss hvordan en isbre blir dannet, hva som gjør akkurat denne breen spesiell og hvorfor mange breer nå er i ferd med å krympe.

Nederlandske Kiaya smiler fornøyd. Hun liker seg på breen. Målet for turen for hennes del. Særlig liker hun utsikten til innsjøen, forteller hun. Så får det heller være at på akkurat denne turen er det ikke, slik det er på noen andre, muligheter for å gå ned i bresprekkene.

I det vi kommer ned fra breen igjen kommer solen for første gang skikkelig frem. Da blir omgivelsene ekstra vakre. Nesten like vakkert som det er å tenke på at guidene har sett en nesten helt åpen kanal vi kan padle tilbake i, før vi uansett når åpent vann.

På hjemturen trenger vi ingen isbryter.